Ukategorisert

Skolevalgene – den viktigste pekepinn om valgresultatet

Prøvevalget ved de videregående skolene oppfattes som den viktigste pekepinn om trendene foran det egentlige valget. Når resultatet av valget på de vgs. foreligger, en snau uke før valgdagen, sitter folk og biter negler på partikontorene rundt om. Så la oss se hva årets resultater forteller oss.

La oss først huske at det i år ikke har vært en tradisjonell valgkamp på skolene. Det har ikke vært en stor paneldebatt med alle elevene ved hver skole. Isteden har det vært såkalte valgtorg, der alle partienes ungdomsorganisasjoner har gått sammen om å dele ut materiell, og det har ikke engang vært holdt appeller, langt mindre debatter eller dueller. Selv statsråder og statsministeren har måttet bøye seg for denne løsningen.

Det er sikkert delte meninger om hvordan dette har fungert, men “billige” poenger og morsome debattanter har ikke kommet til sin rett. Det er ikke det samme å lese om trimming av mopeder, lavere skatt og fri sprit i en ungdomsbrosjyre som å høre det fra en debattant som har stemningen i salen på sin side.

Kanskje kan vi konkludere at fløypartiene SV, Rødt og FrP har tapt på dette – selv om trenden her har vært tydelig lenge før skolevalgresultatene forelå.

Hovedtrender: Ap og Høyre vinner, SV og FrP taper. Venstre vinner også, og er 4.størst ved skolevalgene – akkurat som på siste ukes galluper fra ulike institutter. Den stigende tendensen som Miljøpartiet De Grønne har hatt på de siste dagers meningsmålinger synes ikke på skolevalgresultatet (1,4% – +0,1). Rødt gjør det oppsiktsvekkende dårlig. Partiet og dets forløper RV har ligget godt over de enkelte sentrumspartienes resultater tidligere år (muligens med unntak for SP). Iår får Rødt fattige 3,5% – et dårlig resultat for et parti som har et sterkt velgersegment blant ungdom. Særlig i en situasjon der konkurrenten SV gjennom regjeringssamarbeidet er blitt en blek kopi av seg selv.

De tre regjeringspartiene får tilsammen 39,5%, det samme som i 2009, og kun 0,3 prosentpoeng bedre enn i 2007. Da de rødgrønne vant valget i 2005, hadde de på forhånd fått en oppslutning på skolevalgene på 45,5%, mot 41,9% i 2003 og 39,8 i 2001 (da Bondevik II-regjeringen tiltrådte). Skal vi tolke årets resultat i som indikator for regjeringssamarbeidet, ser det ikke lyst ut. Årets resultat er 6% bak tallene som kom rett før regjeringen ble gjenvalgt i 2005.

Høyre og FrP får ved årets skolevalg 40,8%, 0,6 prosentpoeng frem sammenlignet med 2009. I 2007 hadde de to partiene 38,6, mot 36,8% da de rødgrønne ble gjenvalgt i 2005. I 2003 hadde de to 38,6% – mens de kun hadde 30,5% i 2001. Så det var lite ved skolevalgene for 10 år siden som spådde Bondevik II-regjeringens komme.

Sentrum (Venstre, KrF, SP) er stabile, med 15,3%. Det er kanskje ikke riktig å gruppere disse tre i en blokk, selv om alle tre definerer seg til å være i sentrum av norsk politikk. KrF og SP er særinteressepartier, og sistnevnte samarbeider med med AP og SV på 6.året i regjering. Men dette er en etablert definisjon i norsk politikk. For to år siden fikk de tre partiene 15,5%, mot 16% i 2007. I 2005 fikk de tre partiene 14%, i 2003 14,1% og 14,2% i 2001. En bemerkelsesverdig stabilitet for de tre partiene de siste ti årene.

Hverken Pensjonistpartiet (1,5%, +0,3), MDG (1,4%, + 0,1), Kystpartiet (1,2%, – 0,2) eller Demokratene (0,5 – som sist) markerer seg med noen særlig støtte blant ungdom.

La meg også nevne DLF. Det er med en viss oppgitthet jeg registrerer at det mest liberalistiske og minst populistiske partiet i Norge får 42 fattige stemmer, som er en halvering på landsplan – men uendret i Oslo (0,4%). Når DLF ikke klarer å markedsføre seg bedre betyr det at FrP alene får råde grunnen om å definere liberalismebegrepet blant førstegangsvelgere, med alt hva det måtte innebære.

Arbeiderpartiet har aldri hatt draget på ungdomsvelgerne. Fra Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste AS (NSD) begynte å registrere skolevalgresultater i 1989 og frem til idag har Ap aldri vært i nærheten av et resultat som de får i år (29,7). Fremgangen er på 6,3 prosentpoeng sammenlignet med 2009 og på hele 8,5 prosentpoeng sammenlignet med valget for fire år siden. Ap og AUF vil sikkert utad tolke dette som en oppslutning om APs politikk. Jeg er sterkt i tvil om at dette er korrekt. Derimot ser vi at fløypartiene på hver side taper, og de to store nærmere sentrum (AP og H) vinner på dette. At Utøya-massakren har hatt mye å si, er utvilsomt riktig. Det samme er dét faktum at det ikke ble avholdt tradisjonelle skoledebatter iår. Ap har tjent på dette. Vanligvis ville Ap vært i forsvarsposisjon, efter seks år med regjeringsmakt. Denne gangen måtte også SV vært i samme situasjon, noe som ville gitt opposisjonspartiene på Stortinget samt Rødt et bredt spillerom. Ap skal slite for å holde stand om to år.

Høyre er igjen størst på ikke-sosialistisk side. Og man må helt tilbake til 2001 for å finne et skolevalg der Høyre var større enn FrP. Og så må man tilbake til skolevalgene i første halvdel av 1990-tallet (da FrP var herjet av indre strid). På 1980-tallet behersket Unge Høyre skoleungdommen, og alle andre var misunnelige på dem. Siste halvdel av 1990-tallet sloss de med FpU om å ha de unges gunst, men de har tapt på hele 200-tallet – frem til iår. Det kan skyldes at Unge Høyre har hatt en rekke markante ledere, som Ine Eriksen Søreide, Torbjørn Røe Isaksen og nå Henrik Asheim. Disse har bygget seg opp til å bli opinionsdannere og naturlige kandidater når Høyre-tronen blir ledig efter Erna Solheim. Gjennom Civita og Minerva har de unge konservative (som blir stadig mer liberale) et ideologisk laboratorium og miljø som har styrket både Unge Høyre og kanskje på sikt Høyre. Slikt gir god ballast og skaper trygghet blant unge politikerspirer. Og trygghet er viktig når du skal ut i det tøffeste velgermarkedet som finnes; skoledebattene på videregående skoler.

Fremskrittspartiet har fått seg en kraftig nesestyver, med 16,5% (- 7,5%). Partiet var størst av alle for to år siden. Partiet var også størst i 2005 og 2003, og bare en promille bak Ap som vant i 2007. Partiet var på delt andreplass (med H) i 1999 og nest størst i 1997. Med en slik rekke imponerende “pallplasser” bak seg er det naturligvis deprimerende å bli nr 2, med så stor avstand både til H og Ap. De to store er nå i en annen liga enn FrP – mens det samtidig er betryggende avstand ned til Venstre som nr. 4 med 6,8%. FrP er et svært konjunkturutsatt parti – og hvis det butter merkes det klart og tydelig blant de unge velgerne. Det er noe fritt, berusende og fandenivoldsk over FrPs frieri til de unge. FrP tiltrekker seg to velgergrupper; De bekymrede og trygghetssøkende – og de risikosøkende dristige (de unge). Den nedadgående trenden for FrP har vært synlig på gallupene i hele år, i takt med at Høyre har steget til værs. At 22.juli-terroren har hatt sitt å si, skal man ikke se bort fra. Uansett hvordan man vrir og vrenger på det, finnes det noen råtne epler i FpU-kurven. Ingen skal mistenke Vanebo og co for være skaprasister. Men når liberalistene blant partiungdommen ikke tar et tydeligere oppgjør med den stadige svartmalingen av det flerkulturelle samfunnet som moderpartiet deres står for, må de regne med at de frihetsbejaende kulturelle shopperne blant dagens unge stiller seg undrende til hva dette er for slags liberalisme og fremtidstro.

Der FrP har vært størst på høyresiden har SV vært størst på skolene. SV var størst i 1991, 1993, 1999 og 2001. SV har ikke siden skolevalgoversikten startet i 1989 vært mindre enn i år (4,9%). Iår er SV og SP like store, noe du må tilbake til EU-kampårene 1993 og 1995 for å finne noe i nærheten av.

For SP er årets resultat det dårligste siden 2001 (4,6%), og det nest dårligste siden registreringen av skolevalg startet i 1989. Også for Navarsete er skolevalgene et kraftig varsel om et dårlig resultat 12.september.

KrF er svært stabile rundt årets resultat (3,6%), et typisk resultat, og du må tilbake til 2001 for å finne noe som er vesentlig bedre. Men det var også KrFs “gullalder”. Den nyslåtte partilederen har fått seg kjæreste, men draget på de unge velgerne har han ikke.

Venstre har opplevet en ny vår efter at Lars Sponheim gikk av som leder efter valgnederlaget i 2009. I de årene Sponheim var partileder maktet han å få partiet inn i to regjeringer, men klarte ikke å bygge en grunnmur partiet kunne gjenreises skikkelig på. Det har helt siden splittelsen i 1972 vært noe vaklevorent over Venste-bygget. Et byggverk der arkitektene gjerne strakk seg mot himmelen mens fotfolk fortvilet forsøkte å få stillasene til å rekke ned til landjorden. Det sier seg selv at det blir dårlig med grunnmur av slikt. Trine Skei Grande har sittet i partiledelsen i 20 år. Hun er ikke den som omtaler seg selv i 3.person, eller legge ut den ene strategiske vurderingen utenpå den andre. Hun dyrker ideene og sakene. Ideologien skinner igjennom – og folk får spillerom. Sponheim ville ha makt – men partiet manglet tyngden til å gjennomføre et liberalt prosjekt i regjering. Skei Grande kan med Unge Venstres hjelp skape den grunnmuren som partiet trenger for ikke å leve som en linedanser på sperregrensen. Venstre er efterhvert blitt byliberalernes parti. SV gjentar at de er for “miljø og rettferdighet”. Seks år i regjering har ikke skapt bedre vilkår hverken for de fattige familiene eller for rusmisbrukerne. Venstre kan på sin side vise til hva de gjør i storbyene for at sprøytenarkomane skal få litt verdighet inn i livet. Partiet har gjort personvern til et varemerke, og akslet ledertrøyen i kampen mot DLD. Årets resultat for Venstre er det nest beste noensinne, og du må helt tilbake til 1989 for å finne det beste (7,1%).

Landsresultatet finner du her. Ved å klikke på hvert parti får du opp partiets fylkesresultater.

Oversikten fylke for fylke finner du her.

Du kan søke på skole her.

La meg tilslutt minne om at Liberaleren vil ha forhåndsstemming på de videregående skolene, for elever som har stemmerett ved valget. Kanskje neste gang?

0 0 vurdering
Vurdering
7 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments
Lasse K. Lien
9 years ago

…At DLF ble halvert på landsbasis er ganske naturlig ettersom vi stilte i tre fylker ved forrige valg relativt til kun Oslo i år.

Pleym
9 years ago

Jo, men det hadde dere unngått om dere hadde øket stemmetallet i Oslo..

Du kan ikke for alvor mene at 42 stemmer er noe å skryte av?

Lasse K. Lien
9 years ago

Skolevalg er en litt annen kontekst for et mindre parti, ettersom kun 30% av de som stemte på oss sist gang (forutsatt at det var likt over klassetrinnene, hvilket ikke nødvendigvis er tilfelle) fremdeles har muligheten til å stemme. Sånn som valgtorgene var organisert stilte man opp stands og var da til en viss grad avhengig av at elever kom og snakket med oss – på lik linje med de andre partiene. I en skoledebattsetting får alle elevene iallfall vite hvem vi er og en liten del av hva vi står for. På valgtorg kan man forklare dette mer inngående,… Read more »

Ove A. Vanebo
Ove A. Vanebo
9 years ago

Jeg stiller meg undrende til påstanden om at FpU ikke markerer tydelig hva vi mener om innvandring og tør korrigere moderpartiet på området. Hva bygger man det på? Det er bare et par uker siden jeg var på med dette oppslaget: http://klassekampen.no/59162/article/item/null/hyller-flerkulturen Tidligere har jeg også vært ute og vært kritisk til bl.a. forslag om å forby burqa, og i hver eneste programbehandling fremmer FpU mer liberale forslag i innvandringskapitlet. Noe får vi faktisk gjennom også. Kanskje er målestokken på fornuftig opposisjon hva man gjorde før ´94? Jeg vil minne om at den linjen nok ikke var den mest fruktbare… Read more »

SH
SH
9 years ago

Pleym Christensen,

Nå må dere huske at det finnes ekstremt få liberalister i Norge. Hvis vi fikk 42 stemmer så betyr det at det nå finnes 42 nye potensielle DLFere bare i Oslo. Jeg er selvfølgelig ikke fornøyd med 42 stemmer, men jeg hadde ikke forventet noe mer!
Som sagt, husk at vi lever i et sosialdemokrati: å snakke om privatisering, liberalisering og globalisering til elever som får servert sosialistisk sprøyt av lærerne sine hver dag er veldig vanskelig.