Den teknologiske utviklingen går mot overflod av varer og tjenester, men overflod er ikke ensbetydende med maktspredning. Adam Smiths innsikt om «menneskehetens herskere» kaster et skarpt lys på vår tid. Teknologigantenes dominans kan forme en ny samfunnsstruktur som minner om det gamle føydalsystemet.
Overflodøkonomiens bakside
Kunstig intelligens, roboter og fullautomatisering vil før eller siden gi overflod. I en hall som summer av kjøling og blått LED-lys står robotarmene og jobber døgnet rundt, uten streik, pauser eller sykefravær. Den nye robotøkonomien kommer, og den vil gi enorm velstandsøkning til milliarder av mennesker.
Men velstand er ikke det samme som spredt makt. Hvem eier robotene, KI-modellene, programvaren, datasentrene og plattformene? Dersom makten over samfunnets infrastruktur samles hos et lite oligopol, må resten av befolkningen og næringslivet svare til dem og følge deres spilleregler.
Denne formen for maktkonsentrasjon har fått benevnelsen «teknoføydalisme». En av de mest kjente som har satt ord på denne utviklingen, er økonomen og venstrelibertarianeren Yanis Varoufakis.
Kort sagt peker teknoføydalisme til den teknologiske prosessen og endestasjonen der store, multinasjonale teknologiselskaper gradvis overtar funksjoner som tidligere ble utført av mange aktører – særlig små og mellomstore bedrifter – i en kapitalistisk markedsøkonomi.
I boken «Technofeudalism: What Killed Capitalism« argumenterer han for at vi i stedet for et fritt og åpent internett, har fått et system der makten konsentreres hos et fåtall teknologiganter som Google, Amazon, Meta og Apple.
Teknogigantene styrer tilgangen til arbeid, produkter og informasjon. Med andre ord: De konkurrerer ikke bare i markedene. De eier og kontrollerer plattformene som markedene foregår på.
Varoufakis viser til flere reelle eksempler på en begynnende teknoføydalisme, blant annet:
- Google dominerer for eksempel 90 prosent av global søketrafikk.
- Appbutikkene til Apple og Google tar ofte opptil 30 prosent provisjon på kjøp og abonnementer gjort i appene.
- Sosiale medier styrer rekkevidden til nyheter og lenker med algoritmer.
- Skyleverandører (lagring av enorme mengder informasjon) har kostnader og tekniske bindinger som gjør det krevende å flytte data og tjenester.
Tendensen til maktkonsentrasjon og monopolistisk adferd forsterkes jo større del av økonomien teknogigantene tar. Størstedelen av kontrollen vil neppe manifistere seg som direkte straff, men heller indirekte som paternalistisk «nudging» eller insentivering og desinvestering av visse valg.
Med KI-styrte roboter flytter kontrollen seg også inn i det fysiske rom. Robotene vil etter hvert ta over store deler av produksjonen – og befinne seg som hjelpere i våre hjem.
Disse robotene vil trolig være utstyrt med kameraer, mikrofoner og sensorer som overvåker alt rundt seg til enhver tid. Videre vil de kunne fjernstyres av teknogigantene.
Resultatet er at en uforholdsmessig stor del av verdiskapingen kanaliseres til plattformenes eiere eller aksjonærer. I dag er dette sentrale personer som inkluderer Elon Musk, Sam Altman og Mark Zuckerberg, samt andre i den såkalte teknoeliten.
«Big Tech» og den nye teknoeliten
Jo større andel makt teknogigantene får, desto mer kan de tillate seg å bestemme over betingelsene de andre aktørene må underordne seg. Teknogigantene vil i verste fall bli så mektige at de kan sette agendaen til verdensøkonomien.
I praksis opptrer derfor teknogigantene mer og mer som godseiere under føydalismen. Folk og mindre bedrifter får et avhengighetsforhold til noen få dominerende selskaper som kan kommandere dem rundt, på samme måte som bønder en gang var avhengige av føydale herrer for land og beskyttelse.
Denne dynamikken ble forutseende beskrevet av engelskmannen Adam Smith allerede i 1776, i hans berømte «Nasjonenes velstand». Han påpekte at de fremste politiske arkitektene i England er de som eier og bestemmer over samfunnet.
På hans tid var dette kjøpmenn og produsenter. De sørger for at interessene deres ble ivaretatt først, uavhengig av konsekvensene for det engelske folket.
I vår tid er det ikke lenger kjøpmenn og produsenter som dominerer, men ansiktsløse, multinasjonale selskaper. De ligner det Smith kalte «menneskehetens herskere», og følger den avskyelige maksimen «Alt for oss, og ingenting for andre mennesker.»
«Alt for oss selv, og ingenting for noen andre, synes i alle tidsaldre å ha vært menneskehetens herrers avskyelige maksime.»
Adam Smith, «Nasjonens Velstand, Kapittel 4: Hvordan byenes handel bidro til forbedringen av landet»
Liberalismen handler ikke bare om økonomisk effektivitet, men også om frihet fra dominans. Akkurat som den kapitalistiske markedsøkonomien vokste fram av krisen i det føydale systemet, kan vi nå være vitne til en ny form for føydalisering – til teknoføydalismen.
Spørsmålet er hvordan vi kan beholde og opprettholde autonomien over egne liv, og i tillegg sikre at overfloden fra roboter og KI på best mulig vis ikke bare tilfaller noen få, men kommer samfunnet til gode.
