Ukategorisert

Selv Gerhardsen ble sliten, Voe

Bloggeren Voe, alias 15-åringen Emilie Nereng fra Hønefoss legger ned Norges mest leste blogg efter to års drift. Tidspress og negative kommentarer oppgis som grunn. At fenomenet Voes sorti gir store medieoppslag er ikke til å undres over. Saken viser flere negative trekk ved det norske samfunnet. F.eks at det er typisk norsk å være misunnelig. Og opptatt av kjendiser.

Oppdatert: Artikkelen nedenfor er korrigert efter påpekning av faktafeil.

Voe er en vakker 15-årig pike som skriver forholdsvis reflektert og sammenhengende. Kombinasjonen av skjønnhet og evner tiltrekker både lesere og næringslivet. Ungdom vil ikke bare lese om film- og musikkjendiser men også om et liv og en hverdag de kan kjenne seg igjen i. Istedenfor å dyrke store stjerner kan de lese om og se opp til en av sine egne.

Næringslivet vet at ungdom er en kjøpesterk aldersgruppe og ser muligheten til øket omsetning gjennom såkalt produktplassering. De skaffer seg (sannsynligvis) billig omtale av sine produkter, og risikerer i liten grad negativ reklame. Som en av de såkalte rosabloggerne sier: «Jeg omtaler bare produkter jeg liker». At de unge rosabloggerne ikke har like stor kunnskap om skattereglene som interesse for stadig nye klær, sko og annet de kan pynte seg med og vise frem, bekymrer sikkert ikke markedssjefene i bedriftene som sender «goodie-bags» på døren.

Det er imidlertid helt andre forhold enn skattereglene som kommer i fokus når Voe slutter å blogge. Fenomener som jeg ikke oppfatter som positive trekk ved det norske samfunnet.

Det handler om kjendiseri, misunnelse og jantelov.

Alle elsker å lese om kjendiser
kan det ihvertfalll virke som. Det er ikke uten grunn at Se og Hør lever i beste velgående, og at filmen om ukebladets metoder floppet. Kjøper du tabloidavisene på en hvilken som helst dag kan du komme i skade for å tro at du står med Se og Hør i nytt format i hånden. Jan Erik Fåne har et nyttårsforsett om hvordan han skal motvirke kjendiseriets fordummende virkning når han leser nettaviser.

Når en ung og vakker pikes blogg blir større på nett enn de fleste aviser, interesserer det naturligvis media. Når hun «kriger» med andre toppbloggere, blir det mer personfokusering og konfliktstoff i mediene. Krigen i Tsjetsjenia? Mishandlingen av Gaza? Glem det! Det er konflikten mellom Voe og Ida Wulff som gjelder!

At journalister som har bidratt til å skape fenomenet Voe sørger for større omtale enn noensinne når Voe bestemmer seg for å logge av, burde ikke overraske noen. De sørger bare for å gi sine egne arbeidsgivere flere lesere, mer klikk på nettsakene sine, og for oppfølgning flere dager i strekk med relaterte saker.

At noen vil kokettere med å spørre «Hvem er Voe» er bare søtt. Men det er bare å ta for seg de største avisenes kommentar- og lederartikler den siste uken. Du finner garantert én eller flere om Voe. I hver eneste en. Men det er ikke bare fordi det er oppsiktsvekkende at Voe logger av, men fordi man kan få satt søkelys på viktige temaer relatert til saken (mer eller mindre).

Det er naturligvis også derfor jeg omtaler Voe. Jeg har vært innom bloggen hennes noen ganger, men langtfra vært noen fast leser. Derimot har jeg lest det meste av nyhetssaker. Fordi jeg blogger selv, fordi sosiale medier interesserer meg – og fordi både medienes utvikling og samfunnsutviklingen generelt interesserer meg.

Netikette – det går nedover med dannelsen
Enkelte «voksne» rosabloggere har gitt uttrykk for at så unge jenter som Voe ikke burde utsette seg for å blogge. De gir egentlig uttrykk for det samme som sies i det gamle ordtaket; «er du med på leken får du tåle steken». Men samtidig sier de at 15-åringer ikke kommer til å takle den tøffe tonen på nettet.

Uten å ta stilling til hvor mye en 15-åring bør tåle, skal man ikke ha lest mye debatter på nett før visse trekk faller på plass: Mange tør ikke kommentere under eget navn, men bruker alias. Det kan være mange gode grunner for det. Men ofte er det like slående at de som er anonyme er de som kommer med mest usakligheter og flest ukvemsord. Mange nettdebatter fremstår som internetts svar på gammeldagse dovegger; en verbal kloakk av både meninger og uttrykk. Når varianter av disse nettets kloakkstrømmer finner veien inn i rosabloggenes kommentarfelt kan det renne over. Men det finnes måter å få bukt med slikt på. Mer om det siden.

Forskjellen på rosabloggernes kommentarfelt og nettdebattene i norske nettaviser er at hos sistnevnte er det ofte politikk det handler om. Selv om debattene ofte vris til personlige karakteristikker ved politikere og andre maktmennesker. Hos rosabloggerne er det deres egne temaer (og personlighet) som kritiseres; klær, sminke, utseende etc. Men utsagnene er like illeluktende. Forskjellen er mottagers evne til å overse kritikken.

Typisk norsk å være misunnelig
I en nyttårstale for noen år siden sa Gro (Harlem Brundtland, norsk statsminister) at «det er typisk norsk å være god». Et populært utsagn i tiden rundt OL på Lillehammer. At en sosialdemokratisk statsminister sier dette er et forsøk på å skjule det som er om ikke skapt av sosialdemokratisk ideologi så ihvertfall gitt næring av den: Misunnelse. Det er snarere typisk norsk å være misunnelig. Misunnelsen er perfekt oppsummert og uttrykt i Janteloven. Første bud er: Du skal ikke tro at du er noe.

I norsk skole er mobbing et markant problem. Mobbing er også barn og unges utøvelse av Janteloven. på Stortinget utøver politikerne Janteloven gjennom skattesystemet. Mobbing har forlengst beveget seg fra skolegården og inn på nettet; på Facebook, msn – og i bloggenes kommentarfelt.

Voe var lei av negative kommentarer. Ikke bare på kommentarfeltet på egen blogg, men også på gaten i Hønefoss. Hun har sikkert opplevet sin del av bakvaskelser, sladder og lignende uttrykk for norsk misunnelse og jantelov.

At tenåringsjenter er misunnelige, og gir uttrykk for det, er ingen overraskelse. Unge jenter kan være nokså ondskapsfulle. På nettet får de mulighet til å mobbe anonymt. Det som derimot overrasker er at ikke Voe, hennes mer profesjonelle rådgivere i bloggmiljøet, og faren, ikke har benyttet muligheten til å sperre bloggen for anonyme kommentarer. Det har selvfølgelig sine ulemper å stenge en så populær blogg for anonyme kommentarer, men så slipper man sannsynligvis mer av de negative kommentarene. At det blir færre kommentarer – også positive – blir en kalkulert pris for å slippe nettmobbingen.

Selv idag har barn og unge problemer med å bli trodd når det gjelder mobbing. Ingen som ser mobbing på nett kan være i tvil om hvordan dette uttrykker seg og oppleves utenfor nettet. Grusomhetene og onskapsfullheten blir bare mer synlig på nettet. Skal man komme noen vei, må man bekjempe mobbing overalt. Også på nett.

Nettavisens sjefsredaktør Gunnar Stavrum skrev i efterkant av Voe-saken om den fullstendige mangel på dannelse så fort man får tilgang til internett.

Stavrum har gode poenger. På nettet har man tilgang til moderasjonsverktøy. Disse bør brukes. Flere og flere gjør det. Den som ønsker å kommentere må registere seg. Slik kan man følge sporene efter mobbere og stille dem til ansvar.

Liberaleren er privilegert. Det er sjelden det benyttes skjellsord eller personkarakteristikker i debattene under våre artikler. Selv om vi ikke modererer ved å kreve fullt navn av den som skal kommentere hos oss. I hele vår 11-årige historie er det kun én gang at en person er blitt utestengt. Og da efter gjentatte oppfordringer om å vise netikette.

Iscenesatt virkelighet
Voe er ikke bare en mer vellykket 15-årings dagbok på nett. Hun er et kommersielt produkt. Bloggen fremstår som svært profesjonell. Men det er ikke noe vanlig «femtenåringliv» bloggen forteller om. De færreste får betalt for å prøve ut nye produkter, opptre på VG-listens topp 20-show etc. Voe fremstår som så vellykket at de som streber efter det samme, men har minimale muligheter til å oppnå samme fordeler kan bli deprimert, misunnelig – og gi uttrykk for det. Det er ikke nok å slutte å lese bloggen hennes, nei i selvplagingens navn fortsetter man å lese – og gir i tillegg uttrykk for hvor mye man misliker Voe.

Selv om de negative kommentarene har spilt en rolle, synes jeg det er lagt lite vekt på krysspresset. Hun er tross alt skoleelev, og skal ha et liv med venner og familie. Men det ble for mye å skrive tre bloggposter om dagen. Men hvorfor skulle hun det? Forpliktelse overfor leserne? Kanskje? Forpliktelse overfor produktplassererne? Naturligvis. Disse to forpliktelsene kan ha blitt for mye å håndtere, sammen med krysspresset som gjelder skole, venner og familie.

Vampus hadde i en bloggpost om samme tema følgende gode poeng: «Det er krevende å oppdatere og videreutvikle en blogg over tid, og jo mer profilert man er, jo mer krevende blir det.»

En hobby er noe man har til man går lei. For Voe var det en hobby, men også en inntektskilde. Likevel: Hun er bare 15 år, bor hjemme, og er skoleelev. Hun trenger ikke blogge hvis hun ikke vil.

Ta et oppgjør med Janteloven
Som individ er noe av det viktigste du gjør, uansett alder, å sette grenser. Du skal selv avgjøre hvor grensen går for hva du kan akseptere. Det er ikke alltid du får til de endringene du vil hos andre, og da må du foreta noen endringer hos deg selv. Voe kunne neppe forvente at all misunnelse forsvant over natten. Å forvente kun støttende kommentarer er i beste fall utillatelig naivt. Hennes valg var å heve seg over det, sørge for moderasjonsverktøy – eller slutte å blogge.

Det er lov å bli sliten. Selv Einar Gerhardsen ble sliten, og tok pause som statsminister. Han valgte å fylle andre krevende roller. Uansett hvor man er i livet er det nok av oppgaver å ta fatt på. Noe av det viktige i en usikker ungdomstid er å klare å utvikle selvtilliten sin. Ulrikke Lund har skrevet en bloggpost om å være ung, jente og blogge – og ha selvtillit.

Sosiale medier er en ny virkelighet. Men negative trekk ved den gamle virkeligheten blir dessverre ikke borte av seg selv. Det beste hadde vært om vi alle tok et oppgjør med Janteloven – hver dag.

Jeg ønsker å bidra til følgende;

– det skal være lov å lykkes
– det er bra å glede seg når andre lykkes
– det er bedre å gripe tak i eget liv enn å egre seg over andres
– det skal være lov å tjene penger når man lykkes

Hva vil du bidra med?

Mest lest

Fra arkivet

Arrangementer