Ukategorisert

Sukker til besvær

Vår kjære landsmoder, Gro Harlem Brundtland, går i dagens VG hardt ut mot det enorme sukkerkonsumet og de enorme kostnadene dette påfører samfunnet. Dealing with the suffering and disability of this growing number of patients is adding greatly to social and health care costs worldwide, sier Gro i sin tale om ernæring. Hun tar i god sosialdemokratisk ånd til ordet for preventive tiltak som mer fysisk aktivitet og dietter.

Jeg venter i spenning på at Dagfinn Høybråten skal komme med forslag om maksgrenser for hvor stor prosentandel av maten som kan være sukker og obligatorisk fysisk aktivitet annenhver dag. For jeg regner med at Gros tale vil få konsekvenser. Hun var en av de mest aktive i kampen mot tobakksrøyking, og når Gro brenner for noe, tar det ikke lang tid før andre politikere snapper opp noen av ideene hennes, noe den nylig vedtatte røykeloven vitner om. Med dagens offentlige helsevesen, er det viktigste for staten at helsekostnadene ikke overstiger visse grenser. Alle betaler skatt, men skatten man betaler gjenspeiler ikke de reelle kostnadene staten har med deg. Det spiller ingen rolle om du røyker en tjuepakning om dagen, heller nedpå med Cola og tilbringer kveldene i sofakroken, eller om du lever et puritansk liv med harde fysiske økter. Konsekvensen blir at undertegnede, helsefriken Ove Vanebo, må være med og finansiere behandling av overvektige 40-åringer med helseproblemer, noe som vanskelig kan kalles særlig rettferdig. Siden staten nå engang har såpass store utgifter relatert til usunne livsstiler, forsøker den å bremse kostnadene ved å sette opp avgifter på lovlige varer som alkohol, sukker, tobakk, og oppretter forbud mot for eksempel narkotiske stoffer. Velferdsstaten får et paternalistisk preg, der gode intensjoner legitimerer inngrep i enkeltmenneskers liv. Det er få år siden Karita Bekkemellem Orheim foreslo en minimumsgrense for hvor mye fotomodeller kunne veie (siden spinkle fotomodeller ville være et dårlig forbilde for dagens unge), og i det siste har helsefascist- og minister Høybråten varslet sin personlige «War on Fat». Igjen beviser dette at velferdsstaten forsøker å skape visse menneskeidealer. Den eneste som kan forhindre maktovergrep og urettferdige byrder for de som ikke påfører andre mennesker kostnader, er en overføring av ansvaret for helsen til den enkelte. Et privat helsevesen vil premiere de som er forsiktige (slik for eksempel bilforsikringsbyråer gjør i dag) og forsikringsbetalingene vil gjenspeile de faktiske kostnadene ethvert menneske har. På denne måten kan man også forhindre at staten styrer den enkeltes adferd, såfremt man er villig til å betale for å leve i faresonen, enten i form av høyere innbetalinger eller ved ikke å tilknytte seg noen helseforsikring i det hele tatt. Livet er farlig, men den enkelte får bære ansvaret for sitt eget liv. Det kan kanskje høres en smule kynisk ut, men alternativet er, som vi ser, mye verre.

Comments are closed.