Det er en bevegelse for å få mer penger til ens egne barn. De ønsker høyere bemanning i barnehager. Denne artikkelen er en naturlig oppfølger og eksempel på det Christoffer Baustad Nilsen skrev om i går om at stort politisk engasjement for en sak kan være farlig.
Det er ikke bare farlig. Det fører også til urettferdighet og mer stat.
Barnehager fungerer i dag slik at man stort sett slipper å betale selv for at barna skal gå i barnehage. I stedet kan man jobbe og skaffe seg inntekter til seg selv. Barnehagene subsidieres, altså må andre betale for pass av foreldres barn.
I en slik situasjon der andre betaler, oppstår en spesiell situasjon. Det er så behagelig å ønske mer til seg selv, når man bare kan sende regningen videre. Tenk hvis det kunne vært slik når man går ut på en restaurant. Regningen går til andre mennesker. Ikke ens nære, familie eller venner, men til ukjente. Det hadde vært så deilig. Det hadde garantert påvirket hvilke restauranter jeg valgte. De blir dyrere. Jeg vil også bestille bedre og flere retter. Ikke minst vil jeg gå oftere på restaurant enn jeg gjør i dag.
Mennesker endrer atferd når andre betaler og man selv har fordelen.
Det er imidlertid mer alvorlig enn som så. Fordelen går til noen få. Regningen fordeles ut på mange, det vil si på alle skattebetalerne. Det er mye å tjene for de som vil ha en særfordel. Det koster lite for de som bærer kostnaden ved dette privilegiet.
Innen public choice omtales dette som konsentrerte fordeler og spredte kostnader. Hver enkelt gruppe tjener mye, mens de som vil stoppe hvert enkelt prosjekt har liten grunn til å bruke tid på å hindre dette siden.
Det finnes en bevegelse for dyrere barnehage, for skattebetalerne. Den finnes ingen bevegelse for å hindre dyrere barnehage.
Slik er det i sak etter sak. Alt vi kan håpe på er økonomisk oppvakte politikere og byråkrater som vil ta belastningen ved å stoppe disse fordelene for utvalgte grupper, med den påfølgende politiske kostnadene det er å hindre dette. Hvem kan være så hjerterå at de ikke vil ta bedre vare på barna våre…
Av og til lykkes motkreftene, ofte taper de. Og av denne grunnen vokser staten år etter år etter år etter år etter år etter år etter år etter år.
Motgiften er å være mot alle slike såkalte gode tiltak.
