Snart kommer en tid hvor vi vil være mer bekymret for tilgang på kompetent arbeidskraft enn innvandring, og om få år vil vi rulle ut den røde løperen for dem som i dag ankommer som båtflyktninger. Noen land tar denne utviklingen mer på alvor enn andre.
Europeiske samfunn blir eldre og det fødes færre barn. Barn som etter hvert skal bli unge voksne, som kan ta seg av kostnadene forbundet med den demografiske utviklingen. For Norges del forventes det at vi blir flere, men også eldre. Hvor skal ungdommen komme fra?
Afrikanere vil snart utgjøre verdens største arbeidsstyrke, og innen 2050 utgjøre én fjerdedel av alle mennesker på kloden. Som det britiske magasinet The Economist påpeker vil emigrasjon fra Afrika forandre verden: «Land vi lenge har assosiert med innvandring er blitt rike nok til at emigrasjonen stopper opp, og mens afrikanere trenger jobber, trenger resten av verden arbeidskraft. Denne sammenfallende interessen er en stor mulighet hvis begge parter har fornuft nok til å gripe den.»
Det demografiske megaskiftet vi står overfor er ustoppelig, og de landene som lager den beste politikken for å møte det, vil komme best ut av det. Med unntak av Frankrike og Storbritannia, som har Europas største afrikanske befolkninger som følge av sin kolonihistorie, ligger Tyskland lengst fremme.
Tyske myndigheter har allerede inngått avtale med Kenya om å få lov til å ta imot høykompetent afrikansk arbeidskraft, især innen helsesektoren, men også annen nødvendig kompetanse som bussjåfører, lærere og IT-spesialister. – Vi tyskere må posisjonere oss på en måte som gjør det attraktivt å komme hit, sa en tysk minister da de første kenyanerne ankom. Etiopia har tilbudt Norge en tilsvarende avtale, og jeg kunne tenke meg et likelydende sitat fra norske myndigheter. Vi må snarest melde oss på konkurransen om de flinkeste afrikanske innvandrerne. Hvordan gjør vi det?
Svogerforskning som jeg har utført i Afrika viser at høykompetente afrikanere som lever i stabile land ikke nødvendigvis ønsker å migrere permanent. Målet for mange er å jobbe midlertidig i Europa for å tjene penger og deretter reise hjem igjen. Motivasjonen er høy realinntekt, og hvor mye det er mulig å sitte igjen med etter et arbeidsopphold, for å kunne sikre en god fremtid for seg selv og sin familie der hjemme.
En gjennomsnittslønn i eksempelvis Kenya, et lavere mellominntektsland, er om lag seks tusen norske kroner i året, mens en sykepleier i Kenya vil kunne tjene mellom tretti og førti tusen norske kroner i året. Høy lønn er dermed den viktigste faktoren når det kommer til valg av land, og i så måte stiller Norge godt.
En innvending mot midlertidig importert arbeidskraft er at en andel av inntekten blir overført ut, spart opp og tatt med hjem, i stedet for å bidra til vertslandets økonomi. Det er muligens riktig isolert sett, men i et globalt perspektiv utgjør pengeoverføringer hjem fra den afrikanske diasporaen 100 mrd USD, hvilket langt på vei overgår all nødhjelp, bistand eller lån. Å tilrettelegge for økt arbeidsinnvandring fra Afrika er derfor ikke bare god innvandringspolitikk for våre land, men òg den beste utviklingspolitikken for afrikanske land. Bedre regulering av afrikansk innvandring vil kunne dekke vårt behov for arbeidskraft og bidra til økonomisk vekst og kompetanseheving i Afrika på én og samme tid.
Gode muligheter for å finne jobb i Europa og Norge med rett kompetanse kan samtidig skape incentiver for både individer og myndigheter i afrikanske land til å sørge for gjennomføring av relevante utdanninger.
Men veien fra et ønske om å finne seg en jobb i Norge, til å lykkes med det, er dessverre for lang. For å gjøre oss enda mer attraktive for høykompetent afrikansk arbeidskraft, må norske politiker vedta gode løsninger for å gjøre det enklere å finne jobb i Norge.
Én måte å gjøre dette på er å inngå bilaterale avtaler. En annen måte er å gjøre det på er å innføre forenklede, gebyrfrie visum- og autorisasjonsprosesser og språkopplæring for jobbsøkere innen kompetansefelt som vi har, eller kommer til å få, behov for.
Autorisering for ulike yrker ved ankomst til Norge, det så være sykepleiere, IT-spesialister, bussjåfører eller lærere, burde ta seks uker, ikke tolv måneder, og vi må akseptere at autorisering så vel som den første tiden i norsk arbeidsliv foregår på engelsk.
Etter at jobb er påbegynt kan det tenkes at vedkommende får arbeidstillatelse i Norge i inntil fem år. Når de fem årene er over, må utgangspunktet være at vedkommende reiser tilbake. Men dersom vedkommende etter fem år i Norge er vel etablert og integrert i norsk arbeids- og samfunnsliv, bør det vurderes en «fast-track»-løsning for permanent opphold.
Det er dessuten negativt for afrikanske land dersom all deres høykompetente arbeidskraft ender opp i Europa – såkalt «brain-drain». En del av de flinke afrikanerne som har jobbet i Norge bør av denne grunn reise hjem og bidra til kompetanseheving og utvikling der.
Et siste, og etter mitt syn mindre viktig argument, for god regulering av arbeidsinnvandring fra Afrika, er samarbeid om effektiv retur av dem som ikke skal være i Norge, slik som Tyskland har med Kenya.
Vi må unngå at norsk innvandringspolitikk er for restriktiv for dem som vi ønsker at skal komme, og at hvem som lykkes med å migrere til Norge forblir utenfor vår kontroll.
Alternativer som gir velfungerende migrasjonsruter og skaper gode samarbeid med myndighetene i land hvor migrasjonen kommer fra, vil bidra til å gjøre dagens migrasjonsruter mindre attraktive.
De mest dødelige migrasjonsrutene i verden går som kjent fra Afrika til Europa, og dersom vi ikke skaper alternativer til disse, vil stadig flere ta risikoen, dø på veien, eller ankomme Europa og Norge vilkårlig og uregulert.
Løsninger må komme på plass lenge før vårt behov for arbeidskraft blir prekært, og det er ikke lenge til. I konkurranse med andre europeiske land om den beste afrikanske arbeidskraften har vi ingen tid å miste.
