Anmeldelser

Sentrum i strid

Sponheims versjon av sagen om Lars Sponheim kommer i biografien “Sponheim” av Thomas Havro Hansen. Den av årets Sponheimbiografier som inneholder mest politikk, og gir best innblikk i Sponheims tanker. Det er også den best skrevne.

Der Olav Garvik og Olav Kobbeltveit listet opp sine skriftlige og muntlige kilder for arbeidet med “Sponheim uautorisert” kan det virke som om Hansen bygger på én kilde; hovedpersonen selv. Det er på mange måter blitt boken som har Sponheims godkjent-stempel Hansen innrømmer det også: “I sum har dette blitt beretningen om Lars Sponheim, fortalt slik jeg har forstått den – i stor grad fra Sponheims egen synsvinkel, og med hans egne oppriktige betraktninger som en del av historien.”

Setningen er tvetydig, men jeg velger å tolke den dit at dette er Sponheims egen fortelling, hadde han giddet å gjøre jobben selv. Dette er utvilsomt Sponheims egen versjon. Jeg gav opp å telle forekomsten av “sier Lars” utover i boken. Mens motstandere, konkurrenter, og kritikere i og utenfor Venstres rekker kom til orde i “Sponheim uautorisert” er de nærmest fraværende her.

Forfatteren klargjør innledningsvis sitt utgangspunkt. Han har i mange år vært ansatt i Venstre, blant annet som redaktør for partiets medlemsorgan Liberal (senere liberal.no, populært kalt “dotten”). Dog har han ikke vært i partilederens innerste krets. Noe som har gitt mulighet for både nær kjennskap til interne prosesser, men også til å observere.

Biografi, memoarer – eller intervjubok?
Jeg er litt i tvil om hvilken betegnelse boken bør rubriseres under. Det kunne være fristende å si at det er blitt et 214 sider langt portrettintervju. Hansen oppgir ingen kilder, har ingen fotnoter, ingen litteraturliste. Den eneste åpenbare kilden er altså Sponheim selv. De to har gått turer sammen. Hansen har blitt med til gården i Ulvik, og naturligvis vært tilstede i partiets indre liv. Nær toppen.

Best skrevet
er attesten jeg vil gi Thomas Havro Hansen når det kommer til de to biografiene om Lars Sponheim som er kommet ut med få ukers mellomrom i år. Det er en flyt over fortellingen som rev meg med. Jeg kjente meg umiddelbart igjen.

Hansen velger å gå rett til starten på det som kan kalles “Sponheims Venstre”; partilederskiftet i 1996. Sponheim klarte kunststykket å bringe Venstre inn igjen på Stortinget i 1993, efter åtte år utenfor. Venstre var blitt et venstrevridd seminarparti – opptatt av “sære greier” som Sponheim kaller “hangups”. Efter et godt lokalvalg i 1995 som både Sponheim og den sittende partilederen ville ha æren for, valgte Sponheim å sette hardt mot hardt. Han fikk til et fait accompli med Odd Einar Dørum, og allerede før han var valgt til partileder var regjeringsambisjonene på vegne av partiet formulert og presentert utad. Det må ha vært et sjokk for seminar-Venstre å møte makt-Venstre. En større kulturkollisjon en da Dagbladet-Venstre møtte Røiseland-Venstre mens de første var på vei fra nachspiel og de siste på vei til gudstjeneste under Venstre-landsmøtene på 1960-tallet. Og før vi er kommet til side 35 i boken er vi igang med forhandlingene om dannelsen av sentrumsregjeringen.

Det er med dannelsen av sentrumsregjeringen efter Venstres beste valg på 21 år at Lars Sponheim føler nedturen har kommet. Med slike kapitelavslutninger skaper Hansen “cliffhangere” som skaper spenning og forventning. Er forfatteren like uforutsigbar som hans objekt?

Hansen har skapt gode vekslinger i sin fremstilling. For istedenfor en forklaring på cliffhangeren får vi en presentasjon av Sponheims vei fra barneseng til Løvebakken.

Motstanden mot konservatisme
lå tidlig på plass hos Sponheim. Enten det var AP og LO som gjorde livet grått og trist i maktbastionen Østfold, eller Senterpartiets motstand mot alt av endringer i vestlandsperlen Ulvik. Venstre markedsfører seg som et radikalt parti. I Høyre og FrP (og kanskje KrF og SP for den del) kan begrepet til forveksling høres ut som “venstrevridd”. Men radikal i ordets rette betydning er “store forandringer”. Og Venstre har efter egen vurdering vært tilhenger av store forandringer. I så måte kunne man ikke kunnet finne noen bedre representant enn Lars Sponheim. Han klarte ikke å endre Østfold, men han endret Ulvik – og Venstre.

Både “Sponheim uautorisert” og “Sponheim” forteller om hvordan motstanden mot kameraderiet og arrogansen til AP/LO tidlig våknet. Men Hansens bok forteller langt mer om hvordan Sponheim både forandret slektsgården og kommunen – radikalt. På kort tid. Som landets nest yngste ordfører i 1987 satte han igang som en personlig kulturrevolusjon. Da SP tvang ham fra makten fire år senere måtte Sponheim ærlig innrømme at Ulvik hadde godt av en pause fra ham. Hvorfor skulle Hordaland Venstre, som hadde sendt en Mons Espelid til Stortinget i 1981, med en politisk plassering til venstre for SV, nå velge en bulldoser av en jypling – utenfor alle fløyer?

Efter å ha lest boken sitter jeg litt med en følelse av at Lars Sponheim klarte å erobre sitt parti skritt for skritt (kall det gjerne syvmilsskritt) med et tempo og en intensitet som nærmest må mangle sidestykke. Man kan få følelsen av at Sponheim var totalt isolert, men klarte på pur vilje og en CV med mange punkter men få årstall å erobre partiet. Og jeg lurer litt på om Ola Borten Moe er litt i samme startsituasjon i SP som Sponheim var i Venstre i 1993 (selv om det egentlig kunne startet fire år før, om fylkeslaget hadde visst sitt eget beste).

Som en ekte gründer har Sponheim ihvertfall klart både å modernisere slektsgården og efterlatt den til en selvgående familie, før han dro videre til nye prosjekter.

To ord om Sponheim: Sentrum – og strid
Mannen har aldri gått av veien for en strid. Ikke i Ulvik, ikke i Hordaland Venstre, ikke i forhold til resten av Venstre, til kameratene i sentrum, eller til særinteresser.

En god definisjon på Sponheims virke kunne være: Sponheim står i sentrum for strid. Han leter opp strider, eller skaper dem. Han står i sentrum for dem. Og han skapte strid i sentrum. Det såkalte sentrum i norsk politikk; Venstre, KrF og SP. Et mer mangfoldig og sprikende “sentrum” skal man vel lete lenge efter.

En stor og kraftig mann kan fort virke brautende der fysisk mindre imponerende menn ville blitt kalt ærlige eller likefrem. Men Sponheim oppfattes ikke bare som brautende. Han oppfattes som arrogant – og brutal. Hansen oppsummerer Sponheims rolle på en utmerket måte ved å sammenligne Venstre og Ap: Der Ap lar Stoltenberg være politiker og Frank Aarebrot være analytiker er Lars Sponheim både politiker og analytiker i Venstre. Men uttalelser fra analytikeren Sponheim blir fort tillagt politikeren Sponheim. Og da kan det som var ment som ærlige analyser uten for mange fremmedord og floskler isteden oppfattes som en politiker uten evne til å tie i tide.

Det misforståtte geni
kunne Sponheim kalt sine memoarer om han kom til å skrive dem selv. Her er Ulviks gave til nordmennene, plassert på en line som heter sperregrensen, over et svart juv fylt av glemsel, latterliggjøring, ydmykelse og smerte.

Thomas Hansen fremstiller Venstres lidelseshistorie under Sponheim på en særdeles god måte. Her er mannen som nærmest egenhendig måtte berge Venstre, mens partiet selv strittet imot. Her er enmannsgruppen på Stortinget som plasserer seg selv i sentrum for alle spekulasjoner om alternativer til evig Ap-regjering, og her er den sanne forkjemperen for demokrati og åpenhet, som må tåle å bli instruert av særinteressepartier både i og utenfor regjering. Den ensomme Don Quijote som med varierende Sancho Panzaer ved sin side (enten de heter Per Tore Woie, Hans Antonsen eller Geir Olsen) som må forholde seg til noe så ustabilt og lunefullt som velgere.

Den stramme linen er sperregrensen. En ordning og et begrep som Venstre-folk kan holde timelange utredninger om hvordan virker, skal man tro Hansen. I 1997 på linen, i 2001 under. I 2005 over igjen, og i 2009 definitivt under. Tilslutt ble sperregrensen som pianostrengen rundt venstrelederens hals. Men han foretrakk å avslutte sin lederepoke med et kontant pistolskudd fremfor pianostrengens seigpining ned mot det mørke juvet.

Flaks hører med
Til tross for stor tro på seg selv og sin misjon, og gode analytiske evner, må Lars Sponheim sies å ha flaks. Det var flaks at bare han kom inn på Stortinget for Venstre i 1993. Dørum var nær ved å klare det. Det var flaks at Jagland utstedte sitt 36.9-ultimatum i 1997. Det var et Guds hell at SP mistet sin vippeposisjon i 2001, og Høyre og KrF ville ha V med i regjering, med flere statsråder enn parlamentarikere. Efter tøffe år i Bondevik II var det flaks at V gjorde et knallvalg i 2005 – samtidig som det ble rødgrønt flertall. Så slapp man å bli pint av Carl I. Hagen før man ble korsfestet av Jens Stoltenberg. Ikke-sosialistiske koalisjoner i Norge har sjelden fått en død i skjønnhet. Bondevik II klarte det kunststykket.

Sponheim og Venstre kan filosofere over at det var et under at det varte så lenge, når man hadde så mange odds mot seg.

Fylkespolititikerne levnes ingen ære
hos Lars Sponheim. Fylkestinget er politikkens blindtarm. Der havner de som ikke evner å gjøre noe på andre arenaer. En flott attest ustedt av påtroppende fylkesmann Sponheim. Som i denne rolle kommer til å ha mye med fylkestinget i Hordaland å gjøre.

Sponheim sier selv i boken at han ikke fant politikken i fylkestinget. Ikke til å undres over. For sentrumspartier handler ofte fylkespolitikken om å vippe makten mellom H og Ap, skaffe seg flest mulig politiske ben og mest mulig penger til sine hjertesaker. Opprettholde et status quo. For ikke vil de avvikle fylkeskommunen, og ikke vil de bygge sterkere regioner. I fylkespolitikken kommer de verste brødpolitikerne i sentrum til sin fulle rett.

Kjent med nominasjonsstrider og fraksjoner som han er, kunne Sponheim (som ellers er kjent for sine analyser) tenke så langt som at det ikke er plass til alle hverken på Stortinget eller i kommunene. Og noen slipper rett og slett ikke til noen av stedene.

Den politiske kampen
er tross alt hva som skal stå i sentrum for en politikers virke. Underveis må det naturligvis være taktikk og strategi. Politikk handler ikke om å holde sin kappe ren, men å få gjennomført det man tross alt ønsker å gjennomføre. Venstre lærte dette i 1997, mens SV måtte vente helt til 2005.

Det som er så bra med Hansens bok sammenlignet med boken til Garvik og Kobbeltveit, er at førstnevnte tross alt inneholder mye politikk. Vi får historien om IT Fornebu (hvis du har hørt om prosjektet, da). Om kampen mot forurensende gasskraft. Om småbedrifter og gründermentalitet. Om å få en bondestand støpt i fjell til å hugge seg fri og og bli modige fremfor fryktsomme. Om å åpne opp lukkede strukturer i maktapparatet. Om hvordan personvern for alvor ble satt på dagsorden.

Da boken ble presentert druknet de siste tiårenes politiske stridssaker i personkarakteristikker. Sponheim har en rolle som brobygger, men evner som diplomat er de vel få som ville tiltrodd ham. I boken serveres saftige betraktninger om både Odd Einar Dørum og Olaf Thommessen. Sistnevnte bidro ifølge Sponheim ikke med noe som helst. Dørum derimot, trengte kun rammer for å få forløst sine politiske evner. Tidligere nestleder Aud Folkestad får noen kraftige rapp over munnen. Her savner jeg at ihvertfall sistnevnte får sjansen til å gi sin versjon. De to andre har allerede publisert sine synspunkter mellom stive permer. Men dette er naturligvis ikke Hansen ærend.

Forholdet til Jens
bærer preg av ulykkelig kjærlighet. Det er Jens Stoltenberg vi snakker om. Han som er sosialdemokrat, men av Sponheim anses som en sosalliberaler (altså Venstre-mann, for de som ikke snakker stammespråket). På pressekonferansen da boken ble lansert sa Sponheim at Venstre ikke burde i regjering med Ap fordi “purka ligger ihjel ungene sine”. For den som ikke skjønner bildet handler det om den store som knuser den lille. Uansett hvilke gode bånd som måtte være mellom dem. I “Sponheim uautorisert” presenteres en masterplan om at Venstre i tilfelle ikke-sosialistisk valgseier i 2009 der FrP ble større enn de tre andre, istedet skulle støtte en Ap-regjering.

Dessverre problematiserer Sponheim/Hansen i liten grad i hvilken grad Stoltenberg kunne frigjøre seg fra de krefter i Ap/LO han ble avhengig av efter det grusomme valgnederlaget i 2001. For det var jo igrunnen der sosialliberaleren Stoltenberg forsvant.

Det er ikke vanskelig å forstå at både Venstrefolk og velgerne de siste tiårene må begynne å lure, da Sponheims refleksjoner i boken nådde avisspaltene og eteren; i 1997 ville han ha med Høyre men måtte regjere med SP. Han har fått mer avstand til Høyre efter fire år med dem i regjering, og selv om han gikk til valg på det samme alternativet i 2009 hadde han muligens en plan om å gjenreise sosialliberaleren Stoltenberg. Ærlig refleksjon og beviser på ordtaket om at “får man ikke den man elsker må man elske den man får”? Eller mister Sponheim all troverdighet med sitt snakk om alternativer til Ap-arrogansen? Det gjenstår å se. Venstre skal uansett ikke hefte for hvilke selvransakende refleksjoner en avtroppende partileder gjør seg.

Erkjenner forsømmelsen av partiapparatet
Lars Sponheim kan være så dyktig en strateg og analytiker han vil, for så lenge han ikke klarer å efterlate et seg et Venstre som klarer å være selvgående er ikke partilederjobben bestått. Han tar selvkritikk på at organisasjonen ble forsømt da maktens høyborger ble inntatt. Og det er bra. Men man kan ikke på dette tidspunktet si om Venstre overlever Sponheim.

Partiet er fortsatt representert på Stortinget, har en lang liste over politiske seire som skyldes mer enn tilfeldigheter, og har mange talenter som nå trer frem. Det er de som skal holde byggverket Sponheim reiste, oppe.

I bokens sluttkapittel letter Sponheim på sløret og forteller om hvilken versjon av Lars Sponheim norsk politikk nå går glipp av. Han har nemlig reflektert over hvilken rolle han ønsket å ha fra 2009 og utover. Hvem som skulle få vise seg frem i Venstre av talenter.

Lite latter, mye gjenkjennelse
Det var langt færre, om noen, spontane latterutbrudd ved lesningen av denne boken sammenlignet med “Sponheim uautorisert”. Men derimot var det stadig gjenkjennelsenes nikk.

Jeg vil ikke påstå at det er mye nytt i boken. Men det er en god oppsummering av Sponheims tid med Venstre. Man får presentert hans vyer, verdier og visjoner på en bedre måte enn hos Garvik og Kobbeltveit. Men langt ifra er jeg sikker på at dette er siste ord i bokform om Sponheim. Den grundige, oversiktlige og uttømmende biografien gjenstår å skrive.

Thomas Hansen har i det minste gitt et bedre og mer lettlest innblikk i Sponheims verden. Jeg er overbevist om at “Sponheim” og “Sponheim uautorisert” vil fungere sammen som monument over Lars Sponheim. Ihvertfall for en tid fremover.

Sponheim
Thomas Havro Hansen
Gyldendal
213 sider
399 kr

trackback

[…] om tidligere statsråd og Venstre-leder Lars Sponheim. Liberalerens anmeldelse av boken kan leses her. Kategori(er): Kultur, Om bøker markedskultur og […]

trackback

[…] Marthinsens analyse her, og Liberalerens anmeldelse av biografien her. Kategori(er): Partier og organisasjoner, […]