Mange vitser kan sikkert lages om Siv Jensens brukne rygg. Men å rope på et comeback for Carl I. Hagen er en fallitt for FrP.
En brukket rygg er ingenting å spøke med, og vi ønsker naturligvis Siv Jensen god bedring. Men om en brukket rygg er grunn god nok til å hente inn en pensjonert partileder som ikke har vett til å holde seg ved sin lest, er det en ren fallitterklæring for FrP.
Det finnes naturligvis en «gammel garde» i FrP, som mener at Carl I. Hagen er guds gave til Norge – og den eneste som kan garantere FrP liv til over neste valg. Tidligere stortingsrepresentant Per Ove Width er åpenbart av disse. Han har visst ropt på Carl I. flere ganger. Muligens som en del av regjeringens «arbeidslinje», at folk skal stå lengst mulig i jobb.
FrP har to kapable nestledere, i Per Sandberg og Per Arne Olsen. Ingen av dem er skåret for tungebåndet. Og de har ulik fremtoning. Aberet er ifølge en valgforsker at de ikke er kvinner. Og at det er dårlig med kvinner i FrP. Kun to i sentralstyret. 10 av 41 i stortingsgruppen. To av 19 fylkesledere.
FrPs lave kvinneandel blant aktive, medlemmer, folkevalgte og velgere er ikke av ny dato. Da FrPs forgjenger Anders Langes Parti ble stiftet var kun én kvinne tilstede; Langes kone Karin. Og hun var ikke tiltrodd noe fremtredende verv. Jeg har sett stiftelsesprotokollen, så jeg kan underskrive som sannhetsvitne.
Før Siv Jensen overtok partitronen i 2006 hadde partiet kun hatt to kvinnelige nestledere; Anne Beth Moslet (1985 – 87) og Ellen Wibe (1993 – 94). Men Siv Jensen har bevisst bygget opp et lag av medarbeidere. De skal ikke bare gi henne råd, men også sørge for en komplett ledelse. Dette er nettopp lederens ansvar. Om en leder faller under et tog eller en buss skal ikke organisasjonen gå i oppløsning. Den skal leve videre. Carl I. Hagen ventet lenge før han fant en person som var verdig i hans øyne.
Noen vil sikkert si at Carl I. Hagen er en styrke for FrP. Og visst er han det. Han kan ta frem dagens utgave av VG og begynne et politisk foredrag som varer herfra og til Bloksberg og tilbake igjen. Det er som å høre Mimretoppen med Vidar Lønn Arnesen. Trofste lyttere vil garantert får høre sine ønskeslagere i reprise. Og de kan synge med – ikke bare på refrenget men sågar hele teksten.
Man kan si at Carl I. trengs i Oslo. Fylkeslaget har liksom ikke kommet seg helt efter partiledelsens herjinger og eksklusjoner for ti år siden, og er heller ikke ute av Høyres skygge. Så dét FrP nå opplever på riksplan og galluper har Oslo FrP levet med lenge. Men nettopp i Oslo har FrP også bygget et lag. Der unge representanter står i første rekke. Både kvinner som Sylvi Listhaug og Aina Stenersen – og nye landsmenn som Siv Jensens vararepresentant på Stortinget. Skal disse kunne styre byen med selvtillit og møte Høyre i forhandlinger med ryggen rak må de vite at de gjorde jobben selv i valgkampen – og ikke fikk vervene sine som følge av gamle storheters æresrunde i manesjen.
Muligens har den gamle partihøvding allererede gått såpass inn i rollen at han ikke engang klarerer sin høyttenkning med partiledelsen. Det burde partiledelsen ta som et varsel om hva som kan komme.
De som fokuserer på nestledernes tilkortkommenhet og på Carl I. Hagen som vidundermedisin glemmer noe vesentlig; det er kommune- og fylkestingsvalg. FrP har hatt ansvar i mange kommuner og noen fylker. De har lokale topper som velgerne kjenner og har gjort seg opp en mening om. FrP har gjort det jevnt bra i lokalvalg helt siden 1995. Ja, helt siden 1987 om vi glemmer unntaket 1991 (da partiet fikk7% – noe som heller ikke er dårlig). Skal partiets lokalpolitikere bestå sin eksamen – møtet med velgerne efter fire år – trenger de ikke rikspolitikere av ny eller eldre årgang til å gjøre valget om til en folkeavstemning om regjeringens politikk – eller generalprøve på stortingsvalget om to år.
Det er kommune- og fylkestingsvalg. Vis frem de lokale velgermagnetene!
