Ukategorisert

Folkets konge og landsfaderen taler – spesielt om 22.juli

Det var med ekstra interesse jeg ventet på statsministerens nyttårstale. Det er faste ritualer ved årets begynnelse, kongens og statsministerens taler, nyttårskonserten i Wien og (ihvertfall tidligere) hopprennet i Garmisch-Partenkirchen. Jens Stoltenbergs opphøyede rolle som landsfader og retorisk mester efter 22.juli gjorde det naturlig å forvente noe ekstra.

Mens statsministeren er forventet å mene noe, er utfordringen for kongen å holde en tale som klarer avveiningen mellom å være en moralsk veileder og ikke mene for mye. Kongens tale (ikke filmen av samme navn) skal bygge opp under det norske, samholdet, og vise at kongen er deltagende i nasjonens liv. Men mener han for mye konkret om enkelttemaer kan han bli forvekslet med statsministeren (det er bra at talene deres ikke spilles av samme kveld). Jeg tror flere enn meg mener kronprinsen kan få en utfordring når han og rådgiverne skal utforme nyttårstalene en gang i fremtiden.

Kong Harald har allerede fått kritikk for “pussige overganger”, men utfordringen til kongen (og forsåvidt også statsministeren er forventningene til “de faste postene” som forventes at er med i hver eneste nyttårstale. Med begrenset tid til rådighet er det grenser for hvor mange aktuelle temaer som får plass, og hvor elegante overgangene mellom ulike temaer kan bli.

Kong Harald har i årenes løp holdt noen taler med oppsiktsvekkende godt innhold. Hans tale til krigsveteranene i Kiberg er et eksempel. Det nyeste eksempelet er talen han holdt under minnekonserten for 22.juli i Oslo Spektrum. En utbredt oppfatning som er uttrykt i artikkelen fra Nettavisen (og som Liberaleren retweetet); “Kongens nyttårstale gjør det vanskelig å være republikaner”.

Det er ikke vanskelig å være republikaner. Det handler om prinsipper. Det som er oss republikaneres utfordring er å jobbe for å avvikle monarkiet og erstatte det med en annen styreform. Kommentarfeltet under Nettavisens artikkel viser dette til fulle. Monarkistene (folk flest) tror at når noen av oss jobber for å avvikle monarkiet så er det fordi vi er misfornøyde med kongefamilien, og dermed er kampsaken og standpunktet en implisitt kritikk av kongen og resten av hans familie.

Å være republikaner er ingen kritikk av kongen. Det er et prinsipielt standpunkt. Når kongen og resten av familien gjør en så god jobb som de faktisk gjør, er dette med på å øke den allerede meget vanskelige oppgaven å overbevise sentimentale og prinsippløse nordmenn om at ingen bør ha fødselsrett til en jobb, og at privilegiesamfunnet Norge allerede ble avskaffet i 1814 (da med unntak for kongen).

Jeg tror ikke kongens nyttårstale kommer til å gå inn i historien som en spesielt sterk tale. De sterke talene holdt han tidligere i 2011. Spesielt den i Oslo Spektrum. Og kanskje holdt kronprinsen 2011s sterkeste tale fra kongehusets side; den på rådhusplassen før rosetoget i Oslo.

Stoltenbergs sterke tale
Spesielt første del av Jens Stoltenbergs nyttårstale var svært god. Det sier seg selv at å si noe om Utøya-tragedien og hvordan folk håndterte tragedien som ikke allerede er sagt, var en stor utfordring. Men Stoltenberg klarte den på en glitrende måte. Han klarte også ramme inn talen ved å fortelle den historien som kritikerne av kongens tale efterlyste. Den om filipinske Danica og norske Thomas. Født på hver sin side av kloden, med vidt forskjellige utsikter i livet, men som på grunn av sosiale medier likevel kan komme til å bli “venner”, og spre kunnskap om sitt liv til den andre.

Statsministeren kom også inn på det som kalles “debatten efter debatten”. Om hva vi kan gjøre annerledes efter 22.juli. Han konkretiserte hvordan han tolker AUF-leder Eskil Pedersens bruk av begrepet ytringsansvar.

Statsministeren sa følgende:

“Internett på sitt verste er når totalitære forførere får snakke uimotsagt i mørke kroker på nettet.

Dette må vi møte med fasthet.

Vi skal drive dem ut med kunnskapens lys.

Å ta til motmæle mot ekstremisme er å ta ansvar for fremtiden.

Jeg oppfordrer alle til å bli gode digitale nabokjerringer.

Ikke for å sensurere meninger eller kvele debattene.

Vi skal tåle det ubehagelige. Det som irriterer, provoserer og endog sjokkerer.

Men – vi skal ta igjen.

Vi skal svare.

Det er å vise ytringsansvar å si: “Nei, du tar feil”

Vi gjør det ved lunsjbordet på jobben.

Nå er tiden inne for også å gjøre det på nettet.”

Vampus har allerede kritisert begrepet “digitale nabokjerringer”. Hun er inne på noe vesentlig: “Det nytter ikke bare si at “du tar feil”, dersom du ikke samtidig begrunner det. Hvor ofte ser vi ikke debatter der politikere setter frem påstander om hvordan tingenes tilstand er, hvor programleder snur seg til en politisk motstander og spør “hva mener du om det?””

Nettopp. Man skal ikke bare si at “du tar feil”, statsminister. Man må fortelle hvorfor man mener at motdebattanten tar feil. Det var her Eskil Pedersen bommet da han i Aftenposten ytret at Siv Jensen ikke burde komme med en konkret meningsytring, fordi han, Eskil Pedersen, mente hun gav yttrykk for en virkelighetsbeskrivelse som ikke eksisterer.

Jeg har tidligere poengtert her på Liberaleren hvorfor dette ikke holder mål som mal for samfunnsdebatten.

Statsminister Jens Stoltenberg har tidligere gitt uttrykk for en bedre tolkning av uttrykket ytringsansvar enn jeg mener han klarte i kveldens tale: “- Jeg synes det er et upresist begrep. For jeg mener at vi har et ansvar for å ytre oss og for å ta til motmæle. Ikke for å nekte folk å si noe fordi jeg mener det er dumt det de sier,”.

Det er bra hvis flere engasjerer seg i internetts typiske ekkokamre, og går i debatt med de som sprer dystopiske forestillinger om fremtiden. Men å si “du tar feil”, holder ikke, hvis man skal imøtegå pessimistene som tror norsk kultur (få en definisjon, takk) vil gå under, eller at Europa oversvømmes av muslimer, og andre lignende ideer. Man trenger ikke fortelle hvorfor et flerkulturelt samfunn er bra (selv om det ville være flott), men hvorfor pessimistenes utvelgelse “fakta” ikke er hele bildet.

Annen halvdel av statsministerens tale var av mer tradisjonell karakter. Men et par punkter fortjener å kommenteres.

Statsministeren blir ekstra rørt over at “færre barn dør og flere mødre overlever.” Det handler om barn og mødre i den fattige del av verden, som trenger vaksiner for å overleve. I begynnelsen av desember stod flere milliarder kroner av bistandsbudsjettet ubrukt. Hasteutbetalinger på tampen av året øker faren for sløsing og korrupsjon. Norsk bistand har gjennom årene blitt gitt til diktatorer og autoritære regimer. Pengene er blitt brukt på luksus og våpen. Når befolkningen velter disse regimene (som under den arabiske våren) vil det komme krav om slette gjeld som diktatorene har tatt opp. De siste årene har det kommet stadig mer forskning og flere rapporter som viser at tradisjonell bistand bommer på målet. Statsministeren hadde stått seg på å ta selvkritikk om offentlig bistand til den fattige del av verden.

Statsministeren serverte på slutten av talen en gavepakke til regjeringens kritikere innen miljøbevegelsen: “For klimaarbeidet var fjoråret en skuffelse.”.

Setningen må ses på som et understatement fra en regjeringssjef ansvarlig for at det letes efter og pumpes opp mer olje og gass, sistnevnte ikke renses på den beste måten, det bygges mer vei enn jernbane, igangsettes mer utvinning av kull på Svalbard – for å nevne noe. Grønnfarven i den rødgrønne regjeringen er i løpet av de seks årene den har sittet blitt borte, og erstattet med sosialdemokratenes tradisjonelle gråfarve i spørsmål som har med industri og arbeidsplasser å gjøre.

Som nevnt over vil alle savne noe i slike taler. Statsministeren snakket om innsatsen i Libya og Afghanistan. Førstnevnte endte i tilsynelatende suksess. Når det gjelder 10 tapte liv og milliarder av kroner efter 10 års innsats i Afghanistan kunne statsministeren reflektert litt over hva Afghanistan, verden (inkludert Norge) sitter igjen med som resultat. Jeg er ikke overbevist om at nordmenn flest ville synes resultatet står i noe rimelig forhold til innsatsen.

Innvandrings- og integreringspolitikken (ifølge terroristen en motivasjon for hans handlinger 22.juli) burde statsministeren også reflektert over. Hvordan går det med integreringen? Hvorfor må folk som er utestengt fra det norske arbeidsmarkedet prøve seg i asylkøen istedet? Hvorfor måtte Asef Mohammadi sendes ut til en uviss tilværelse i Italia kort tid før en nødvendig operasjon på Arendal sykehus? Hvorfor laget regjeringen en unntakslov for (nesten) bare Maria Amelie? Er det bare henne Norge har bruk for av alle de som fortsatt står på utsiden av det norske samfunnet?

Statsministeren, som kongen, har begrenset tid og plass til alle temaer de sikkert ville kommet inn på, om de fikk det som de ville. Jeg har imidlertid liten tro på at Jens Stoltenberg ville berørt de temaer, eller tatt den selvkritikk jeg har efterlyst i denne kommentaren.

Liberaleren vil i 2012 fortsette sette søkelys på temaer vi mener fortjener fokus. Selv om Jens Stoltenberg i liten grad berører dem, og i mange saker står for de motsatte løsninger av hva Liberaleren forfekter.

0 0 vurdering
Vurdering
1 Comment
Inline Feedbacks
View all comments
trackback
8 years ago

[…] Les bloggposten her. Om du ikke alt har gjort det kan du også lese vår kommentar til samme tale her. Kategori(er): Kort sagt, Rikspolitikk, […]