Ukategorisert

Frykten for de beste

I sosialdemokratiet er frykten for de beste dypt forankret, uansett om det gjelder evnen til å tjene seg rik eller evnen til å tilegne seg mer kunnskap enn andre. Derfor setter Bård Vegard Solhjell selvfølgelige mål for norsk skole.

Det er et av regjeringspartienes “egne organer” i media, Dagsavisen, som idag på kommentarplass tar et oppgjør med “utdannelsesminister” Bård Vegard Solhjell.

Heidi Katrine Bang forteller om Solhjells pressekonferanse sist fredag, da han presenterte stortingsmeldingen “Kvalitet i skolen”. Hun skriver: “Det går dårlig med nprsk skole, elevene gjør det pinlig dårlig i internasjonale tester. Men ministeren er like blid, for han har funnet ut hva som kan gjøres med saken:

– Vi har høye ambisjoner for norsk skole, erklærte han.

Regjeringen har derfor formulert tre mål for den norske skolen. I tillegg til at alle elever skal inkluderes og at alle som kan skal gjennomføre videregående opplæring, har regjeringen dette målet for grunnopplæringen: “Alle elever som går ut av grunnskolen skal mestre grunnleggende ferdigheter.” Sagt på en annen måte: Alle lever skal kunne lese, skrive og regne etter ti år på skolen. Vi kan godt legge til dette forslitte faktum: I verdens rikeste land.

Dette er altså hva regjeringen mener er et ambisiøst mål.”

Skriver altså Heidi Katrine Bang i Dagsavisen. Vi kunne ikke skrevet det bedre selv. Og kommentarartikkelen hennes fortsetter i samme stil. Hun hudfletter Solhjells og regjeringens senkning av standarden for norsk skole.

Det er merkelig at Solhjell så åpenlyst fremstiller et mål som i lengden vil føre til nivåsenkning, og til stillstand i skolen. Han hadde faktisk kommet langt bedere ut om han hadde poengtert at Kunnnskapsløftet er et ambisiøst program for heving av kunnskapsnivået og kompetansen blant elever – og at regjeringen derfor vil gjøre alt for å fortsette realiseringen av Kunnskapsløftet.

Istedet kommer Solhjell med dét som muligens er ambisiøse mål for en skole styrt efter sosialdemokratiske prinsipper – men som for alle andre fremstår som rene selvfølgeligheter. Og hvis slike selvfølgeligheter kalles ambisiøse mål – er det da rart at foreldre som vil det beste for sine barn, og som ikke stoler på at staten skal skaffe det, ønsker muligheten til selv å velge andre skoler?

Samme spørsmål stiller Bang.

Resultatmålinger, leksefri skole og redusert foreldreinnflydelse
De sittende regjeringspartier har kjempet mot at skolene skal måles på resultater, og at elevene skal testes på hva de har lært. Og ikke minst har motstanden mot at resultater av slike målinger og tester skal offentliggjøres. Og hvorfor skal de nå gjøres kjent – når foreldrene likevel ikke kan velge skole for sine barn? Jo, kanskje fordi foreldrene på papiret har skal ha medinnflydelse på skolen. Men er denne medinnflydelsen reell?

Jeg har selv personlige erfaringer med dagens skole. Mitt eldste barn går nå ut av 2.klasse, mens mitt yngste barn skal begynne på skolen til høsten. Jeg har sittet i skolens FAU disse to årene, først som vara og så som fast medlem siste året.

Mitt eldste barn kunne bokstavene og tallene ved skolestart, ganske enkelt fordi jeg til en avveksling fra sanger etc på tur i barnevognen fremførte alfabetet samt tallrekker på norsk og spansk opp til 20. Av skolen ble dette fremstilt som et problem. Det var den sosiale modenheten som var viktigst for foreldrene å legge vekt på frem mot skolestart. Disse to årene har likevel gått greit.

I samsvar med Kunnskapsløftet har 2.klassingene test i matematikk og norsk. Som foreldre fikk vi en positiv tilbakemelding for matematikktesten. Vårt eldste barn hadde objektivt gjort det bra. Men da vi efterlyste nivået for 2.klassingene på skolen, i kommunen, fylket og for landet – som grunnlag for sammenligning – fikk vi vite at slike tall hadde man ikke. At vårt barn har fått en bra test er bra – men hvordan vet vi at skolen er så god for vårt barn at vi ikke vil bytte – når vi ikke vet noe om det generelle nivået?

I norsk derimot, fikk vi bare beskjed om at det ikke var noen grunn til bekymring. Vi mente dette var en veldig tynn tilbakemelding, men fikk vite at norsk var vanskelig å måle.

På foreldremøte for nye førsteklassinger fikk vi av rektor vite at hennes mål var den leksefrie skolen. Da hadde vi først vært gjennom en debatt om hvorfor skolen i så liten grad bruker bøker. Denne skolen har et veldig bra mediatek – og bruker å legge mye vekt på de fire måtene folk lærer på. I en undersøkelse blant foreldrene i første klasse ifjor la fremmedspråklige foreldre stor vekt på at det for dem var vanskelig å bistå sine barn med lekser, samt vite noe om hvilke metoder som brukes i f.eks matematikkundervisningen. Men skolen tar ikke kritikken til seg.

Rekter mente at når ungene går hjem om dagen skal de være ferdige med skolen – som foreldrene er ferdige med jobben. Dette fordrer at skolen kan gi god leksehjelp, for å utligne fordelen noen av barnene har, med at de får mye bistand av sine foreldre – i motsetning til andre barn.

Kan referat fra elevsamtaler og et par konferansetimer i året erstatte den daglige kunnskapen foreldre får som bistår sine barn med leksene? Hvilken innflydelse får foreldre i skolen når man vet lite om undervisningsmetodene som brukes – og elevene ikke har bøker?

Foreldre kan gjennom FAU bli orientert om budsjetter, være med og planlegge 17.mai, ha seminarer om mobbing, om bruk av mobil osv. – men på hvilken måte skal foreldre kunne gjøre sin stemme hørt i skolehverdagen, og kunne utøve innflydelse på kursen for og innholdet i skolen?

Resultatet av denne utviklingen er redusert foreldreinnflydelse – i sterk kontrast til slik det fremstilles i festtalene om norsk skole.

Lønnstapere og hms-bomber
Vi har konstatert at utdannelsesministeren har satt seg små mål for norsk skole. Men det er jo fullt mulig av bevilgende myndigheter og gode ansatte å skape “gangns menneske” av de unike barnene vi sender inn skoleporten.

Hva vet vi om lærerne? Kan vi sjekke deres utdannelse? At den blir oppdatert med jevne mellomrom? Har den enkelte lærer prøvetid? Måles den enkelte opp mot sine resultater? Enkelte skoler og kommuner har ihvertfall begynt å intervjue kandidater til utlyste stillinger, fremfor bare å se på cv’en.

Hadde skolene kunnet konkurrere på lønns- og arbeidsbetingelser, kombinert med krav til resultater, kunne dette skapt motiver som gjør at lærerne skaffer seg kompetanse, ser en egeninteresse i å videreutdanne seg, og får resultater å vise til.

Dessverre er de aller fleste kommunene organisert i samme organisasjon – KS. Dermed blir det lite forskjeller i kommunenes tilbud til denne yrkesgruppen. Og lærerne selv har en organisasjon som fører en såkalt solidarisk lønnspolitikk. De vil ha minst mulig individuell lønnsdannelse, og en lønnsstige som ikke strekker seg så langt. Dermed bidrar både arbeidsgivere og arbeidstagere til å holde lærerlønningene nede – og både ansatte og skoleeiere mister viktige incitamenter til å skape en bedre skole.

Når utdannelsesministeren setter seg så små mål for norsk skole, skulle man kanskje tro at elevene får omgivelser å trives i. Men dengang ei. Norske skoler er de rene hms-bomber. Hadde Arbeidsmiljøloven vært gjeldende for norske elever ville mange av dem stått utenfor stengte skolebygg, eller befunnet seg i bygg som står i fare for å bli stengt i morgen den dag.

Som kjent er det offentlige flinke til å investere stadig mer av mine og dine penger i bygg, kunst og eiendom. Vedlikeholdet derimot, er det så som så med. Slik forringes verdiene du og jeg har vært med og betalt for.

Og staten skaffer seg fremtidige utgifter, ved at sunne og friske norske småbarn risikerer å gå ut 10 år senere med både astma og andre plager – som følge av skolemiljøet.

Retten til å velge
setter vi mennesker stort sett pris på i vårt privatliv. Det være seg kjæreste, jobb, hobbyer, forbruksartikler, feriested osv.

Når det kommer til helsetjenester for oss selv og våre kjære, og ikke minst stedet som skal ta vare på og utdanne våre barn – barnehave og skole – er valgfriheten knapt tilstede. Det må ikke være slik. Graden av valgfrihet bestemmes av de vi velger til å styre for oss.

Frykten for de beste
er stor hos sosialdemokratiet. Derfor skal man straffe dem som klarer å tjene mer enn det store flertallet, og de som tar en sjanse – og skaper arbeidsplasser for seg og noen til. De rikeste i Norge har ikke arvet sin rikdom, men skapt den selv; Røkke, Thon, Stein Erik Hagen og John Fredriksen.

Det skal visstnok finnes et reproduserende klasseskille når det gjelder kunnskap. Barn av høyt utdannede er mer tilbøyelig til å velge høy utdannelse, og får mer hjelp med lekser, enn de i den andre enden av utdannelsesskalaen.

I skoleverket skal omsorgen for de svakeste være stor, stadig ifølge referatet til Bang i Dagsavisen. Og bra er det. Men de flinkeste – som også har rett til individuelt tilpasset opplæring ifølge loven – de nevnes ikke så ofte. Man kan jo risikere å skape en kunnskapselite blant elevene, hvis de flinkeste blir stimulert.

Elite er farlig, enten det gjelder inntekt, formue eller kunnskap.

Innen sport derimot, er det helt OK. Forstå det den som kan.

Det er fristende å trekke sammenligningen mellom Solhjells ambisjonsnivå og en formulering i en britisk nekrolog: Han satte seg små mål i livet, og gjorde lite for å nå dem.

Les også: Et brev om skolestart.

0 0 vurdering
Vurdering
1 Comment
Inline Feedbacks
View all comments
Jul. E. Nissen
Jul. E. Nissen
12 years ago

Rektorens påstand omat foreldrene r ferdige med å jobbe når de forlater arbeidsstedet, illustrerer en anen ting som er urovekkende med norsk skole og offentlig sektor i det hele; mangelen på kunnskap og forståelse for forholdet melom verdiskaping og velferd. En kan telle på en fingerløshånd de representanter for det private næringsliv som ikke må jobbelangt mer enn de sosialdemokratiske 37,5 timer uken med skjermet lunchpause og fri på 1. mai. Men sånn er det i offentlig sektor, og derfor er resltatene derefter.