«Men hvorfor brente de hijaben, mamma?»
Det fjerde bidraget i Liberalerens debattserie om integrering er skrevet av Shakia Ashraf Nabi, som også deltok på gårsdagens dialogmøte på Litteraturhuset i Oslo.
Av Shakia Ashraf Nabi, sosionom.
Min datter på 7 år lurte på dette etter de enorme mediaoppslagene rundt hijabbrenningen. Jeg ble opptatt av ordet ”de” i setningen. Hva mente hun med det ? Var det ikke bare èn kvinne som brente hijaben?
Religionsdebatter har en tendens til å bli opphetede og polariserte fordi det ofte er lite respekt og toleranse for å ha en gudstro i Norge. Mange muslimer opplever rett som det er at de må forsvare sin trosposisjon, omtrent som om de befant seg i en rettssal. Er det dette som kalles toleranse? Media og politikere som makthavere tar ikke på alvor de etiske utfordringene knyttet til slike sensitive og private temaer. Menneskene blir ikke sett. Deres religiøse overbevisning får negativ oppmerksomhet istedenfor at de verdsettes for den de er. Det er mange stemmer å sanke for politikere som spiller på frykt og usikkerhet og som blokkerer empatien for og dialogen med mennesker med en annen religiøs eller kulturell bakgrunn.
Islam har blitt «den ellevte landeplage» i Norge (jf. Arnulf Øverlands ”Kristendommen –den tiende landeplage”). Mange mener det nå er nok med hijabdebatten, en debatt som begynte med at en jente ønsket å benytte hijab i politiet, og som endte med at hijaben ble brent. Store innflytelsesrike aviser og nyhetskanaler viste hijabbrenningen over flere dager. En norsk muslimsk kvinne med hijab blir fremstilt som en stakkars Askepott, som trenger å reddes fra undertrykkelse og elendighet. Kvinnen tvinges til å bruke hijab, som ikke bare dekker hodet, men også hjernen. Dette kaller jeg uvitenhet og arroganse. Det glemmes at muslimske kvinner i Norge har det privilegium å bo i et fritt og demokratisk land, der det ikke er tillatt å tvinge noen til noe som helst. Selv har jeg aldri blitt utsatt for press om å bære hijab og kjenner mange som har valgt å ikke bruke den. Jeg tar selvsagt sterkt avstand fra å tvinge noen til å benytte hijab; det er noe den enkelte selv må finne ut av.
Mitt valg om å bruke hijab tok jeg da jeg var 19 år, lenge før en mann kom inn i livet mitt. Hijab har blitt en naturlig del av identiteten min og min datters hverdag. Jeg bruker hijab for å følge min tro og for å glede min Gud (ikke min mann!), forstå det eller ei. I alle disse årene har jeg kun blitt møtt med respekt og vanlig folkeskikk fra etniske nordmenn. Nå frykter jeg hvordan det vil gå fremover. Brenning av hijab utløste en kraftig uro og sinne hos meg. Jeg opplevde det som et overgrep der ingen er i stand til å beskytte meg eller stoppe hendelsen. Dette bare beviser at vi mennesker er bygd slik at vi ofte forholder oss mer til undertekster enn til det som blir sagt direkte med ord. Budskapet bak en slik hendelse har jeg ikke maktet å forholde meg til. Den fremmer bare hat, stigmatisering og trakassering og ingenting annet. Jeg mener at de grunnleggende verdiene vi har i vårt samfunn, som respekt og toleranse, ikke må krenkes selv om man er uenig i bruk av hijab og mangler forståelse for hva dette betyr for flere tusen kvinner i Norge.
Det som har blitt vekket til live under debatten, er at tiden nå er inne for at norske muslimske kvinner med hijab markerer seg mye mer i samfunnet, for eksempel ved å engasjere seg mer i debatter, ta en aktiv rolle i 8. mars-feiringen osv. Kanskje man da hadde sluppet å se at hele den internasjonale kvinnedagen handlet om å brenne en hijab i norske media. Kvinner som Siv Jensen, Karita Bekkemellem, skal ikke tillates å ha en ekspertrolle om muslimske kvinners situasjon. Den rollen må og skal defineres av muslimske kvinner selv. Jeg kan heller ikke regne med at Islamsk Råd, imamer eller muslimske menn generelt skal bekjempe denne krenkelsen av religiøs tro. Sterke kvinnelige forbilder vil også kunne gi mot til de kvinnene som opplever urettferdighet i dette samfunnet.
Til datteren min som stiller meg spørsmålet om hvorfor de brente hijaben, har jeg intet svar. Det gjør at jeg som ellers alltid har sovet godt, ikke har funnet roen i mitt eget hjem, i mitt eget land siden lørdag 7. mars. Og jeg er ikke den eneste hijab-kvinnen i Norge som føler denne uroen, uroen som tar fra oss nattesøvnen. Og som mange hijab-jenter og kvinner, får jeg lyst til å skrike og gråte, jeg får lyst til å gå ut i gatene og demonstrere. Men jeg besinner meg, fordi jeg som voksen kvinne har kontroll på mine følelser, og ikke tillater meg å synke ned på Sara Azmeh Rasmussens nivå. Selv om jeg har ikke svar på alle spørsmålene min datter stiller, og selv om jeg er sint, skal JEG likevel fortsette å være en god rollemodell for henne. Hva skal til for at jeg skal bli ansett for å være troverdig. Når er tiden moden for å krype opp av skyttergravene og sette i gang en likeverdig, lyttende dialog?
Om forfatteren: Shakia Ashraf Nabi er 33 år, gift og har to barn. Hun jobber i NAV og bor i Lørenskog.
Tidligere bidragsytere i denne artikkelserien:
Afshan Rafiq
Mazyar Keshvari
Afshan Rafiq
Kommentarer
Skriv en kommentar
Støtt kampen mot DLD økonomisk!
Kjære Shakia Ashraf Nabi
Takk for et meget viktig innlegg i en debatt jeg mener har mistet fullstendig gangsynet hva angår det vi alle ønsker oss – og kjemper for: Frihet og respekt.
Jeg gjesteblogget på http://0803.sonitus.org/ dagene før kvinnedagen. I kjølevanne av det, hadde døtrene mine (9 og 11 år)og jeg mange interessante diskusjoner om kvinner og frihet. Her følger et lite utdrag fra en av samtalene våre – etter brenningen av hijaben 8.mars. På barns vis oppsumerer den godt:
“Jeg fatter ikke at noen kan gjøre noe sånt. Tenk hvordan det føles for dem som ser på hijab som et hellig plagg, og som er stolte over å gå med det. Det er faktisk noen som liker å gå med det, og som gjør det frivillig. Tenk å gjøre noe sånt på selveste kvinnedagen?! Tenkte hun overhodet ikke på andre kvinner enn seg selv?” Her blir hun avbrutt av eldsteprinsessa som kan opplyse om at Sara Azmeh Rasmussen aldri hadde gått med hijab selv – noe som fyrer opp den minste desto mer: “Da gjorde hun det bare for å få oppmerksomhet på kvinnedagen selv da. Hun må jo være dum hvis hun tror alle kvinner med hijab er like. Og tenk hvordan det ville vært for oss om noen brant flagget vårt – som vi er så stolte av? Eller om noen bare brant korset i kirken?” Her blir det forsøkt med et innspill om at vedkommende mener hun har rett til det på grunn av ytringsfriheten, og da sprekker hun helt:” Selv om man har lov til å mene hva man vil her i landet, så skal man behandle folk med respekt. Jeg synes vi heller skal hjelpe dem som ikke vil gå med hijab og som ikke får lov til å slutte med det. Det der – å brenne ting – er IKKE å behandle andre med respekt.”
(Resten av innlegget kan leses her: http://curlylife.com/2009/03/10/nei-til-krig-og-brenningavhijab/)
Takk for at du står frem og bidrar til å avmystifisere myten om at muslimske kvinner er hjelpeløse og ikke minst uten egen fri vilje.
Utrolig interessant og veldig rart å lese! Jeg er veldig forundret over at du ikke har noe svar til datteren din om hvorfor de (eller hun) brente hijaben. Er det så vanskelig å forklare at mange nordmenn oppfatter hijaben som et symbol på nettopp det den har til hensikt, nemlig tildekning av kvinnen, og at dette oppfattes som problematisk i et så liberalt samfunn som det norske? Du skal jo hjelpe henne å vokse opp her. Du gjorde selv et aktivt valg om å bære hijab i en alder av 19 år. Det gir deg jo et veldig godt utgangspunkt for samtidig å forklare en annen side av hijab-valget, nemlig hvordan hun gjennom hijaben kan “følge sin tro og ære sin gud”.
Og hvis datteren din spør deg om radikal islam? Hva er problemet med å forklare henne det? Ville det vært like problematisk for deg å forklare henne hva radikal sionisme er, eller andre ytterliggående trosretninger?
Jeg håper du i oppdragelsen av datteren din har mot nok til å utfordre den sterke knytningen mellom religion og identitet som er en del av kulturen din, og at du evner å finne en balanse mellom ditt religiøse verdigrunnlag og det liberale samfunnet dere er en del av. Så kan kanskje datteren din når hun blir 19 være stolt både av hijaben sin og landet sitt?
God artikkel, takk for den
For min del lurer jeg på om Sara Azmeh Rasmussen på alvor trodde at du eller noen andre skulle stå der og se på og tenke “hmmm… det var jo et godt og tankevekkende poeng, kanskje jeg hun har rett likevel”. Jeg har vanskelig for å tro det men på den annen side blir jeg stadig overrasket over hvor lite enkelte prøver å se saker fra meningsmotstanderes synsvinkel.
Så lenge det finnes land der kvinner som viser seg uten tildekkende hodeplagg faktisk blir drept av den grunn, så burde det være enkelt å forstå hvorfor noen har lyst til å brenne en hijab. Jeg skjønner faktisk ikke at det er mulig å IKKE forstå det. Sara Azmeh Rasmussen kommer forøvrig nettopp fra et slikt land.
Det har vel med konteksten å gjøre Selma, det var ikke hvordan enkelte totalitære stater behandler kvinner som førte til den debatten vi fikk. Det handlet om situasjon i Norge. Og da er det med en gang langt mer vanskelig å forklare hvorfor reaksjonene ble så sterke, og jeg forstår det fortsatt ikke. Og da syns jeg ikke det er spesielt rart å få problemer med å forklare et barn hvorfor noen i Norge føler behov for å brenne en hijab. Om det var en markering mot Iran så hadde det vært naturligere å brenne et iransk flag om man absolutt har et behov for å tenne på noe.
Men jeg greier ikke fyre meg opp, det er en politisk markering – og det er selvsagt helt greit, uansett hvor tåpelig den måtte være. Men symboler er viktigere enn realiteter for tiden, og jeg mistenker at Rasmussen ønsket mer reaksjoner enn hun fikk. Hun gjorde det hvertfall ikke for å åpne for dialog.
Når Shakia Ashraf Nabi skriver at ”Religionsdebatter har en tendens til å bli opphetede og polariserte fordi det ofte er lite respekt og toleranse for å ha en gudstro i Norge.”, så er det utslag av at i vårt samfunn betraktes religion med like mye (eller like lite) respekt som andre livssyn, ideologiske og/eller politiske oppfatninger. Og har man oppfatninger som andre er sterkt uenig i, kan man bli tilsvarende sterkt kritisert. Kritikken kan selvfølgelig ta mange former, være saklig, usaklig, bestå i harselering, ironi, latterliggjøring osv. Poenget er at religion ikke står i noen særstilling, selv om religiøse tror (og krever) det.
Et annet ”problem” for de religiøse er at deres tro ikke bare er en sak mellom dem og deres påståtte guddom ”jeg bruker hijab for å glede min Gud”. Organisert religion påvirker også det sivile samfunn i større eller mindre grad. Og når det gjelder hvordan religionen griper inn i det sivile, ligger Islam på klar førsteplass.
For det store flertall av oss som ikke er muslimer, med et stort mindretall (flertall) av oss igjen som ikke tror på gud i det hele tatt, fremstår Koranen og tilliggende skrifter som et antall leveregler. Noen regler kan alle være enige i (om ikke å spise seg mett om naboen sulter), noen er rimelig absurde (som at det skulle finnes ”urene dyr”), noen er ubehagelig diskriminerende (forskjell på rettigheter for dem som er innenfor og dem som er utenfor religionen), noen er dypt reaksjonære (straffemetoder, kvinners reduserte rettigheter), og det mest ubehagelige: det er straff (dødsstraff?) for å melde seg ut. Islam, ikke bare såkalt ”radikal” Islam, kan fremstå som en reaksjonær politisk ideologi. Ikke rart noen låner fra Arnulf Øverland.
Men det er for så vidt i orden for meg. Det er nemlig lov å være politisk reaksjonær. For meg kan Nabi mene hva hun vil, si hva hun vil, gå kledd i hva hun vil. Hun bør også bli behandlet med samme respekt som andre, verken mer eller mindre. Man bør også oppføre seg ordentlig mot ærlige mennesker, selv om de kan ha sære oppfatninger. Man skal ikke skjelle ut Snåsamannen, selv om man mener hans påståtte evner egentlig er tøys.
Problemene kommer når Islams sivile påbud påvirker oss i større grad enn vi vil. Vi kan naturligvis le av muslimer som forlanger et bilde fjernet fra et sykehusrom fordi det forstiller et urent dyr (Nasse Nøff). Vi blir noe mer irritert av å høre at all mat som serveres må være halal fordi muslimer absolutt krever det. Typisk er Abid Rajas nedlatende utsagn: ”La all mat i fengsler være halal, fordi for nordmenn er ikke det så nøye”. Riktig, det er ikke så nøye, men jeg misliker likevel sterkt å bli utsatt for andres sære krav om at dyr skal drepes på en lite human måte.
Det bør ikke overraske at vi først og fremst ser på Hijab som en politisk plakat. Jada jada, vi vet at det dreier seg om fromhet, å glede gud osv. At den bæres høyst frivillig etter reflektert valg. Vi vet imidlertid at Hijab er en moderne innretning, funnet opp av fundamentalister for kort tid siden, og tatt i bruk/påbudt av ekstremt reaksjonære krefter i islam. Hijab’en er, enten Nabi liker det eller ikke, et symbol som er laget/kapret av de reaksjonære hardhausene i Islam. Slik oppfattes det i hvert fall, og reaksjon som å brenne en hijab er derfor en logisk demonstrasjon (på lignende måte som å brenne et amerikansk flagg, noe mange amerikanere oppfatter svært krenkende). Derfor risikerer den som går med hijab å bli konfrontert med hva Taliban eller Ayatollaer finner på, som å steine en jentunge til døde for utroskap, fordi hun ikke kunne finne minst fire mannlige vitner til voldtekten (og det måtte være muslimske vitner, må vite). Sånn er det bare.
Enig i mye av det du skriver Ivar, men den her blir merkelig “Derfor risikerer den som går med hijab å bli konfrontert med hva Taliban eller Ayatollaer finner på”
Hvorfor? jeg mener ikke at noen mennesker skal stå til rette for noe fordi de er medlem av en gruppe. Det er individets frihet (og ansvar), og jeg vil ikke finne det naturlig å konfrontere en hijabkledd kvinne med overgrep som hun ikke har gjort eller støttet. Akkurat like lite som jeg konfronterer noen som går med kalott om Israels ekstremistiske politikk. Å gå med symboler er personlig, og de er ikke ansvarlig for det overfor noen andre enn seg selv (og sin Gud i de her tilfellene).
Og jeg vil leve i et land der det er mulig også for kriminelle å ha og leve etter sin gudstro, uansett hvor dumt jeg måtte finne halal mat.
Æreder Ahakila Ashraf Nabi.
De kan gå med hijab så mye De vill, men heldigvis bor vi i Norge, hvor vi kan protestere og skrive det vi vill.
Da må De også finne Dem i at hijab brennes.Islam er ikke bare en religion og også politikk.
Religion og politikk hører ikke sammen.
Derfor må De også i fremtiden finne Dem i å bli kritisert.
Jeg ønsker Dem forøvrig all lykke i fremtiden.
Det er noe skuffende at en politsk aktiv muslim som Shakia Ashraf Nabi ikke har reflektert over hva de radikale islamister står for. De stadige bombing av offentlige plasser i Irak og Pakistan hvor religiøse fanatikere begrunner sine handlinge med diverse skriftsteder.
Radikal islam: Opphav og uttrykk
http://www.minerva.as/?vis=artikkel&fid=3018&id=200320090900409414&magasin=ja
Kritikk er ikke hets sier Sara Azmeh Rasmussen.
Det er normalt å ha sterke følelser knyttet til tradisjoner og religiøse symboler. Men følelser er aldri et godt argument i en debatt som handler om sentrale og viktige samfunnsspørsmål. Det er forståelig at mitt valg om å utfordre et viktig symbol på en så tydelig måte har skapt vrede, men jeg håper at vi snart kan la refleksjon erstatte den spontane reaksjon.
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article2997763.ece
NB!DETTE ER EN DEL AV ET INNLEGG SOM IKKE KOM PÅ TRYKK!
-Om innlegg i media, og det å bli hørt i det offentlige rom (åpent svar til Shakila
A.Nabi’s innlegg i Aftenposten).-
HVEM BLIR HØRT?
For det første vil jeg si at jeg er glad på dine vegne i forbindelse med at du fikk
innlegget ditt på trykk, slik at dine meninger ble meddelt til andre mennesker gjennom et innlegg i avisen. Dette innlegget omhandler det å IKKE føle seg hørt. Ut fra det du skriver i innlegget ditt tror jeg vi har dette til felles. La meg klargjøre hvorfor. Du skriver omtrent midt i ditt innlegg følgende:
«Jeg har følt på kroppen hvordan det er ikke å bli hørt». Det er nettopp denne formuleringen som
opptar meg, og som jeg føler jeg kan identifisere meg med ut fra egen situasjon.
I Litteraturhuset sist søndag hadde vi begge møtt opp til dialogmøte om hat. Jeg hørte du talte med fire minutter til rådighet med ditt innlegg, som omhandlet mye det samme som ble trykket i Aftenposten. På kort tid har du altså blitt hørt fra talerstolen i Wergelandsalen, via debattinnlegg i Aftenposten, og her i Liberaleren. Når dette er sagt skal ikke jeg underkjenne hvordan du tilsynelatende har opplevd at dine meninger ikke har kommet frem i det offentlige rom. Men samtidig vet jeg meget godt av egen erfaring at det kan være utfordrende å få noe en vil si i avisen på trykk. Jeg vet ikke om du føler at du ble oversett(eller kanskje uttrykket er å bli ”overhørt” her) i dine anstrengelser på å få innlegget på trykk. Dine
erfaringer og følelser rundt dette er dine egne. Med sist søndags dialogmøte i Litteraturhuset,
Aftenpostens debattinnlegg, og her, håper jeg du føler du har blitt hørt.
MARKERING AV IDENTITET.
Innholdet av det du ytret fra talerstolen sist søndag, og det du skriver i ditt debattinnlegg for Aftenposten vitner om to ting; sterke følelser og identitet. Jeg vil holde litt fast i
disse to begrepene; følelse og identitet, og si noe kort om det å ikke føle seg hørt i forbindelse med noe man vil si, ut fra egen situasjon. Jeg «er» det samfunnet karakteriserer som langtidsledig, nærmere bestemt har jeg ikke vært i lønnet arbeid over en lang periode. Personlig har jeg lite til overs for betegnelser
som ”langstidsledig/arbeidsledig”overhodet. Betegnelsene føler jeg stigmatiserer, også ut fra et samfunnsperspektiv. Imidlertid tipset en Journalistvenn meg om begrepet ”arbeidsfri”. Dette liker jeg bedre, fordi begrepet bærer ikke med seg at hele ens identitet ligger i å være ”arbeidsledig”. På linje med at du mener at Hijab er en «naturlig del for din hverdag», er det en naturlig del for min hverdag å føle meg produktiv, at jeg kan bidra, og ikke minst; at mine overbevisninger og meninger blir hørt. Videre synes du å antyde at arenaene for
kvinner som har valgt å bære Hijab blir færre. Jeg føler mye det samme ovenfor «arbeidsfrie»
individer som meg selv: Arenaene for deltakelse for folk som står utenfor lønnet arbeid er få. Som
en konsekvens av dette blir det viktig for meg at min egen identitet ikke utelukkende knyttes opp i
mot begrepet arbeidstaker, selv om jeg også ”identifiserer” meg som arbeidssøkende. Følelsen av å være utenfor samfunnet hvis identiteten nærmest utelukkende legges i det å stå uten lønnet arbeid, blir for høy. Jeg må legge min identitet i noe mer. Jeg legger derfor mye engasjement i mye av det som rører seg i samfunnet. Eksempelvis er jeg levende opptatt av natur, kunst, litteratur, åndsliv og musikk, og i
mangel på et bedre ord er jeg fascinert av fenomenet ”kultur”.
REPRESENTATIVT?
Poenget mitt blir derfor følgende; Når man knytter store deler av sin identitet opp
imot en ting, et område, så blir fallhøyden potensielt altfor stor.
Ut fra det jeg har skrevet i dette innlegget kan det kanskje virke som jeg ikke representerer andre enn meg selv, i sammenheng med
å ikke føle seg hørt i det offentlige rom. Personlig tror jeg ikke at dette er tilfellet. Skulle dette innlegget komme på trykk er jeg trygg på at andre arbeidsledige (eller arbeidsfrie om man vil) vil kunne kjenne seg igjen i mye av det jeg har sagt.
(L.B. sosiolog og skribent).
Bigboyen, går du med et politisk symbol på deg som er laget av og oppfattes som tilhørende ekstremt udemokratiske organisasjoner, må du finne deg i å bli konfrontert med disses meninger og handlinger. Enten du vil eller ikke. Det nytter bare ikke å si at du ikke tilhører dem, og må slippe å bli plaget med slikt. Like lite som det nytter å si at et hakekors egentlig er et eldgammelt symbol som slett ikke betyr at man er tilhenger av å utrydde alle jøder. (NB Jeg vet jeg her er nødt til å si at jeg ikke sammenligner hijab-damer med nazister).
(Det var en svær diskusjon i Sverige om å fjerne et nasjonalromantisk maleri fra et museum. Det forestilte den norrøne guden Tor. Grunnen var at det på prominent plass i beltet til Tor var et stort hakekors. Det hjalp lite å si at bildet var malt 100 år før Hitler)
Hijab-damene kan unngå hele kontroversen ved å bruke samme hodeplagg som sine mødre (evt bestemødre), det løse indiske sjalet som jeg ofte ser eldre pakistanske damer gå med. Da vil de slippe å bli “plaget så fært”. Og hva er galt med det sjalet?
[...] et innlegg i Aftenposten igår henviste Sara Azmeh Rasmussen til innlegg fra Shakia Ashraf Nabi i Liberaleren 23.03 og Aftenposten 24.03. Les svaret hennes [...]
Hvordan har mitt blogginnlegg havna her?
Hvorfor spør dere ikke om tillatelse før dere poster andres tekster?
Ikke vet jeg hva slags publiseringspolitikk “internettavisen for frihetselskere” holder seg med, men dette er jævla frekt.
Fjern min tekst fra denne siden.
Det er helt greit å fjerne innlegget ditt. Jeg var litt overrasket da jeg så det her, må jeg si. Å poste hele sin egen bloggpost, når man i tillegg legger lenke til det, gav ingen mening. Men vi løper ikke rundt og poster kommentarer for andre personer til våre artikler. Dét er ihvertfall meningsløst.