Ukategorisert

Harde fakta – en parodi?

Både innhold, innpakning og programlederne i TV2s nyskapning “Harde fakta” har klart forbedringspotensiale. Efter premieren er det fare for at mange vil oppfatte Harde fakta som en parodi snarere enn et tilskudd til allerede eksisterende aktualitetsprogrammer i etermediene.

Min yngste sønn elsker allerede Jon Hustads spissformulering: “Du vil ikke bli irritert, du vil bli forbanna!” (over bruken av dine skattepenger). Men ellers er det lite å elske ved det eneste påstått høyrevridde aktualitetsprogrammet på norsk TV.

Hustads spissformuleringer om programmet gav både undertegnede og mange andre klare forventninger til temavalg, spørsmåls- og problemstillinger “fra høyre”. Og det mangler ikke på temaer å ta opp, for norsk politikk er til randen fylt med formyndere (i de fleste partier), som vil bruke dine penger på å fortelle deg hvordan du skal leve og hvordan pengene dine bør brukes. Og de går ikke av veien for å bruke pengene dine slik de mener er riktig.

Behov for systemkritikk fra høyre
Og det mangler heller ikke på hverken personer, nye medier eller partier som har fokusert på slike temaer og problemstillinger, og har stilt de riktige spørsmålene. Problemet er at nye medier som blogger, eller sosiale medier som Facebook, ikke klarer å lage kampanjepreget “vegg til vegg”-dekning av temaer og saker – så samme måte som når medstrømsmedia “jager i flokk”. Noe av problemet er også at når partier som FrP og Høyre, eller deres ungdomsorganisasjoner, tar opp temaer og kritiserer fra høyre så blir det oppfattet som partipolitikk fremfor relevant samfunnskritikk og systemkritikk.

Håpet var derfor at Harde fakta skulle bli en journalistisk nyskapning på den måten at man tok opp viktige temaer og problemstilling, og stilte spørsmål “fra høyre”.

Amatørmessig innpakning, keitete programledere
Min skuffelse efter første program var stor. Programmets innpakning, grafikk etc. virket dels gammeldags, dels amatørmessig. Det er ikke godt TV når Elin Ørjasæter står rett opp og ned som en voksdukke mens en “plakat” på halve TV-skjermen serverer fakta om statlige påvirkningskampanjer.

Oppfølgningen gjennom konfrontasjon i studio er viktig. Problemet er at Hustad vil la formuleringer og innhold ta plassen til innpakningen. Men innpakningen, altså hans egen fremtoning, skal bidra til å få frem poengene. Ikke fjerne oppmerksomheten fra dem.

Både Hustad og Ørjasæter virker keitete, og spesielt siste virker ukomfortabel. Alle som har sett Ørjasæter i TV-debatter vet at hun kan bedre enn dette. Hustad fremstår som så arrogant at han lett kan oppfattes som en parodi på seg selv – og på programledere generelt. Det er mulig at han vil skille seg ut fra andre programledere, men det slår uheldig ut. Meningen var vel ikke at Harde fakta skal fremstå som en parodi? I så tilfelle vil innpakning og programledelse fort kunne ramme viktige problemstillinger og nødvendig samfunnskritikk.

Min kjennskap til researchstaben bak Harde fakta gjør at jeg våger den påstand at flere av disse personene hadde gjort seg vel så bra foran kamera som Hustad og Ørjasæter.

Temaene – gikk ikke langt nok
Temaene i programmet var et bra anslag. Problemet er at Hustad og co. ikke gikk langt nok. Hovedtemaet denne gang var at byggeforskriften TEK10 gjør husbygging her til lands langt dyrere enn nødvendig. Hustad presenterte et ungt par som hadde planene for drømmehjemmet klart, til den tomten de hadde disponibel, og en byggmester som påpekte at TEK10 medførte at nesten hver detalj i drømmeslottet kunne skrotes. På grunn av statlige reguleringer. Som kontrast valgte han et pent vestkanthjem med en opprinnelig beskjeden standard, som er bygget ut gjennom nærmere fem tiår. En statssekretær fra SP var konfrontasjonsoffer i studio – og fikk frem forskjellene i tenkningen til Hustad og til reguleringskåte politikere. Helt grei fremstilling, selv om vestkanthjemmet ble litt for, ja nettopp, vestkantpreget.

Neste tema ble presentert voksdukken, unnskyld – programmedarbeider Elin Ørjasæter (det “myke” innslaget i redaksjonen, efter eget utsagn), og gjaldt statlige påvirkningskampanjer (kalles opplysningskampanjer i politisk og byråkratisk dagligtale). Kampanjene koster lite sammenlignet med andre poster på offentlige budsjetter – men hovedpoenget er at det er vanskelig å måle noen effekt av dem. Både røking og alkohol er ofte temaer for slike kampanjer. Omfanget av tobakksrøking her til lands går ned, men ikke forbruket av lovlig omsatt alkohol. Virker den ene kampanjen – men ikke den andre?

Problemet med dette temaet er oppfølgningen i studio; konfrontasjonen. Helsedirektøren er betalt for å mene at slike kampanjer er bra, og at de virker. Her burde Hustad og co. istedet trukket inn i studio de politikerne som mener at de har rett til å bruke dine penger til å fortelle deg hvordan du bør leve og ikke. En slik konfrontasjon ville gi seerne et direkte ideologisk alternativ til formynderpolitikerne; nemlig de (vi) som mener at dette er utenfor politikernes (statens) mandat.

Dessuten: Man skulle tro at slike påvirkningskampanjer er unødvendige, all den tid politikerne har makt til å iverksette direkte restriksjoner (som Røykeloven, Vinmonopolet, reklameforbud for alkohol og tobakk, kvoter på grensehandel), og til å styre ditt forbruk gjennom skatter og avgifter. Heller ikke denne problemstillingen bragte Hustad opp i diskusjonen med helsedirektøren. Istedet ble det et ensidig fokus på om kampanjer virker eller ikke. Altfor snevert, Hustad!

Subsidietoppen , den siste “spalten” i programmet, har vinnerpotensiale. Å kåre de dummeste tilskuddene det er mulig å få tilgang til via offentlige budsjetter er en god idè. Kanskje kunne det også utvides til også å gjelde alt politikere og byråkrater har fantasi til å legge skatter eller avgifter på. Istedenfor at Hustad bare leser opp og kort omtaler de tre tilskuddene eller ordningene som havner topp tre burde det vært laget egne innslag om hvert av dem. Det hadde visualisert poenget på en langt bedre måte enn kun å lage en liste.

Håp om formstigning?
Gårsdagens premiere på Harde fakta på TV2 var det første i en serie på seks programmer. Jeg håper inderlig at formen i de neste utgavene av programmet stiger, og at premieren bare var preget av nybegynnersykdommer. Det som dessverre taler mot håpet om formstigning, er at programskaperne isåfall burde tatt opp det første programmet på nytt. Muligens satte budsjettene en stopper for dèt.

Hvordan måler man et TV-programs suksess? Seertall er det opplagte svaret. Innhold og innpakning hjelper ikke, hvis seerne vender tommelen ned. Og de to kan ødelegge for hverandre. I dette tilfellet var innholdet ikke så bra som håpet, mens innpakning (og programledere) var langt verre enn ventet.

Vil Harde fakta klare å sette dagsorden i medstrømsmedia, har de oppnådd noe. Blir programmets temaer og innslag en “snakkis” rundt lunchbordene og ikke minst i sosiale medier vil dette i sin tur kunne bringe programinnholdet ut i øvrige medstrømsmedier. Det er en omvei, men det er bedre enn om programsatsningen skulle kollapse totalt. Den største faren for Harde fakta er at folk bruker fjernkontrollen til å finne mer interessante programmer, og at ingenting av temaer og innslag finner veien videre til sosiale medier og/eller medstrømsmedia.

Skjer det siste, vil Harde fakta kun leve videre i form av parodier og revyinnslag. Tankegangen bak programserien er god, og fortjener definitivt en bedre skjebne. Håpet lever, tross skuffelsene efter premieren.

Andre anmeldelser:

Min redaksjonskollega Bjørn Magne Solvik har også skrevet om premiereprogrammet.
Totalhavari for høyrevridd TV skriver Kampanje og henter sin overskrift fra Vidar Kvalshaugs kritikk i Aftenposten
Andreas Wiese har anmeldt premieren i Dagbladet
TV2 skriver om twitterstorm efter premieren på Harde fakta
Hans Rustad på Document.no går mot strømmen – og rett i forsvar for Hustad og co.
For ikke å bli “inhabil” har Filip Roshauw skrevet om programmet før det er sendt, på Comoyo.

0 0 vurdering
Vurdering
7 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments
Konrad
8 years ago

Du har kanskje rett i at det er behov for systemkritikk fra høyre. Kanskje er det også riktig som Hustad å “bli forbanna” over hva skattepengene brukes til. Men den tradisjonelle Høyre-sutringen over høye skatter er prinsippløs (bare egeninteresse) og derfor helt uinteressant. Like uinteressant er Frp-sutringen over dårlige veier eller lave fartsgrenser.

Gullstandard
8 years ago

Det finnes prinsipper, Konrad, selv om alle ikke er enige i dem. Prinsippet “felleskapet har ingen rett til å disponere over mitt liv”, fører blant annet til misnøye med høye skatter, verneplikt, offentlig skole og utjevningstiltak. Egeninteresse er et viktig prinsipp.

Andy
Andy
8 years ago

Egeninteresse, Konrad? Ja, kanskje det. Det er da en høyst legitim egeninteresse å ikke akseptere å ranes på høylys dag. Å ikke akseptere at “andre” til stadighet vet ikke bare hva og hvem dine penger best kan brukes til og for, men også legger føringer for hvordan du selv skal få lov til å legge opp ditt liv. I got news for you: Det såkalte “felleskapet”s ønske om å bruke andres penger til alt mulig fra stemmekvegkjøp via tildeling til venner, kjente og organisasjoner til snillisme og omfordeling er også egeninteresse. Skatt er en av de aller viktigste prinsippsakene! Og… Read more »

Konrad
8 years ago

Alle vil vel betale mindre skatt, naboen derimot kan godt betale mer skatt. Det er ikke noe prinsipp, det er bare egeninteresse. Det er heller ikke systemkritikk å konstatere at folk sjelden betaler sin skatt med glede. Å diskutere statens makt og de avveiningene som følger av å redusere statens andel av BNP, ja se det, det er en prinsippiell diskusjon. Skatt er isolert ingen prinsippsak. Fartsgrenser isolert sett er heller ingen prinsippsak. Men begge deler kan gjøres til prinsippsaker dersom de f.eks. diskuteres i lys av individuell frihet og statens ansvar/makt. Det er svært få på høyresiden (H og… Read more »

Snippen
Snippen
8 years ago

Det såkalte felleskapet kunne uproblematisk bruke miliarder på å kjøpe Aker Solution aksjer fra Røkke. Hvorfor kan ikke vi heller få kjøpe aksjer selv for egene penger?