Ukategorisert

Til barnets beste

De siste dagers debatt om homofili, partnerskapsloven og adopsjonsrettigheter får meg til å trekke frem et debattinnlegg jeg skrev om homofiles adgang til adopsjon. Det har tidligere stått på trykk i magasinet Siste Skanse og er fremdeles lesverdig.

Spørsmålet om homofile bør få adgang til å adoptere, bunner i siste instans ut i en diskusjon om hva som er bra for et barn og hvordan barnets interesser best kan ivaretas. Mange oppfatter det også som en diskusjon om hvor langt man kan strekke rettigheter for bestemte grupper. Dette er feil. Det er mer en debatt om hvorvidt mennesker skal kunne regnes som gode foreldre uavhengig av gruppetilhørighet.

De fleste vil være enige i at de menneskelige kvaliteter er noenlunde jevnt fordelt blant homofile og heterofile. En beslutning om å nekte homofile å adoptere må derfor bygge på andre forhold enn personlige egenskaper hos homofile som omsorgspersoner. En del bruker poenget om at man skal ta hensyn til «barnets beste», som visstnok tilsier at homofile ikke skal kunne få adoptere. Innvendingen har imidlertid ingen rot i virkeligheten. Begrepet «barnets beste» er misbrukt til det meningsløse, og forblir meningsløst hvis ikke de som tar det i sin munn kan definere hva de mener er det beste for barn. Hvorfor er det slik at seksuell preferanse skal være ekskluderende for at noen skal kunne vurderes som adoptivforeldre? Personer med tilhørighet i andre minoritetsgrupper har i det minste rett til å få sin søknad gjennomgått. Men av en eller annen grunn skal det at man er glad i en person av samme kjønn være spesielt belastende. Vil det ikke være mer ødeleggende for et barns utvikling og tankegang å vokse opp i et fanatisk religiøst eller sosialistisk hjem? Det er vanskelig å se for seg noe spesielt tungtveiende moment som taler for at det er mye bedre å vokse opp med Valgerd Svarstad Haugland fremfor Per-Krisitan Foss.

Barn som vokser opp hos homofile foreldre, vokser vanligvis opp i hjem der kun ett kjønn bor sammen med barnet. Siden alle barn trenger rollemodeller av begge kjønn, konkluderes det da ofte med at homofile av den grunn ikke bør få adoptere. Men det finnes ikke belegg for å si at dette forutsetter at barnet bor sammen med begge kjønn. Rollemodeller hentes fra ulikt hold. Det skal heterofile fedre være glade for. Selv flere tiår etter de første likestillingsdebattene tilbringer norske fedre mer og mer tid på jobben og mindre tid med barna sine. En mor og en far som lever sammen gir således ingen garanti for at barnet får nærhet med far eller en god mannlig rollemodell. Mange homofile tar også hensyn til at barn trenger rollemodeller og etterstreber dette. Psykolog Kari Tenmann var bidragsyter i et kompendium om homoseksualitet, utgitt i 1997. Hun skrev da blant annet: «Forskning beskriver at lesbiske mødre i større grad enn enslige, heterofile mødre lager ulike arrangementer for forpliktende samværsavtaler mellom barna og menn, ofte biologiske eller sosiale fedre».

Dersom man hevder at barn som vokser opp med homofile foreldre tar skade av det, vet man ganske enkelt for lite om temaet, og fornærmer samtidig de anslagsvis 20 000 barna som vokser opp med homofile foreldre i Norge. American Psychological Association laget i 1995 en undersøkelse om barns oppvekst med homofile foreldre, og konklusjonen kan fortelle oss at det ikke er bevis for at barn av homofile og lesbiske har det vanskeligere enn barn av heterofile: «there is no evidence to suggest that lesbians and gay men are unfit to be parents or that psychosocial development among children of gay men or lesbians is compromised in any respect relative to that among offspring of heterosexual parents. Not a single study has found children of gay or lesbian parents to be disadvantaged in any significant respect relative to children of heterosexual parents». Undersøkelsen fastslår også at det ikke finnes fnugg av belegg for å mene at barn som vokser opp blant homoseksuelle har større tilbøyelighet til selv å bli homofile, sammenlignet med barn som vokser opp med heterofile foreldre.

Kjernefamilien står fremdeles som et ideal for tradisjonalister og konservative. Tanken på at barn skal vokse opp i homofile familier, bryter med dette bildet. Men alle fremskritt utfordrer det kjente og trygge. Derfor kan man risikere at enkelte ikke aksepterer denne utviklingen og vil ha store motforestillinger og fordommer mot at den nye familieformen blir mer utbredt. Sladder og ryktespredning vil ofte spre seg, og dessverre kan mobbing og hetsing oppstå og ramme dem som bestemmer minst over sin egen livssituasjon, nemlig barna. Likevel skriver sosionom Sigrun Saur Stiklestad, i sin hovedoppgave om barn som vokser opp hos lesbiske mødre, at barn som har homofile foreldre ikke er mer utsatt for mobbing enn andre barn. Kanskje er homofile foreldre mer akseptert enn enkelte later til å tro? Mobbing er et samfunnsproblem, og må løses som et samfunnsproblem. Å fjerne hakkekyllingen er å plassere ansvaret for mobbing på feil sted. Rasisme kan ramme kinesiske barn. Homofobi kan ramme barn av homofile. Men løsningen på rasismeproblemet har aldri vært å nekte utenlandske barn å komme til Norge. Løsningen på homofobi er heller ikke å nekte homofile å være foreldre. I spørsmålet om adopsjon spiller det naturligvis ingen rolle hvor mange prosent av befolkningen som er imot at homofile skal få adoptere. Man utrydder ikke rasisme og antihomofile holdninger gjennom å la de samme fordommene diktere lovgivningen.

Ingen har rett til å adoptere barn, men alle som ønsker det bør ha mulighet til å bli vurdert som adoptivforeldre. Evnen til å gi omsorg og kjærlighet til barn er ikke avhengig av en persons seksuelle legning. Hensynet til barnets velferd bør stå høyere enn foreldede forestillinger om hva som er den rette familiestrukturen. At homofile får tillatelse til å adoptere, betyr ikke at homofile vil få noen automatisk rett til å adoptere, men at de vil ha rett til å bli vurdert som adoptivforeldre. Det er faktisk ikke slik i dag at alle heterofile får adoptere barn, og homofile kommer til å oppleve at det vil bli stilt svært strenge krav for å få lov til å bli adoptivforeldre. Altså vil de mest utagerende og sære homofile oppleve vanskeligheter med å adoptere. Som liberalister bør vi se på og vurdere mennesker som enkeltindivider, med gode og mindre gode omsorgsegenskaper, ikke på bakgrunn av om de er homofile, kvinner, religiøse eller har blondt hår. En anerkjennelse av at homofile og lesbiske er like godt egnet til foreldrerollen som heterofile, bør derfor være noe de fleste av oss bør støtte opp om.

0 0 vurdering
Vurdering
1 Comment
Inline Feedbacks
View all comments
Albert
Albert
16 years ago

Hear, hear. Send dette til KrF eller som leserinnlegg i Aftenposten, slik at flere får glede av å lese det?