Jeg har i det siste tenkt på en mulig negativ konsekvens av fokuset på relativ fattigdom kontra absolutt fattigdom. Forhåpentligvis en litt original tanke. Jeg vil bruke litt tid på å komme til poenget.
Absolutt fattigdom handler om at man er fattig dersom man har svært lite penger, nærmest på sultegrensen. Relativ fattigdom handler om at man har mindre enn de andre. Det ene fokuserer på hvor godt de med minst har det. Det andre fokuserer på forskjellene.
Ulempen med absolutt fattigdom er at den i svært mange land er utryddet slik at det ikke gir noen mening å snakke om fattigdom. Det er jo litt trist, spesielt for mennesker som ønsker at det skal være mange fattige, slik at de kan fokusere på å gjøre noe med det. Til deres forsvar skal det riktignok sies at det er reelt at man føler seg fattig dersom man ikke kan dra på den flotte ferien som alle vennene drar på.
Ulempen med relativ fattigdom er at dersom alle mennesker blir 100 ganger rikere, har man fortsatt like mange fattige. Man kan med en slik definisjon ha en situasjon der mennesker med ekstrem rikdom, for eksempel at de eier bare 3 hus og 4 biler, regnes som fattige, sammenlignet med de andre i samme land. Jeg vil tippe at dette kanskje kan gjelde i et land som Monaco, og kanskje også til dels Liechtenstein. Ut fra definisjonen har man også eliminert fattigdom dersom noen veldig få eier alt, og nesten alle sulter, siden man fokuserer på medianinntekten.
Kritikken ovenfor er velkjent. Jeg skal koble det videre på tankesett som kan ha betydning for skolesystemet. Noe av det viktigste for alle foreldre er deres egne barn. Tankesettene kan ha betydning for hvordan de tenker om skolen. Jeg vil fokusere på dem som er opptatt av relativ fattigdom, altså på forskjeller mellom mennesker.
En tanke her vil være at disse ønsker en skole der målet ikke er at alle lærer mest mulig, men at målet er at alle i størst mulig grad lærer like mye. Denne kritikken kommer ofte fra dem som har flinke barn og fra folk på «høyresiden» som ikke er så opptatt av likhet. Spørsmålet er om det faktisk er slik og om dette er det mennesker som er opptatt av relativ fattigdom egentlig ønsker.
Det er nemlig noe de mener sterkere enn et ønske om å utligne forskjeller og heve de svakeste. Det er at deres egne barn skal ha det best mulig. Omsorgen for egne barn. Dette påvirker synet på skolen, og kan illustreres med tankene til Birger Emanuelsen som gjorde følgende:
«I dag gjorde jeg noe som strider mot alt jeg tror på: Jeg kjøpte inn egne lærebøker til barnet vårt.»
Alle barn er like, men ens egne barn er likest. Heldigvis. Det skal være slik at man er mest opptatt av egne barn. Noe annet er egentlig ganske umenneskelig. Du kan jo lese hva jeg skriver om gratisprinsippet i skolen. Det er ikke tilfeldig av mange som er sterke tilhengere av offentlig skole, sender egen barn på privatskole. Begrunnelsene/unnskyldningene varierer, men essensen er at de ønsker det beste for egne barn, og det trumfer andre synspunkter.
Sentralt i tanken om relativ fattigdom og relativ suksess og relativ ulikhet, er tanken om at barn, inkludert egne barn, vurderes sammenlignet med alle barn. Hva slags skolesystem er det da man egentlig ønsker seg? Det man ønsker seg er et skolesystem der egne barn gjør det best mulig sammenlignet med andre barn. Først meg selv, så meg selv, og er det noe mer, så tar jeg det også.
Det er slik sett ikke så farlig om mange barn ikke lærer å lese og regne. Det gjør at ens egne barn, oftest barn fra velmøblerte hjem, stiller sterkere i konkurransen senere i livet.
Det over er selvsagt litt kynisk skrevet. Det er jo ikke slik at foreldre alltid eller ofte tenker slikt. I hvert fall ikke eksplisitt. Og det er definitivt ikke noe noen vil innrømme. Det er imidlertid slik at dersom man er opptatt av forskjeller, for eksempel den feilaktige tanken om at verden er et nullsumspill, og at man samtidig er mest opptatt av egne barn, så er det slik at det egentlig ikke gjør så mye om det går med andre barn. De kjenner man jo ikke. De er bare statistikk. Egne barn, derimot.
Det finnes helt sikkert motargumenter og gode innsigelser mot det ovenfor. Det betyr imidlertid ikke at jeg ikke har et poeng. For hvis ulikhet er viktigere enn å forbedre livet til alle, så kan det lede til at fokuset ikke leder til et ønske om mindre ulikhet, men om ulikhet til fordel for det viktigste. Egne barn.
