Den er helt naturlig. Den har alltid eksistert. Drømmen er vakker. Den frigjør. Men næres også av frykt, tvang, og overgrep.
Mennesker har beveget seg for å få et bedre liv, siden lenge før landegrenser og nasjonalstater fantes. Og da nasjonalstatene ble opprettet fortsatte mennesker å bevege seg. Nå var også andre menneskers ondskap en viktig drivkraft. Vekk fra kontroll, tvang, overgrep og slaveri. Mennesker rømte fra meningsløse prosjekter som ikke angikk deres eget liv. Vekk fra selve frykten for å bli utsatt for slik ondskap.
Migrasjon som vi så fint kaller det i dag, har mer kompliserte årsaker enn søken etter lykke. Det er altså ikke noe galt å flytte på seg, lete etter en bedre tilværelse. Målbevisst eller tilfeldig. Det er helt naturlig. Det er ikke noe galt i å ville forbedre sin egen livssituasjon. Heller ikke når det er andre menneskers gjerninger og inngripen i ditt liv som er årsaken. Kanskje spesielt ikke da.
Søken etter lykke er så opplagt og naturlig at Thomas Jefferson tok den med som en av menneskets naturgitte (eller gudegitte, for den som tror) rettigheter. Sammen med retten til liv, og frihet. Det var i 1776. I et opprør mot nettopp tvang, overgrep og meningsløse prosjekter utenfor folks egne liv. Mennesker hadde fått nok av en slik tilværelse. Man trengte ikke lenger gjemme seg for Makten. Det fantes en egen nasjon, opprettet som et fristed. Den iboende drømmen og drivkraften mennesker har om å skape seg et bedre liv, fikk en filosofisk begrunnelse og overbygning. Både en forklaring, en grunnmur og en overbygning som satte enkeltmenneskers liv i en større sammenheng. Drømmen forble en trussel mot dem som ønsker å kontrollere eller slavebinde sine medmennesker.
Etter hvert som nasjonalstatene ble utvidet til ikke bare å være et redskap for maktmennesker, men også en garantist for en viss materiell velstand, ble søken etter lykke ikke lenger en naturlig og naturgitt rettighet, men også en trussel mot den materielle velstanden folk nyter godt av, og som de tror bare finnes innenfor statlige rammer og grenser. Når velstanden og tryggheten garanteres, hvorfor skal man da flytte på seg – annet enn av eventyrlyst eller fordi enkeltbehov (som f.eks utdannelse) kan få bedre løsninger andre steder? I takt med egen trygghet har positive begreper som lykkejeger fått en odiøs og negativ klang.
I den moderne verden (som vi kan strekke noen hundreår tilbake, om nødvendig), flytter mennesker fortsatt på seg. Ikke alle stater har vært like dyktige i å tilby den trygghet og stabilitet som gjør at mennesker lar være å flytte på seg. Noen stater materialiserer den tvang, kontroll og frykt for overgrep som gjør at folk rømmer. Og noen steder gjør selve naturen det utrygt å bli boende (slik det alltid har vært). Konflikter (enten de handler om kontroll over territorium, eller kamp om naturressurser, religion eller nasjonalisme) er fortsatt en viktig grunn til å flytte på seg.
Nasjonalstatene har opprettet avtaler seg imellom, og lover og regler, som skal bidra til å kontrollere menneskers søken etter et bedre liv, eller flukt fra ugjestmilde omgivelser, samt krig og konflikt. Mennesker deles inn i grupper, som skal definere hvorfor de flytter på seg. Folk blir definert som flyktning, eller asylsøker. Det lages premisser for hvilke motiver som er aktverdige, og hvilke som ikke er det. Arbeid er ikke et aktverdig motiv, lenger. Kun dersom du har spesielle evner eller kompetanse som vi har bruk for. Hvis regimer eller konflikter er ille nok, eller du har en tro, politisk overbevisning, eller legning som gjør deg spesielt utsatt, vil du oppfylle disse premissene. Motivene kan være aktverdige, men menneskers røtter blir definert som en spesiell trussel – mot andre menneskers røtter. Røttene dine blir viktigere enn føttene.
Det er ikke så lenge siden ikke bare Norge, men også andre land hadde slike kriterier for å bevege seg rundt innenfor nasjonalstatens egne grenser. Nå er bevegelsesfriheten utvidet. Men det nå er det landegrenser, sammenslutninger av land, eller geografiske områder som utgjør grensene.
Når vi ser ut over verdensdelen vi bor i, lever faktisk de fleste mennesker i områder som gjør det naturlig å flytte på seg. Spesielt hvis håpet om endring der de bor, er små. Vi i Europa (og USA) lager nye premisser, utvider premissene, bygger murer, har politi til å vokte grensene mot mennesker som ikke har gjort deg eller meg noe galt – men som blir definert som en trussel. Vi ser og leser nyheter om både naturkatastrofer, menneskeskapte konflikter og tvang hver eneste dag. Empatien kan vi uttrykke foran skjermen, men ikke ved grenseovergangene. Middelhavet har lenge vært velstående nordboeres ferieparadis, men er også en massegrav for drømmer som bokstavelig talt druknet foran vår port. Og kanskje er det våre egne makthavere eller naboer som bidrar til å opprettholde de regimene som undertrykker menneskers håp om å få leve i fred og skape seg et godt liv? Vi ser lidelsene, men lukker øynene for årsakene og sammenhengene.
Vi bidrar til å opprettholde elendigheten andre steder, men skylder på menneskene som makter å rømme fra elendigheten. Vi føler med dem, men vil ikke hjelpe dem. Og hvis ikke grunnen du flytter på deg for er aktverdig nok, er du rett og slett ikke velkommen. Vi har innrettet vårt eget samfunn slik at vi kommer til å mangle arbeidskraft. Vi flikker, lapper og justerer på våre egne systemer – men lukker øyne og dører for mennesker som ønsker og trenger å jobbe. For de er ikke bra nok for oss. De er en trussel – ikke en redning.
Slik kan man se det. Plutselig er ikke mennesket viktigst, men systemene.
Det er trist.
«De gamle drømmene var gode. De ble ikke oppfylt, men jeg er glad jeg hadde dem.»
