I går skrev jeg en artikkel som jeg ikke ble fornøyd med. Hvorfor publisere likevel?
Det er noen som tenker at man bare skal publisere virkelig gode artikler. Gjennomtenkte, og helt ferdigtenkte. Uten feil og mangler. Slik tenker ikke jeg. Prosessen er viktig, og selv en artikkel som har betydelige mangler, kan inspirere til videre tenkning og undring. Kritisk tenkning trenger ikke en fasit. Det trenger noe som kan vekke noe i en leser. helst en undring, men en provokasjon kan også være nyttig. For nysgjerrige mennesker vekker provokasjoner ofte en trang til å finne ut av hva som var feil, og den prosessen kan være verdifull.
Sjelden blir jeg så tankefull som når jeg blir skikkelig provosert av noe, men er usikker på hvor feilen ligger.
De fleste artiklene mine begynner med en idé. Jeg skriver kort om denne. Unngår unødvendige avsporinger i størst mulig grad. Prøver i hvert fall. Gårsdagens artikkel skulle handle om det jeg skriver litt om på slutten. Mesteparten ble om andre ting. Det jeg trodde var et godt poeng, og mulig det er det, fremstod som litt outrert da jeg leste det sort på hvitt.
Jeg er ekstremt opptatt av incentiver, og at de av og til får uforutsette konsekvenser. Det å oppdage slike er viktig. Det er også viktig å være oppmerksom på at folk kan ha andre beveggrunner enn det de uttrykker. Av og til er man ikke bevisst det selv, til og med.
Samtidig så er det jo slik at incentiver har sin begrensninger. Folk flest er ofte gode, og de mener ikke «gale ting» fordi de vil mele sin egen kake. Det skyldes ofte manglende kunnskap eller feilinformasjon. Bryan Caplan skriver for eksempel interessant om dette i boken «The Myth of the Rational Voter».
Velsignet være den som aldri tar eller gjør feil, for vedkommende tar og gjør nok feil ganske ofte likevel.
