Ukategorisert

50 år siden Ulbricht stjal håpet fra DDR-borgerne

Idag var det 50 år siden de daværende borgerne i Berlin våknet opp til en by som i løpet av natten var blitt delt i to med piggtråd. Snart begynte byggingen av Skammens Mur – Berlinmuren. Et heslig og grotesk byggverk som fikk stå i 28 år. Berlinmuren hindret de unge, utdannede og arbeidsføre i å rømme fra kommunistdiktaturet DDR. Walter Ulbricht erklærte at han ikke hadde til hensikt å bygge noen mur. Men naturligvis var det løgn.

Selv opplevet jeg Berlinmuren første gang i september 1985, på klassetur. Da var Muren forlengst etablert, utbygget og forsterket. Men fortsatt holdt DDR-regimet på med å gjøre grensegaten mer oversiktlig. De sprengte en kirke som lå i “dødsonen”. Vi var en uke i Vest-Berlin, og kun én dag i Øst. Men det var igrunnen nok. Det var som å komme inn i en film fra 1950-årene. Fra Vest-Berlins pulserende og farverike livsglede til en sorthvittfilm fra 1950-tallet. Alt så grått og nedslitt ut. Til tross for at det hadde gått 40 år siden 2.verdenskrig sluttet lå fortsatt deler av byen i ruiner. Kjente landemerker mitt i byen var preget av kulehullene fra de intense sluttkampene i mai 1945.

I 1989 var jeg med fylkespolitikere fra Akershus. Da var spenningen til å ta og føle på. Ungarn hadde klippet hull i Jernteppet. DDR-borgere dro på “ferie” til Ungarn og Tsjekkoslovakia – der de rømte over grensen til Vest-Tyskland eller søkte tilflukt i vestlige ambassader. Få uker efter at vi kunne vende tilbake til et fritt Norge feiret SED – det østtyske kommunistpartiet (“Enhetspartiet” efter en tvangssammenslåing av Kommunistpartiet og det sosialdemokratiske partiet) DDRs førtiårsjubileum. Da ropte partiungdommen til hedersgjesten – Sovjetunionens Mikhail Gorbatsjov – og ba ham redde dem. Alle forstod at slutten nærmet seg for DDR. Efter feiringen fikk Walter Ulbrichts håndtlanger og efterfølger, Erich Honecker sparken. Men DDR sto ikke til å redde.

Da Berlinmuren ble bygget tok Ulbricht og hans kumpaner selve håpet fra DDR-borgerne. Landet ble en fangeleir, og den enkelte måtte gjøre det beste ut av situasjonen. Landet ble en overvåknings- og angiverstat. Forbausende få forsøkte å rømme, og enda færre ble drept i forsøk på å rømme. Men tryggheten og solidariteten i DDR var en illusjon. Frykten for å bli angitt og ende opp i regimets fangehull var stor. Brødet var billig, men sjelen var stjålet. Kunst og kultur var like fengslet som borgerne. DDR var en kunstig statsdannelse. Uten Muren og resten av undertrykkelsesapparatet var det ingenting som kunne holde staten i live. Faktisk hadde en av DDR-regimets uttalte motstandere bidratt til å holde landet i live lenger enn nødvendig. Bayerns sterke mann Franz-Josef Strauss sørget for store lån til DDR-regimet. Men rett før regimets fall var det klart at landet måtte kutte så mye i budsjetter (og lønninger) – eller øke produktiviteten tilsvarende – at også mennene under Honecker skjønte at regimet ikke ville overleve.

Da 20-årsjubileet for Murens fall ble markert skrev jeg denne artikkelen.

Fra den kalde krigens start i 1946/47 og til Muren ble reist i 1961 var Berlin sentrum for den kalde krigens konfrontasjoner. Efter 1961 havnet andre steder i fokus. Men Berlin har en lang og interessant historie. Jeg har gjort meg noen refleksjoner om byens historie her.

En av de bedre bøker jeg har lest om Berlinmuren er skrevet av Frederick Taylor. Jeg anmeldte boken for Bokavisen, og du kan lese anmeldelsen her.

50-årsminnet er markert av andre medier: Aftenposten, NRK, Adresseavisen, annen artikkel hos NRK, Dagbladet.

Comments are closed.