Ukategorisert

Sponheims selvmål

Venstres partileder Lars Sponheim er såret over at partifellene ikke rykket ut til hans forsvar, da ex-nestleder Olaf Thommessen kom med harde angrep på Sponheims lederstil i hans nylig utkomne bok. Tausheten kan forklares på flere måter; blant annet motvilje mot å vaske partiets skittentøy offentlig.

Å hevde at forholdet mellom Sponheim og Thommessen noensinne har vært hjertelig ville være en kraftig overdrivelse. Å påstå at de har vært fortrolige vil sannsynligvis være blank løgn. Sponheim har vært partileder siden 1996, men tempoet i å slite ut nestledere begynner å ligne på Carl I. Hagens. Dét er intet sunnhetstegn, og tyder på at det er vanskelig å oppnå fortrolighet, lagspill og god arbeidsfordeling på toppen i Venstre.

Olaf Thommessen har vært gjennom mye, både privat, yrkesmessig og ikke minst i politikken. Selv om det nettopp er i politikken han har kortest fartstid. Og ingen skal misunne Thommessen dét han har vært gjennom akkurat i politikken; nærkamp med nettopp Lars Sponheim. Og det kunne ikke bli pent. Muligens føler Thommessen at livet har vært urettferdig mot ham, nettopp fordi han i en gitt situasjon kunne overtatt partiledervervet. Hadde bare ikke Lars Sponheim tatt opp kampen. Ikke rart at Thommessen langer ut mot Sponheim.

Nå har ikke jeg lest boken (ennå), så jeg har bare mediereferatene å forholde meg til. De er dog klare nok. For å yte rettferdighet mot både forfatteren og Sponheim bør imidlertid sitatene media gjengir leses i sin helhet. Denne kommentaren skrives utfra min kjennskap til begge, samt til partiet. Jeg skylder å gjøre leseren oppmerksom på at jeg har vært med i Venstre siden 1996, vært med i nominasjonskomiteen i Akershus Venstre som foran forrige valg vurderte å plassere Thommessen på listetoppen, og vært medlem av Venstres landsstyre i perioden 1996/97.

Det er noe i forholdet Sponheim – Thommessen som minner om forholdet mellom Carl I. Hagen og Ellen Wibe det året hun var nestformann i FrP. Selv om Wibe benektet å ønske seg formannsvervet, mens Thommessen aldri har lagt skjul på nettopp dette ønsket, er det mye annet felles. Gjensidig mistenksomhet, manglende tillit. Angrep på hverandre i full offentlighet.

Sponheim har gått gradene i partiet. Fra ordførerposisjon til Stortinget og partiledervervet. Thommessen seilte inn som en samfunnstopp og virket å sikte mot å fortøye i offentligheten gjennom partiledervervet i Venstre. De representerer ulike politikertyper, ulike veier til makt og ulike arbeidsmåter. Og de to typene går sjelden gått sammen, er min erfaring. Det blir doldisen mot arbeidshesten.

Det var påfallende stille fra Sponheim da Thommessens angrep i bokform ble kjent. Idag har vi kanskje fått forklaringen; han ventet at partifellene skulle rykke ut til hans forsvar. Kun Odd Einar Dørum gjorde dét. De to har tross sine kamper seg imellom ofte forsvart og hjulpet hverandre efter det litt turbulente partilederskiftet i 1996. Slik holder de konkurrenter og kritikere unna toppen i Venstre.

Da Sponheim kommenterte Thommessens bok, var det nærmest ved å komme med en medisinsk diagnose. Slik unngår den ofte kritiserte Venstre-lederen å åpne for noen debatt om sin egen lederrolle og stil. Men Sponheim husker dårlig om han ikke klarer å komme på at noen rykket ut i forbindelse med boken. For de som kom med offentlige kommentarer følte seg pinlig berørt av den vinkelen Sponheim brukte i sitt ikke-svar.

Jeg kan tenke meg følgende grunner til det manglende forsvaret for Sponheim:

– Venstre-folket ønsket ikke å vaske partiets skittentøy offentlig
– Venstre-folket anså ikke konflikten mellom Sponheim og Thommessen som tilstrekkelig relevant å kommentere
– Venstre-folk kunne kjenne seg igjen i noe av Thommessens kritikk

Disse grunnene burde Venstres partileder reflektere over.

Rykker man ut med motangrep og kommentarer vil konflikten leve videre i media, og sette seg i folks minne. Selv om mange av partiets kadre i en slik situasjon rykker ut med forsvar for partiledelsen kan publikum oppleve det som tvungent og kunstig. Særlig fordi bølgene rundt Sponheim tidvis har gått høyt.

Hvor lenge skal en avgått nestleder med nok av utfordringer få plage et parti som for tiden lever bra? Burde ikke Sponheim bare peke nese av Thommessen og si at det var tøft et år før 2005-valget, men vi valgte den riktige strategien og vant. Og vi vinner fortsatt. Det er helt andre enn Venstre som sliter med identitetsproblemer og veivalg.

Det alvorligste for Sponheim er naturligvis gjengjennelsesgraden i Thommessens kritikk. Hvis V-folk seg imellom sier at joda, det går bra nå, men det var mange år efter den første suksessen (rundt 1997) at det var tøft og vanskelig. Og er Sponheim så opptatt av sakene – eller er bare maktspillet rundt regjeringsspørsmålet som engasjerer ham rent genuint? Men akkurat dette punktet kan Sponheim vanskelig gjøre noen innrømmelser på. Derfor må han benekte at noen kjenner seg igjen i Thommessens kritikk av lederstilen.

Å velge dagens hjertesukk og refs av sitt eget landsstyre, partiets samlede lederskap, er slett ikke sikkert at var noen god håndtering. Det kan tvert imot fremstå som et selvmål. For her ser vi ikke den rause, trygge lederen for det som akkurat nå fremstår som et vinnende lag på ikke-sosialistisk side. Som i 2005 og 2007 kan V og FrP være motpoler og vinnere. Vi ser den sårede, litt smålige og misfornøyde partilederen som ikke føler seg så trygg på egen suksess at han kan heve seg over kritikken fra en avgått nestleder som har mer enn nok å hanskes med, enn å utkjempe tapte slag i Venstres ledelse. Det er vel ikke akkurat slik Venstres mange ildsjeler ønsker å se sin partileder?

Hvis Venstres partileder i en så gunstig situasjon som partiet er i akkurat nå skal slite med motivasjonen, hvordan vil det da gå når det spisser seg til foran valgkampen? Er Venstre tjent med en partileder som ikke vet å sitte stille og la suksessen gjøre jobben for seg?

Hvis Venstre-folket høyt og lavt begynner å stille seg disse spørsmålene i efterkant av Thommessens refs, er det ikke sikkert at svarene kommer ut til Sponheims gunst. Da har kritikken av lederstil som Thommessen kom med i bokform, hatt sin virkning likevel.

Lars Sponheim refset sitt parti, og kan ha scoret et selvmål. Slik hjelper han motstandere å vinne både internt og eksternt.

Sponheim hadde ikke sin beste dag idag. Knapt noen god dag.

Han bør snarest legge Thommessens bok bak seg, og heller vise i praktisk arbeid og fremferd at kritikken er et gedigent bomskudd.

For den er vel det, Sponheim?

Tags:

Fra arkivet

Arrangementer

  • Liberal Aften (Liberalistene Oslo)
    • 27/09/2022
    • Oslo
  • Mont Pelerin Society - Oslo 2022
    • 04/10/2022 - 08/10/2022
    • Oslo
  • LibertyCon 2022
    • 14/10/2022 - 15/10/2022
    • Miami