Ukategorisert

Lex Amelie: Trangere enn et nåløye

Godt nytt til papirløse asylsøkere som har fått avslag: Du kan komme tilbake til Norge og jobbe. Hvis du har tilbud om jobb med årslønn over 500 000 kr, eller har en så spesialisert utdannelse at ditt like ikke finnes på det norske arbeidsmarkedet.

Madina Salamova, også kjent som Maria Amelie, var fortvilet over regjeringens nåløye igår. Selv om det først og fremst er tilpasset henne og svært få andre. For hun håpet å unngå å måtte reise tilbake til Russland.

Madina har en overraskende dårlig realitetsorientering og oppfatning av egen situasjon. Dét svekker hennes sak og omdømme i opinionen. VG skriver idag at folkemeningen allerede er iferd med å snu. Det kan både skyldes at både hun og hennes nærmeste støttespillere viser at de har en urealistisk oppfatning av virkeligheten, men også at historien til Madinas familie nå er blitt kjent. Gjennom en mer nyansert fremstilling av hennes sak og historie har folk fått et bedre grunnlag til å danne seg en mening om utvisningen av henne.

Madina må ha dårlige rådgivere, som selv efter statsminister Jens Stoltenbergs utvetydige signaler i Stortingets spørretime onsdag ikke har klart å formidle en bedre forståelse av virkeligheten til henne. At hun har håp og drømmer som holder frykten for utvisning i sjakk er til å forstå. At hennes støttespillere er så naive, er merkelig. Og i en slik situasjon utillatelig. De har gjort henne en bjørnetjeneste, hvis de har formidlet at de skal klare å forhindre at hun ble sendt ut av landet.

Jens Stoltenberg var veldig klar i Stortingets spørretime. Den som har fått avslag på sin asylsøknad må reise ut av landet. Å unndra seg utreise betyr at politiet kan bruke tvang for å iverksette vedtaket. Ingen burde være overrasket over hans utsagn. For bak Madina står en kø av ansiktsløse mennesker. De lever i skjul. Ingen vet hvor mange de er. Det skulle ikke forundre meg om de fleste av dem har et større og mer legitimt behov for beskyttelse enn Madina. Hadde Jens Stoltenberg onsdag firet så mye som en milimeter på betingelsen om utreise, ville den ansiktsløse køen av personer med avslag på sine asylsøknader ha materialisert seg – alle med et håp om at endelig kunne de unngå hjemreise. Derfor var hverken bønner, blogginnlegg, fakkeltog eller solospillende SV’ere nok. Å la Madina få bli – og bytte kø fra asyl til arbeidsinnvandring – fått konsekvenser ingen idag kan ane omfanget av.

Isteden har regjeringen klart å finne en løsning trangere enn det bibelske nåløyet. Madina kan få komme tilbake på kvoten for arbeidsinnvandrere fra området utenfor EU/EØS – hvis hun har en eskpertkompetanse en potensiell arbeidsgiver ikke kunne finne innenfor detteg geografiske området, eller hun måtte ha tilbud om jobb med en årslønn høyere enn 500 000 kr. Hun har skrevet masteroppgave for Statoil, og hun har fått jobb i Teknisk Ukeblad. Hun kunne derfor fått jobb som tilfredstiller begge de to vilkårene, men har valgt jobb i TU. Hvis hun i tillegg til å sloss for sin egen sak skulle være en brekkstang for køen bak henne, har hun lykkes med det første men ikke med det siste. Det kan godt hende hun har en berettiget frykt for å vende tilbake til Russland. Men tårene hennes kan like gjerne skyldes erkjennelsen av at kampen for resten av køen mislyktes i denne omgang.

Flere enn Madina kunne ha behov for en realitetsorientering. Kampklare SV’ere trodde at de endelig hadde funnet saken som skulle få partiet på offensiven efter en elendig høst både for SV og regjeringen. De trodde muligens at bare folk flest fikk kunnskap om den harde, norske politikken – og de mange tragediene bak avslagen – så ville folkeflertallet støtte en oppmykning av asylpolitikken. De trodde kanskje at noen fakkeltog kunne tvinge Arbeiderpartiet i kne.

Ap har ikke snudd i kampen for monstermastene i Hardanger, og heller ikke latt seg påvirke av at folk i Møre og Romsdal føler seg ført bak lyset i sykehusstriden. Skulle den såkalte asylopposisjonen – som nærmest ble utradert ved stortingsvalget i 2009 – skremme Ap? Arbeiderpartiet vet at folk er sin egen lommebok nærmest. Det er solidaritet blant nordmenn – men den gjelder først og fremst deres egne landsmenn. Av og til lar man seg røre til å gi noen hundrelapper til TV-aksjonen, eller bli PLAN-fadder. Men en permanent situasjon som truer velferdsordninger og kanskje arbeidsplasser? Glem det! En endring av asylpolitikken er ikke aktuell politikk for Ap. Neppe heller for FrP og Høyre. Og det er der frontlinjene går. Mellom disse tre partiene og resten.

Lite skaper så mye misnøye og frustrasjon i Ap som solospill og sabotasje. Det er jo først og fremst den kollektive solidariteten med fattede beslutninger som er Aps kanskje fremste kjennetegn. I skarp kontrast til den farverike og mangfoldige partikulturen i SV. Soloutspillene fra SV’ere da «Marie Amelie»s sak ble kjent, må ha provosert Ap’ere. Og indignasjonen har vokst i takt med at hennes families virkelige historie ble kjent. Samtidig som hennes støttespillere fikk ansikt; det er den samme gamle gjengen som alltid har gjort livet surt på Aps venstre side. Når FrP protesterer på fremgangsmåten i saken, er det jo fordi kriminelle asylsøkere virker å ha fått varig vern-stempel av riksantikvaren mens ressurssterke, pene jenter med vilje til integrering blir satt på porten.

Marie Amelie/Madina var ikke papirløs. Hennes familie kom med falske papirer, og slik klarte hun også å gå hele veien i det norske skolesystemet. Hennes familie var ikke politisk eller religiøst forfulgt, men hørte tvert imot til eliten i Russland. Feilslåtte investeringer og at deres politiske kandidat tapte valget i Nord-Ossetia var starten på marerittet. Hennes vakre ansikt og vinnende vesen, hennes vilje til integrering, hennes språk og utdannelse – alt som i utgangspunktet gav sympati – blir mer forståelig når man ser på hennes bakgrunn. De sloss ikke for politisk eller religiøs frihet, men for fortsatt velstand og privilegier fra politiske venner. Det vil overraske meg om ikke de blant hennes støttespillere som ikke kjente hele sannheten, nå føler seg en smule ført bak lyset. Det burde de ihvertfall gjøre.

Å finne en løsning tilpasset Madina Salamova og få andre var utfordringen. Så små endringer som mulig, men så store som nødvendig var dét regjeringen måtte få til. Og endringer i norske regler er én sak. Men Norge er med i Schengen-samarbeidet. Vi skal ha med EU på laget, også. Det er legitimt å ville endre norsk asylpolitikk. Liberaleren vil endre norsk innvandringspolitikk. Vi jobber for dette, men vi forsøker å gjøre det med rene ord. Det var i utgangspunktet et lurt trekk å gjøre vakre Marie Amelie til frontfigur for oppmykning av norsk asylpolitikk. Men sannheten om Madina Salamova har ført til motsatt resultat. Hun vil bli ønsket velkommen tilbake. Men den varme velkomsten som blir henne til del vil ikke fjerne den kalde skulderen som de aller fleste andre asylsøkere med avslag får fra den store majoritet i det norske samfunnet.

Det var ikke mange fakkeltog for kosovo-serberne før jul ifjor. Stoltenberg har naturligvis rett i at det er de lange linjer og prinsipper som må utforme politikken og reglene, ikke et vakkert ansikt. Det er lov å bli betatt, men man trenger ikke miste hodet av den grunn. Jan Arild Snoen hos Minerva efterlyste for to dager siden folkeopprøret i denne saken. Han påpeker at det ikke kom, og at mediene må sies å ha begrenset makt. Dagens måling hos VG gir ham rett.

Norge kan trenge flere innbyggere som Madina Salamova. Men først og fremst trenger vi mange flere innvandrere som ikke er som henne.

Mest lest

Fra arkivet

Arrangementer