Ukategorisert

Tvang nødvendig?

Venstre-leder Lars Sponheim tar til orde for tvang – om nødvendig – for å redusere antallet kommuner i Norge. Hvis det ikke virker med frivillighet. Men er tvang nødvendig? Neida, slett ikke. Det handler bare om å lage et overføringssystem som er geografisk nøytralt. Antallet kriterier for overføringer kan redusere fra ca 700 til tre.


Jeg hoppet litt i stolen da TV-nyhetene ikveld meldte at Lars Sponheim tar til orde for tvang for å redusere antallet kommuner. Det er dårlig med referater i media enda, men naturligvis har Nationen et aldri så lite referat. Egentlig ikke så mye å bygge en kommentar på, men jeg vil likevel fokusere på hvordan Stortinget kan gjennomføre en reform som over tid vil skape stemning for at kommuner selv skal finne ut at det er på tide å slå seg sammen.

Litt om organiseringen
Norge er en enhetsstat. Det vil si at alt egentlig styres fra toppen. Ja, kommunene har sine oppgaver, men det er Stortinget som bestemmer hvilke oppgaver de skal ha, hvor mye penger som skal bevilges hvert år, og hvilke andre inntekter kommunene selv kan skaffe seg.

Det er kommunepolitikerne som skal løse oppgavene, innenfor de budsjettrammene de får. Gjennom organisering og budsjettstyring kan de lokale politikerne forsøke å løse oppgavene. Et lite blikk på situasjonen forteller likevel det meste; lokalpolitikerne får det ikke til.

Fordeling av skyld
Skolebygninger råtner på rot og elever utvikler sykdom som følge av dette. Eldre går med bleie istedenfor på toalettet. De får ikke vaske seg, legger seg før barnebarn og oldebarn, og stimuleres hverken fysisk eller intellektuelt. For bare å nevne noen av oppgavene kommunene har.

Rikspolitikerne sier at kommunepolitikerne må ta ansvaret selv. De har frihet innenfor rammene, til selv å organisere. Lokalpolitikerne mener tvert imot at de har for lite friht, og ikke minst at de har for lite penger. Staten pålegger oppgaver, men uten å fullfinansiere via overføringene over statsbudsjettet.

Det kan hende at begge sider har rett.

Jeg vil likevel legge til et par momenter: Rikspolitikerne er så redde for kommunepolitikernes manglende evner at de ikke tør gi kommunesektoren større frihet. Og ja, de pålegger stadig oppgaver som det ikke følger penger med til å løse. Men både rikspolitikerne og kommunepolitikerne må ta ansvaret for at offentlig sektor ikke begrenser seg til kjerneoppgaver, men isteden sørger for at det offentlige stadig tar på seg flere oppgaver. Og skaper dermed forventningspress blant innbyggerne; det er en selvfølge at det offentlige har ansvaret – og “ordner opp”.

Kommunepolitikerne er feige. De tør ikke sette grenser for egne oppgaver, selv om langtfra alt kommunene holder på med er lovpålagt. Og mange steder beholdes ineffektive driftsformer, f.eks kommunale monopoler, noe som ikke gir de ansatte incentiver til å yte maksimalt, eller de ansvarlige incentiver til å bruke ressursene effektivt. Monopoler er som skapt for å redusere kvaliteten på tjenestene, og til sløsing med midlene.

Rikspolitikerne er redde for å gi kommunepolitikerne frihet til selv å bestemme skattenivået i større grad. Vi forventer forskjell i rikspolitikken om vi har en rød eller en blå regjering. Så hvorfor skal ikke forskjellene synes også lokalt? F.eks på skattenivået og omfanget av hva kommunen driver med?

Det er samtidig viktig å ta med at lokalpolitikerne heller ikke fra nasjonale myndigheter oppmuntres til å drive effektivt, tiltrekke seg yrkesaktive som er netto skatteytere istedenfor skattekonsumenter. For det finnes noe som heter skattefordelingsfondet. De kommunene som har høyere skatteinntekter enn forutsatt av staten får disse inntektene inndratt av statlige myndigheter. Pengene blir fordelt ut igjen til kommuner der skatteinngangen har sviktet.

Troen på større enheter – og tvang
Det er klart at det kan bli dyrt å opprettholde kvaliteten på det kommunale tilbudet når antallet innbyggere i en hel kommune er under antallet innbyggere i det borettslaget jeg bor i (som har leiligheter). Og det er nettopp dét at offentlig sektor er så dyr i drift som tvinger frem kommunesammenslåinger, skal vi tro rikspolitikere som Lars Sponheim.

Men få temaer kan få opp temperaturen så mye som spørsmålet om kommunesammenslåinger. Hver lille grend rundt om i Norge skulle gjerne sett seg selvstyrt. Sånn sett kan man spørre seg om Norge noensinne er blitt samlet til ett rike. Det var på 1960-tallet at den store saneringen av antallet kommuner skjedde. Det hender nå og da at kommuner blir slått sammen, men det er sjelden. Og lenge hadde de fleste partier den samme resept: I frivillighet, gjennom lokale folkeavstemninger i berørte kommuner. Da slapp rikspolitikerne belastningen.

Erna Solberg var kommunalminister fra 2001 til 2005. Hun forsøkte seg med statlig premiering av dem som valgte å slå seg sammen frivillig. Uten at det skapte den store entusiasmen. For så lenge det systemet jeg har beskrevet ovenfor ikke endres grunnleggende vil problemene i kommunesektoren bestå. Lokalpolitikere vil gå lei av manglende mulighet til å være herre i eget hus. Det er igrunnen pussig at Stortinget ikke er mer lydhøre for kommunepolitikernes ønsker om reform, når så mange av rikspolitikerne startet sin karriere i nettopp lokalpolitikken. Men det kan kanskje være fordi lokale ønsker om penger høres tydeligere og oftere enn ønskene om reform.

Jeg har på Liberaleren tidligere tatt til orde for at lokalpolitikerne må kjenne sin besøkelsestid; kravene om reform må fremmes når det er riksvalgkamp. Uansett hvor lite “sexy” et slikt tema er i valgkampen. Selv om man trenger litt tid og spalteplass til å forklare hvordan systemet fungerer idag, så burde ikke oppgaven være pedagogisk uoverkommelig.

Fra 700 overføringskriterier – til tre?
De fleste vet at kommunene får mesteparten av pengene sine bevilget via statsbudsjettet. Det som kalles rammeoverføringer. Men mesteparten av overføringene er likevel bundet til visse oppgaver og gitt på visse premisser. Disse premissene ligger i kriteriene for overføringer. For eksempel vil kommuner som trues av fraflytting og mister skatteinntekter fordi de unge og arbeidsføre flyttet ut, bli kompensert ved overføringer. Mens kommuner som opplever øket tilflytning og dermed større press på sin lokale infrastruktur (barnehaver, skoler, helsetjeneste, etc) ikke får økede overføringer. I tillegg opplever disse kommunene (som nevnt over) at økede skatteinntekter blir inndratt av staten – og tildelt kommunene de nye innbyggerne flyttet fra. Kan det bli mer meningsløst? Kriteriesystemet er komplisert, og uoversiktlig.

Mitt forslag er enkelt: Det må bli få, oversiktlige og ikke minst geografisk nøytrale kriterier. Bare slik vil vi få se hvor gode kommunepolitikerne virkelig er, til å løse de oppgavene kommunene har. Hvor gode de er til å prioritere hva som er viktigst, hvor gode de er til å planlegge, og ikke minst hvilke driftsformer de vil velge for å gi en best mulig utnyttelse av ressursene.

Så hvilke kriterier bør vi ha?

Selv om jeg er liberalist foreslår jeg her et kriteriesystem som ikke sier noe om omfanget på offentlig sektor. Disse kriteriene kan benyttes både om landet styres av liberalister, og om det styres av sosialister. Jeg lar spørsmålet om lokale skatter hvile i denne omgang.

Ta summen av overføringer som idag gis til kommunene. Del beløpet på antall innbyggere, og fordel en fast sum pr. innbygger til hver kommune. Fordi personer under 18 og over 67 år, samt de som er handicappede koster mer for kommunene å betjene, bør summen for innbyggere som havner i en av disse kategoriene være høyere enn summen for en vanlig innbygger mellom 18 og 67 år.

Altså: En fast sum penger pr. innbygger, høyere sum for dem under 18 og over 67 år, og for handicappede.

Kan det bli enklere?

Les forøvrig liveblogging fra Venstres landsstyre her. Da finner du ut mer om hva Sponheim sa, og hvordan landsstyret reagerte.

Comments are closed.