Diverse

Hva er Sponheims arv?

“Sponheim uautorisert” er en biografi som nylig utkom. Som navnet sier handler den om Venstres avtroppende leder Lars Sponheim. Den er skrevet av de to svært erfarne journalistene Olav Garvik og Olav Kobbeltveit fra Bergens Tidende. Boken er et tidsportrett mer enn en uttømmende biografi.

Boken prydes av et bilde som umulig kan være tatt da valgnederlaget var et faktum en svart septemberdag ifjor. hovedpersonen smiler bredt og er åpenbart i godlune. Grønnfarven på smussomslaget er heldigvis en penere variant enn den Venstre ofte bruker på sitt materiell.

Boken er utgitt av Samlaget.

Lars Sponheim (f.1957) har vært en høylydt del av norsk offentlighet siden han overraskende bragte Venstre tilbake på Stortinget i 1993, efter åtte års ørkenvandring i kommunestyrer og fylkesting. I 1996 satte han en uventet stopp for Odd Einar Dørums annen lederperiode, og overtok selv sjefsklubben. Den har han beholdt frem til han om få uker helt frivillig trekker seg på Venstres landsmøte. Avgangen varslet han selv allerede valgnatten ifjor.

Olav Garvik og Olav Kobbeltveit er politiske journalister i Bergens Tidende, og har begge tidligere utgitt bøker. Kobbeltveit utgav bl.a boken “Valgerd – eit portrett” i , og den anmeldte jeg for Venstres medlemsmagasin Liberal i desember . Garvik har blant annet utgitt “Da Venstre sprakk” på Cappelen i 1982. En bok jeg anbefaler så ofte jeg kan.

Boken på 220 sider baserer seg på både biografier/memoarer, mediaoppslag, og en rekke muntlige kilder. Disse kildene er listet opp på side 224 og 225. Bare ca 15 av dem er ikke fra Venstre. Svært sentrale Venstre-folk er intervjuet; generalsekretæren, tidligere nestledere, statsråder og rådgivere. Forfatterne har også fått lese protokollen som befinner seg i Riksarkivet, fra forhandlingene i forkant av sentrumsregjeringens fødsel.

Hva er Sponheims arv?
Ifølge forfatterne gjenreiste han Venstre. Akkurat dét er en konklusjon det kan hefte adskillig tvil ved. For utover i boken er det lederstilen hans som får hardest medfart. Og hans sorti skaper i seg selv tvil om Venstre kan betraktes som gjenreist.

Mange partiledere har vært dårlige på personalpolitikk. Sponheim er åpenbart intet unntak. Bokens kilder har åpenbart følt et behov for å fortelle at spesielt kvinnene i partiet og i lederens nærhet har følt seg brutalt behandlet. Sponheim selv sier til sitt forsvar at han har liten tålmodighet med folk som ikke er intelligente. Kildene forteller at medarbeiderne raskt lærte seg at lange utredninger ikke var veien til partilederens oppmerksomhet. Jeg tviler likevel på om Sponheim kan finne dekning for å omtale de medarbeiderne som føler seg oversett, overkjørt og utstøtt som mindre intelligente.

At nestledere som Jennie Johnsen og Aud Folkestad fikk hard medfart er ingen nyhet. Også behandlingen av kvinnelige medarbeidere er gjort kjent av media tidligere, noe forfatterne også nevner. I boken brukes dette som et eksempel på hans brutale lederstil. Påstanden om at han gjenreiste Venstre kan betviles når han som partileder ikke lykkes i å skape grobunn for både lederemner, tillitsvalgte og folkevalgte som kan fortsette på byggverket når hans tid som partileder er over.

Forfatterne skriver at Venstre fikk styrket selvtillit under hans lederskap, og at mange personer i partiet har fått prøve seg som både statsråder, statssekretærer, politiske rådgivere – og stortingsrepresentanter. Skal det være et håp for Venstre må isåfall de det er snakk om dele sin kompetanse, og bruke den for å styrke Venstre i tiden efter Sponheim. Ellers blir det med disse som med de mange Høyre-folkene i perioden 1981 – 89, eller SP-representantene fra perioden 1993 – 97. De var der i øyeblikket og er glemt siden.

De få kvinnene som har klart seg i nærheten av Sponheim er påtroppende partileder Trine Skei Grande og tidligere nestleder og statsråd Guro Fjellanger. Det overrasker meg likevel hvis bokens påstand er sann; at hun bestemte seg for å slutte som nestleder da Sponheim forsøkte å kuppe hennes mulige veto mot Schengenavtalen. Han var pålagt av statsminister Bondevik å drøfte dette med henne, som var tidligere generalsekretær i Nei til EU.

Fjellanger ble tatt på sengen på vei inn i et forberedende regjeringsmøte. Sponheim regnet med at noe veto ikke var aktuelt. Jeg kan forstå at hun ble overrumplet, men samtidig burde hun, slik jeg kjenner henne stanset Sponheims videre innmarsj i møtet, og sagt: “Lars, jeg har ikke konkludert om dette, og trenger litt mer tid.” Fjellanger er ikke den som lar seg tråkke på av noen, men Sponheim klarte det likevel. Det overrasket meg.

Personvern, åpenhet og kamp mot det korporative Norge
Forfatterne poengterer at Sponheim brukte behandling av Datatilsynets årsmelding i Stortinget våren 1994 som grunnlag for å skape oppmerksomhet om partiet. Forfatterne hevder utover i boken at Venstre ikke har eierskap til noen saker. De burde efter min mening poengtert sterkere at knapt noe parti har en så utbygget og velfundert personvernpolitikk som nettopp Venstre. Partiet var først ute med kamp mot datalagringsdirektivet, og ingen som ser Venstre idag er i tvil om at personvern har vært en sentral bestanddel i Sponheims gjenoppbygging av Venstre.

Venstre er også partiet som er for åpenhet og innsyn, og dermed sterk motstander av det korporative Norge; samrøret mellom særinteresseorganisasjoner og beslutningstagere. Forfatterne mener Sponheims oppvekst i AP/LO-dominerte Halden har gitt næring til hans holdninger på dette området. Dermed er han i en trygg, politisk tradisjon. Jeg synes imidlertid at de i for liten grad fokuserer på dette i omtalen av hans periode som landbruks- og matminister i Bondevik II. Daværende bondelagsleder Bjarne Undheim er en av kildene i boken, og han er åpenbart lite fornøyd med statsråden. For korporativisme i Norge handler ikke bare om Ap og LO, men også om f.eks SP og bondeorganisasjonene. Forfatterne påpeker imidlertid at Sponheim røsket opp i det nære forholdet mellom departementet og disse organisasjonene. Å tilhøre et lite parti gjør en ikke nødvendigvis ydmyk i møtet med det statlige byråkratiet.. Det kan jo ha noe med hovedpersonens selvbilde å gjøre.

Sponheim var nærmest uten sammenligning den mest åpne av statsrådene i de to regjeringene han var en del av. Både som uttalt politikk fra departementene han ledet, og som person. Som kilde.

Strategen
Sponheim er et begrep som er mye kjent i politiske kretser. Konkurrenter og motstandere fremhever alle hans strategiske og analytiske evner, samt hans evne til å være brobygger. I regjeringenen omtales han som “limet”. Den som fant løsninger. Journalister og andre fikk fri tilgang til hans analyser. Og til informasjon. I den grad at statsrådskollegene oppfattet det som et problem. Nærmest som lekkasjer.

At Sponheims strategiske evner har hjulpet Venstre til å være en del av maktens sentrum, og i sentrum for oppmerksomheten, siden 1993 er hevet over tvil. Men det burde i større grad vært problematisert hvorfor partiets resultater svinger slik. Da kan ikke de strategiske evnene være så udiskutable. Både i 2001 og 2009 gikk det galt. I 2001 var Sponheim klar til å gi seg, men ble berget av Bondeviks behov for Venstre som en del av regjeringssamarbeidet med Høyre. I 2009 var det ingenting som kunne berge ham. Og akkurat 2009-valgkampen og resultatet er godt analysert av forfatterne. Uten at konklusjonene er spesielt originale eller avviker særlig fra hva andre har kommet frem til.

Et annet påtrengende spørsmål melder seg: Burde ikke en strateg klart å bygge partiet bedre, enn bare å gi lønnede jobber til folk på toppen? Burde han ikke, om han selv kun hadde øye for maktens sentrum, finne personer til hvem han kunne delegere ansvaret med partibyggingen? Snarere enn at Lars Spoheimn gjenreiste Venstre vil jeg våge påstanden at han gav partiet et 20 år langt liv efter døden. De første 16 som stortingsrepresentant, statsråd og partileder. De siste fire er det den nye stortingsgruppen og partilederen som må bruke til å bygge den plattformen som skal sikre partiets videre eksistens og betydning i norsk politikk. Om man faktisk kan kvittere ut påstanden om at han gjenreiste partiet avhenger like mye av hva hans efterfølgere klarer å bruke valgresultatet i 2009 til.

Omstridt og utfordret
Sponheim kan kanskje finne det urettferdig med all kritikken som er blitt ham til del i løpet av de siste 16 årene. Han fikk partiet tilbake på Stortinget og inn i 2 regjeringer på kort tid. Men med en gang motbakkene melder seg er folk ute efter skalpen hans. Både i 2002 og 2004 ble han utfordret. Dette kan si sitt om hvor lite is i magen, og hvor bortskjemte Venstreflokken var. Det kan også si sitt om at lederstilen til Sponheim var ekskluderende og selvhevdende. Sponheim var Solkongen – i Venstre.

Spesielt det problematiske forholdet til hjemfylket Hordaland blir drøftet i boken. Dette kunne fortjent enda bredere drøftelse. For i det desentraliserte Norge der sentrum-periferi er en egen konfliktlinje, foregår nominasjoner lokalt. Man må holde seg inne med det enkelte lokallag og de som betyr noe der. At man er partileder og statsråd er intet unntak. Men Sponheim er klar; folk som Gunn-Vivian Eide og Kjell Alvheim er uviktige folk å bry seg om. De som vet hvilken innsats og autoritet disse har lokalt og regionalt vil nok ikke underskrive på den avtroppende partilederens noe nær karakterdrap. Det er i grunnen overraskende at en person som roses på så mange områder viser så liten forståelse for hva partibygging handler om. Selv den mektigste kan falle (for eget grep) om han undervurderer hva den legendariske amerikanske Speaker i Kongressen gjennom mange år, Tip O`Neill uttalte; All politikk er lokal.

Sentrumsperspektivet
må få noen ord i boken, eftersom den første regjeringen Sponheim bragte Venstre inn i, var med SP og KrF. Igrunnen er det underlig, dette, at to partier som både er strukturkonservative og verdikonservative skal være nettopp det liberale Venstres foretrukne samarbeidspartnere. Venstre er verdiliberalt og endringsradikalt. Man skulle tro denne blandingen var som ild og vann. Kanskje er det de tre partienes felles opphav som er grunnen til at de forsøker seg sammen gang på gang? Kanskje er det konfliktlinjen sentrum-periferi, og velgere i mange av de samme geografiske områedene som binder dem sammen? Forfatterne problematiserer ikke dette – enda de burde ha de beste forutsetninger for jobben. En slikt tema mangler i altfor mange memoarer og biografier av og om norske politikere.

Det er interessant å se hva de småkranglet om på Voksenkollen, og hva de ulike partiene vektla som viktige saker. Men en bredere drøftelse av sentrumsperspektivet kunne vært på sin plass. Sentrumspartiene (som også er et misvisende begrep) har, til tross for et stadig smalere velgergrunnlag maktet å holde seg i det viktige vippepunktet mellom høyre og venstre i norsk politikk. Mye peker frem mot en klar todeling i norsk politikk ved valget i 2013. Kanskje kan de to forfatterne (eller andre) gi en bredere fremstilling av sentrumspartienes desimering på et senere tidspunkt?

Prinsippmennesket som ikke synliggjøres
En fortelling om Lars Sponheim må nødvendigvis handle mye om makt. Om taktikk og strategi. Under Sponheim har Venstre likevel funnet frem igjen svært så klare prinsipper; når det gjelder flyktinger og mennesker i nød, i kampen mot populismen og de enkle løsningene (enten de er til høyre eller venstre), og til kampen for de verdiliberale holdningene. I boken berøres såvidt at Venstre valgte seg Gunnar Stålsett fremfor Kjell Bondevik som Oslo-biskop. Men hva med resten? At Sponheim førte etn dels feilslått valgkamp i 2009 er innlysende. Men hva var grunnlaget for valgkampen? At FrP ikke skulle i regjering. Populismen skulle ikke få diktere klare verdibaserte områder av norsk politikk. Er man så glad i makt som det gis inntrykk av at Sponheim er, burde man kanskje forsiktig lirke og manøvere partiet sitt ut av et verdiorientert hjørne hva angår det største partiet på ikke-sosialistisk side? Men Sponheim både malte, satte opp barrikader og efterhvert rene berlinmurer til å beskytte akkurat dette hjørnet i norsk politikk.

Den private
Lars får vi ikke vite så mye om. Hvis vi får vite noe, er det ofte som forklaring på hans sinnsstemninger og handlemåter. At han i flere år gikk med ubehandlet Diabetes 2 kan forklare oppførselen hans i mange sammenhenger. At forholdet til sønnen er sårt, og at ektefellen Mette er den som har holdt gård og familie sammen, er det ikke nødvendig å være politisk journalist for å klare å forstå. Påstanden om at han er lat rimer dårlig sammen med hans virke på gården når Stortinget og regjeringen ikke krever hans tilstedeværelse. At han som person er lat, får jeg ikke helt til å rime. Men at man finner andre aspekter ved politikken mer interessant enn byråkratiske saksutredninger burde det ikke være vanskelig å forstå. Må man kjenne alle detaljer ved en enkeltsak for å kunne argumentere overbevisende i regjeringen? Ikke vet jeg, men jeg oppfatter ikke Erna Solberg og Per Kristian Foss’ kritikk på dette området som den mest velfunderte. Såfremt hans rådgiverkorps i departementene fungerte, burde ikke Sponheims manglende interesse for detaljer være det avgjørende i vurderingen av hans virke.

Bakkanaler man ikke vil kjennes ved
Jens Stoltenberg hadde en plan hvis hans regjering skulle miste flertallet i 2009. Lars Sponheim hadde en plan hvis det ble ikke-sosialistisk flertall med FrP som dominerende parti i 2009. Ola Borten Moe hadde en plan for å dytte SV ut av regjeringen. Her ligger bokens uforløste spenningshistorie. Sponheim selv mener politikere må få snakke sammen, uten at det skal ligge konspirasjoner eller konkrete strategier som grunnlag.

Det kan han helt sikkert ha rett i. Og kanhende har Borten Moe allerede stått skolerett, og det har vært oppvask på kammerset hos de rødgrønne. Det får vi nok ikke vite før om noen år. Imens er SV iferd med å ta knekken på seg selv helt alene. Protest- og opposisjonspartiet er ansvarliggjort i den grad i den rødgrønne regjeringen at velgerne ikke kjenner partiet igjen, og ikke vil kjennes ved politikken partiet fører. Slik sett har nok Sponheims kamp mot FrPs innflydelse mer for seg, enn å forsøke å skyve ut et SV som klarer det helt på egen hånd.

Det raske portrettet
Boken til Olav Gartveit og Olav Kobbeltveit kunne egentlig fått samme tittel som boken om Valgerd. Et portrett. Boken blir et tidsvitne om sider ved Lars Sponheims virke i norsk offentlighet. En mann få stilte seg likegyldig til, men en vi fortsatt ikke kan si hvilken arv efterlater seg. Boken er ikke dårlig skrevet, men har klare mangler. Den kan likevel fungere som et viktig korrektiv til den “autoriserte” Sponheim-boken. Den kommer på Gyldendal i løpet av april.

Sammen med bøkene til Odd Einar Dørum og boken til Olaf Thommesen blir både denne og den neste boken om Sponheim viktige brikker som tilsammen kan bli et puslespill -valg som forteller noe om Venstre de siste 16 årene. Det kan bidra til at ikke minst Venstre-folk forstår mer av sitt eget parti. For politikk er mer enn politiske prosesser, landsmøter og partiprogrammer. Politikk handler dypest sett om forholdet mellom mennesker, og hva som driver den enkelte til å sloss for gjennomslag for hva enn man vil ha gjennomført.

Sponheim har hatt et dårlig forhold til mange mennesker, enten det er i hjemfylket Hordaland, til den rekordstore stortingsgruppen efter valgseieren i 2005, og til partiets kvinner. Det er et under at han har klart å holde seg flytende. Til gjengjeld har han hatt et godt forhold til mange journalister. Og til Kjell Magne Bondevik. Dette, samt hans ego og selvbilde kan ha hjulpet ham gjennom mang en storm. Men ikke mot sin egen dumhet; å la være å ha personlig kontakt med velgerne i hjemfylket Hordaland i 2009-valgkampen. For det var der han manglet under 400 stemmer på å bli gjenvalgt.

Sponheim uautorisert
Olav Garvik og Olav Kobbeltveit
Samlaget 2009
220 sider
349 kr

Les også Mosveens dødsattest

0 0 vurdering
Vurdering
6 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments
- O.
10 years ago

Enig i at dette ikke fyller kravene til en biografi, i hvert fall. Det synes at forfatterne i en årrekke har fulgt ham på nært hold, men det synes også at de har begrenset evne til å gå ut av referent/kommentatorformatet. Nei, vi får heller vente på Thomas H. Hansen sin utgave! 😉 Skal den lanseres på landsmøtet, tro?

venstremikkel
10 years ago

Har lest boken og syns du summerer opp dette glitrende. Oppgaven til Trine og resten av lederkobbelet blir å bygge frem en rekke sterke profiler slik at borgerne hvor enn de snur seg titter inn i ett smilende Venstre fjes 🙂

Pleym
10 years ago

Takk for hyggelige tilbakemeldinger, begge to! Og takk til de som har gitt meg tilbakemelding via FB

trolltroll
10 years ago

Bra. Det er jo et faktum at andre partier har en klar vilje til å fremstille liberalisme som råten fisk med ny innpakning, og si at Venstre ikke har noen verdier. Det er norsk tung propaganda på sitt ytterpunkt, ikke realiteten. Selv om Venstre skulle hatt flere verdier.

trackback
10 years ago

[…] Garvik og Olav Kobbeltveit listet opp sine skriftlige og muntlige kilder for arbeidet med “Sponheim uautorisert” kan det virke som om Hansen bygger på én kilde; hovedpersonen selv. Det er på mange […]

trackback
10 years ago

[…] Olav Garvik og Olav Kobbeltveit listet opp sine skriftlige og muntlige kilder for arbeidet med “Sponheim uautorisert” kan det virke som om Hansen bygger på én kilde; hovedpersonen selv. Det er på mange måter […]