Storbritannia har et anstrengt forhold til sensur, og et nylig eksempel viser spesielt problemene med paternalistisk beskyttelse av barn. Liberaleren har tidligere skrevet mye om problemer med aldersgrenser på sosiale medier. Du kan for eksempel lese om det her, her og her.
Jeg fikk tilsendt artikkelen The UK Is Allergic To Free Speech fra Persuasion. Den var tankevekkende. Bakgrunnen er Storbritannias Online Safety Act som ble vedtatt i 2023. La meg gi dere to poenger.
«OSA also requires tech companies to protect children from content that is not illegal, but which is nevertheless deemed “harmful.”»
…
«In practice, this means that all internet users in the UK wishing to access content that is legal but “harmful” must prove that they are over the age of 18.»
Artikkelen i sin helhet anbefales for mennesker som er opptatt av ytringsfrihet. Artikkelen påpeker personvernproblemet med at man må gjøre id-info med sensitiv informasjon tilgjengelig for å lese artikler.
Mitt utgangspunkt til ytringsfrihet og personvern kan forenkles ned til følgende. Det er ingen prinsipiell forskjell på det digitale og det fysiske. Det å lese en annen persons epost er å anse som likeverdig som å åpne en annens person brev på papir. Mener du at det er greit at myndighetene åpner alle brev, bare for sikkerhets skyld?
Det å kreve aldersgrense for å lese en artikkel på Substack er likeverdig som å kreve aldersgrense for å lese en artikkel i Aftenpostens papirutgave. Mener du at barn ikke skal få lov til å lese Aftenposten? Det illustrerer hvor uakseptabelt sensur er.
Hver gang noen vil innføre en begrensning på menneskers frihet, så begrunnes det ut fra et høyere gode. Det gjør det ikke mer riktig. Det gjør det mer sleskt. Det er ikke pent.
