Regjeringen foreslår en ny lov som forbyr salg av energidrikk til personer under 16 år, med formål å beskytte barn mot negative helseeffekter av koffein, sukker og syre. «Energidrikk» defineres som alkoholfri drikke (inkludert pulver/tabletter) med mer enn 15 mg koffein per 100 ml, mens drikker basert på kaffe, te eller kakao unntas.
Loven ble sendt på høring i et eget høringsnotat 14. mars tidligere i år. På fredag i forrige uke publiserte Liberaleren en artikkel av Bent Johan Mosfjell som kritiserer loven. Jeg har lest høringsnotatet og tviler ikke på at loven er velment. Likevel synes jeg høringsnotatet er interessant for et par grunner.
Kunnskapshull i vurderingsgrunnlaget
For det første er loven utelukkende rasjonalistisk begrunnet. Det vises ikke til direkte empirisk evidens som dokumenterer at loven fungerer etter hensikten. Vi vet faktisk ikke om en 16-årsgrense faktisk reduserer barns forbruk eller forbedrer helseutfall. Dette nevnes uttrykkelig i høringsdokumentet.
Så vidt departementet kjenner til, finnes det ingen evalueringsstudier av aldersgrense som virkemiddel for å redusere inntaket av energidrikk hos barn.
«Forslag til ny forskrift om forbud mot salg av energidrikk til barn under 16 år»
I stedet støtter man seg på indirekte empirisk evidens fra reguleringen av alkohol/tobakk til å si at bedre helseutfall er den forventede effekten. Slik evidens kan riktignok være hypotesegenererende, men det er ikke det samme som dokumentert effekt for at loven blir å fungere.
I beste fall taler denne indirekte evidensen for lokal utprøving på et avgrenset område. For eksempel i en kommune eller lite fylke. Erfaringene kan deretter brukes til å vurdere om aldersgrensen bør skaleres opp til større områder eller til å dekke større deler av eller hele landet, eventuelt gjøre fortløpende tilpasninger etter hvert som man får mer informasjon.
Bermekelsesverdig nok starter man her med å implementere aldersgrensene landsdekkende. Etter min mening er dette å starte i feil ende. I det minste bør man kreve at evidenskravet er desto høyere. Man bør vise dokumentert effekt ut fra befolkningsstudier, naturlige eksperimenter eller erfaringer fra andre land.
Dette er vanlig praksis når man lager medisinske, nasjonale retningslinjer. Kvaliteten på evidensen og sikkerheten i anbefalinger, krav og konklusjoner graderes med objektive kriterier eller en objektiv målestokk. En vanlig metode for å gradere kunnskapsgrunnlaget er for eksempel å bruke GRADE, som blant annet skiller mellom sterke og svake anbefalinger. Her gjøres det ikke en slik systematisk vurdering.
Det nærmeste man kommer en vurdering av sikkerheten eller usikkeherten i kunnskapsgrunnlaget, er kvalitative formuleringer («med størst sannsynlighet», «antakeligvis») av forslagene fra FHI, men det oppgis ikke hvordan man har kommet frem til disse sannsynlighetsvurderingene.
Loven håndterer skyer som om det er klokker
For det andre hviler alle slike målbaserte lover på en forutsetning om at vi kan planlegge oss frem til bestemte helseutfall. Det er en farlig idé. Ovenfra-og-ned-regulering av andre mennesker er en farlig idé. Mennesker er gode til å forstå deterministiske systemer, men vi er notorisk dårlige til å forutsi og kontrollere komplekse, dynamiske systemer som menneskelig adferd er.
Vi optimaliserer gjerne på indikatorer som er synlige, numeriske og målbare. I dette tilfellet kan man for eksempel gjøre spørreundersøkelser for å måle forbruket av energidrikk blant de under 16 år. Er det bra at de under 16 år drikker færre energidrikker? Betyr dette lavere helserisko? Og selv om det gjør det, bør dette være det eneste målet?
Mennesker er utrolig kreative og responderer strategisk og ofte på uforutsigbare måter. Vi tilpasser oss et system ved å finne omveier og skape nye formål som ingen forutså. Den typen tilpasninger er ofte nettopp det – ubevisste, umålbare, usynlige eller utydelige. Det er de effektene som ingen tenkte på å måle eller som er vanskelig for en byråkrat å samle på et regneark.
Når et mål blir et mål, slutter det å være et godt mål.
Det kan for eksempel tenkes at det å drikke energidrikk og få en kraftig hodepine gir en lærepenge i nøkternt forbruk som senere reduserer alkoholbruken. Eller at bruken av energidrikker i noen ungdomsmiljøer fungerer som en substitutt for rusmidler eller annen mer risikofylt adferd.
Hva så med selve loven? En utilsiktet konsekvens kan være at energidrikk får en slags «forbudt frukt»-status. Dermed kan et svart marked oppstå, der eldre venner og netthandel kjøper inn og selger videre. Eller man kan se for seg at produsenter reformulerer produkter for å gli under terskelen eller inn i unntatte kategorier (iste, kaffe, te, og lignende).
Poenget mitt her er ikke å komme med bastante påstander om hva som vil og ikke vil skje. Imidlertid vil jeg frem til at indikatorer tilsynelatende kan forbedres uten at virkeligheten faktisk forbedres. Positive og negative effekter kan oppstå, helt uforventa og uten at de fanges opp av fantasiløse lovgivere.
Karl Popper kaller det reduksjonisme når vi behandler menneskelig handling som et ingeniørproblem. I «Of Clouds and Clocks: An approach to the problem of rationality and the freedom of man» kritiserer han tilbøyeligheten vi har til å forstå samfunn som om de var en naturlovbestemt modell. Han illustrerer forskjellen med metaforen «klokker» og «skyer».
Klokker er ryddige, mekanistiske og deterministiske med et klart formål eller en funksjon (å vise tiden). Et elegant maskineri der du justerer én skrue og får en helt forutsigbar effekt. A fører alltid til B som alltid fører til C, derfor fører alltid A til C. Ingen tilfeldighet (randomness) spiller inn i slike systemer som dette, og fasiten er gitt på forhånd.
Skyer er derimot irregulære, kaotiske og uforutsigbare. De er ulineære, følsomme for små endringer, fulle av lokale mikroforhold, vilkårlige sammenkoblinger, synergier og kompensatoriske effekter. A fører noen ganger til B, men av og til fører A til F, som fører til B og tilbake til A igjen. Dette gjør at aggregert «skyadferd» er et salig rot som verken lar seg forutsi presist eller kontrollere, selv ikke av den beste meteorolog.
Menneskelig atferd og tilpasning til insentiver ligner skyer, ikke klokker. Alle mennesker utgjør en helhet med et eget aktørskap med vilje, kunnskap og ambisjoner. Vi kan ikke – og bør ikke – reduseres til en newtoniansk tankegang der helheten antas å være summen av delene.
Dette betyr ikke at man ikke bør ha noen lover, men det betyr at man bør ha en god del ydmykhet før man behandler mennesker som sjakkbrikker uten egen autonomi.
[Systemets mann] ser ut til å forestille seg at han kan ordne de ulike medlemmene av et stort samfunn like lett som en hånd som flytter på brikkene på et sjakkbrett. Han tar ikke i betraktning at brikkene på sjakkbrettet ikke har noen annen bevegelsesdrivkraft enn den hånden påfører dem. Men på det store sjakkbrettet som er menneskesamfunnet, har hver enkelt «brikke» en egen bevegelsesdrivkraft, helt forskjellig fra den som lovgiveren måtte ønske å påtvinge dem. Hvis disse to drivkreftene faller sammen og virker i samme retning, vil menneskesamfunnets «spill» forløpe lett og harmonisk, og det vil sannsynligvis bli lykkelig og vellykket. Hvis de er motstridende eller ulike, vil spillet forløpe elendig, og samfunnet vil i høyeste grad preges av uorden.
Adam Smith, kapittel 2 i «The Theory of Moral Sentiments»
Når vi vet at evnen vår til å planlegge og kontrollere skyene er dårlig, bør lovene som innføres være adaptiv eller darwinistisk. De bør være begrenset, lærende og prøvende. Å rulle ut landsdekkende aldersgrenser er ikke det.
I komplekse systemer er overmot og fastlåsthet den største risikoen – og den er, ironisk nok, usynlig helt til den ikke er det.
