Når bedrifter skal spare penger, kutter de i sløsingen for å beholde kundene. Men når det offentlige skal spare penger, trues ofte kjerneoppgavene først. Dette fenomenet kalles Washington Monument-syndromet.
Privat sektor lever av betalende kunder. Når private bedrifter eller virksomheter må spare eller kutte kostnader, starter de derfor med det aller mest unødvendige. Alt som ikke bidrar til flere kjøp eller mer fornøyde kunder, havner øverst på kuttilisten.
Offentlig sektor lever derimot av bevilgninger. «Kunden» er politikere og andre offentlige beslutningstakere som utarbeider statsbudsjettet. Her tenker man derfor motsatt. Nå lønner det seg å synliggjøre hvor hjerterå og smertefull kuttet vil bli, slik at bevilgningene ikke reduseres. Kanskje de til og med økes.
Målet er altså å stoppe kuttene ved å skremme folk med de verste og mest dramatiske konsekvensene. Mekanismen er lett gjenkjennelig og dukker stadig opp i diskusjoner om prioriteringer i offentlige budsjetter.
Kutt i utdanning? Mindre oppussing av skolebygg. Kutt i helse? Stengt legevakt på kveldstid. Kutt i eldreomsorg? Færre plasser på dagsenter. Kutt i kommunene frie innteketer? Nedleggelse av fritidsklubber for barn.
Dette fenomenet kalles Washington Monument-syndromet. Også kjent som Washington Monument-strategien eller firemen-first-prinsippet.
Budsjettmanøveren virker fordi den utnytter vårt naturlige instinkt til å unngå tapsaversjon. Som Daniel Kahneman viste, reagerer mennesker svært sterkt på å miste noe de verdsetter.
Navnet stammer fra en amerikansk anekdote. Da National Park Service i USA ble bedt om å kutte kostnader, varslet de at de måtte stenge det mest ikoniske minnesmerket Washingtonmonumentet. Poenget var ikke at monumentet faktisk burde stenges først, men at dette var det mest synlige og uunnværlige – og dermed mest egnet til å utløse maksimal motstand mot hele kuttet.
En beslektet variant finnes også på skattesiden. Regjeringen innfører en ny avgift eller øker en eksisterende en for å finansiere noe som er midlertidig eller senere viser seg lite vellykket. For eksempel omsetningsavgiften til kriseformål fra 1935. Når prosjektet skrotes, blir inntektene fra avgiften værende i budsjettet. Forslag om å rulle den tilbake møtes med motbør.
Ha dette i bakhodet. Neste gang politikere, journalister eller andre sier at kutt i en budsjettpost «må» gå utover barn, fattige, syke eller gamle, still de åpenbare oppfølgingsspørsmålene: Finnes det smartere måter å spare penger på? Hvilke mindre upopulære alternativer er vurdert? Hvilke tiltak gir minst skade per spart krone?
