På bitte lille julaften kom Asle Tojes konservative artikkel på trykk i Aftenposten. Uttalelsene var såpass kontroversielle at han har fått flere motsvar, og kritikken hagler enda én uke etter publisering.
Temaet som Toje tar opp bør derimot være interessant også for liberalere, selv om man ikke støtter konklusjonen hans. Det var derfor fint å se at Andreas Kolle kommenterte på Tojes historiepåstander i Liberaleren allerede 26. desember.
Kolle valgte å ikke gå inn i spørsmålet om hvorvidt økende kulturforskjeller truer nasjonens fremtid. Jeg synes derimot det er viktig å ta dette spørsmålet på alvor, og belyse liberale løsninger når man anerkjenner bekymringen.
Premissene må utfordres
Jeg tror ikke samfunnet er tjent med et politisk klima der konservative, sosialister, liberalere og nasjonalister fekter febrilsk med sverdene sine med jevne mellomrom, samtidig som de er livredde for at motstanderens tanker skal slå rot i eget hode. På mange måter er det nettopp her Norge befinner seg i dag. USA er et mer ekstremt eksempel, men dynamikken er den samme.
Asle Tojes innlegg plasserer seg tydelig i den nasjonalkonservative tradisjonen. Som andre identitetspolitiske prosjekter lider også dette av skylapper. Resultatet var forutsigbart: ett motsvar samme dag, deretter flere før jul. Spesielt interessant er forsker Paul Buvarps tilsvar, der han hevder at det heterogene samfunnet først og fremst skyldes at folk ikke lenger deler samme virkelighet – fremfor at innvandring eller multikultur i seg selv har skylden.
Dette henger logisk sammen. Sprikende virkelighetsoppfatninger gir stadig mer innbitte kulturkrigere med sekterisk gruppetilhørighet.
Tojes håp om å reversere denne utviklingen, slik at nordmenn igjen blir «ett folk» med felles meninger og kultur, fremstår dessverre urealistisk og lite tiltrekkende. Samtidig er frustrasjonen hans lett å forstå. Samholdet er svakt, og mange opplever at landet trekkes i en annen retning retning enn de selv ønsker.
Likhet som politisk mål
Problemet er ikke at mennesker i samme land har ulike verdier, livssyn og prioriteringer. Problemet oppstår når vi insisterer på at disse forskjellene må presses inn i én felles mal.
Norge bærer fortsatt på rigide samholdsidealer fra nasjonsbyggingens tid. Den gangen var målet å gjøre et langstrakt, fattig land til én nasjonalstat. I dag brukes den samme arven til å definere hva slags samfunn vi skal ha.
Samme mal skal gjelde for nord og sør, øst og vest. Vi skal definere hva det vil si å være «typisk norsk», samtidig som nordmenn i praksis blir stadig mindre like. Ikke fordi samfunnet rakner, men fordi valgfriheten har økt. Internett, mobilitet og globale impulser har gjort livsprosjektene våre mer ulike – og mer frivillige.
Man støter på et grunnleggende spenn:
Nasjonalstatens logikk, der uenighet må overvinnes gjennom enhet.
Virkelighetens utvikling, der uenighet er permanent.
Rigide institusjoner
Når institusjonene ikke tilpasses denne virkeligheten, blir forskjeller tolket som trusler. Da blir også kulturkampen uunngåelig.
Spørsmålet er derfor ikke om Norge er blitt for mangfoldig. Spørsmålet er om vi har organisert staten på en måte som forutsetter en likhet som ikke lenger finnes.
I neste omgang bør vi våge å stille et mer radikalt spørsmål: Kanskje er det ikke menneskene som må bli likere – men institusjonene som må bli mer fleksible?
