I dag er det skolestart, og det fikk meg til å tenke på forbruk, veldedighet og tyveri. Eller, egentlig var det denne artikkel om at Kirkens Bymisjon deler ut skolesekker i Drammen som fikk meg til å tenke på skolesekker, eller ransler som det het i gamle dager.
Det er selvfølgelig hyggelig at det deles ut skolesekker til barn som ikke har slike. Det er jo slik at noen sliter med økonomien og gjerne har lyst på ny skolesekk, men sliter med å ha råd. Privat veldedighet løser slike problemer.
Det bør imidlertid stilles spørsmål ved om hvilket syn på forbruk man legger til grunn. Jeg fikk den gule ranselen min i 1978. Da jeg gikk ut av videregående skole i 1990, hadde jeg kun hatt den og én til. Jeg led ingen nød. Det gikk helt fint.
Det er viktig å være oppmerksom på at mye fattigdom, selvsagt ikke alt, handler om at man vil ha masse unødvendige forbruksvarer. Det er ikke pent å skrive dette, i manges øyne, men det bør og må skrives. Når man alltid må ha ting og man opererer med et fattigdomsbegrep som er relativt, og ikke absolutt, så vil man alltid ha masse fattige.
Nedenfor ser du forresten sekken min rett før jeg kastet den i sommer. Den var brukt til å oppbevare gamle skolestiler og slikt.
Det som er verre med slike saker og medieoppslag er imidlertid noe helt annet. Det kommer alltid opp et ønske om «gratis» et eller annet. I denne sammenheng; skolesekker.
Det finnes ikke gratis skolesekker. De er laget av noen og noen må betale for dem. Det man mener er at man ønsker skolesekker som er stjålne. Det skjer på følgende måte. Man gjennomfører et tyveri. Man bruker deretter de stjålne pengene til å kjøpe en skolesekk. Man kaller den deretter gratis og later som man er snill.
Det er ekkelt, det er umoralsk og det bør alltid fordømmes og avsløres.
Tyveriet kalles for øvrig skatt, og de aller fleste tror det er helt nødvendig og moralsk uproblematisk. For det har de nemlig blitt indoktrinert gjennom årevis med en skolesekk i norsk skole.
