Ukategorisert

Hva er problemet med surrogati, Stoltenberg?

Det var en flau opptreden av statsminister Jens Stoltenberg presterte i Stortinget forleden, da KrF-leder Knut Arild Hareide ville ha svar på et enkelt spørsmål: Er regjeringen for eller mot surrogati?

Stoltenberg gjemte seg bak sin gode venn, tidligere politidirektør Øystein Mæland, og hevdet seg inhabil. Regjeringen lager nå en lov som frikjenner Mæland for det som var et lovbrudd. Det gjør meg ingenting. Stoltenbergs feighet gjør meg imidlertid pinlig berørt. Noen ved statsministerens kontor må ha innsett det pinlige at statsministeren fremstod som inhabil i den helt grunnleggende verdidebatten om surrogati fordi en god, homofil venn av ham og hans ektefelle hadde skaffet seg barn i USA ved hjelp av surrogati. Derfor ble denne pressemeldingen lagt ut på regjeringens nettsiden noen timer senere. Den inneholder følgende presisering: «Etter en samlet vurdering har statsministeren kommet til at forslaget berører Mæland personlig, og at det kan foreligge særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet. Han har derfor funnet det riktig å ikke delta i behandlingen av denne saken. Dette betyr ikke at statsministeren generelt vil være inhabil i spørsmål om surrogati.»

Flott! Statsministeren kan likevel delta i surrogatidebatten.. Det er bra. Hvis han holdt på sin inhabilitet rent generelt ville regjeringens splittelse vist seg i all sin tydelighet. For SP sier nei til både surrogati og eggdonasjon. Og ingen fra det tross alt verdiliberale Ap ville møtt KrF høyt på banen. Og det trengs. Burde ikke et liberalt parti som Venstre frontet denne saken? Spørsmålet er hvor mye Trine Skei Grande vil tirre en av sine foretrukne to potensielle samarbeidspartnere i en eventuell borgerlig regjering efter valget neste år. Høyre, som også fremstår som mer og mer verdiliberalt, har samme problem som Venstre i denne saken. Skal KrF da få råde grunnen alene?

Forhåpentligvis ikke. Men da må Ap (med flere!) skjerpe seg.

Aps surrogatidebatt minner om DLD-saken
VGs Hanne Skartveit skrev idag en kommentar om nettopp surrogatidebatten, med tittelen «Surrogati inn bakdøren». Skartveit skriver: «I mellomtiden foreslår hans regjering en politikk som åpner for surrogati. Og det uten at Ap har tatt diskusjonen om barnas rettigheter. Aps utgangspunkt har vært diskriminering; av homofile, av enslige, av voksne mennesker som a vulike grunner ikke kan få egne, biologiske barn.»

Og videre: «Regjeringen kunne valgt å beholde dagens lovverk, som åpner for å straffe dem som benytter seg av metoder i utlandet som er forbudt etter den norske bioteknologiloven. Det ville vært i tråd med Senterpartiets politikk på dette området.»

SP er et verdikonservativt parti. Som KrF, og delvis FrP og Høyre.

Det som slo meg umiddelbart da jeg leste Hanne Skartveits formuleringer (det første avsnittet over) var at dette minner mistenkelig mye om den fra utsiden sett manglende debatten om EUs datalagringsdirektiv. Før valget i 2009 var det mye fokus på DLD, blant annet her på Liberaleren. I Ap var det ihvertfall fra utsiden knapt noen synlig debatt om innføring av DLD. Men efter valget, da Stoltenberg og de øvrige forhandlerne fra Ap møtte SP og SV for å snekre sammen Soria Moria II-erklæringen var Ap plutselig blitt for at EUS DLD-direktiv skulle innlemmes i norsk lov. Men hadde partiet hatt noen debatt?

Har Ap hatt noen debatt om surrogati? Har statsministerens parti veiet kampen mot diskriminering av ulike grupper opp mot vurderingen av hva som er barnets beste? Jeg aner ikke. I andre partier synes indre uenighet om ulike saker godt for alle som befinner seg utenfor partiet. Men hvor synlig er intern uenighet i Ap for alle utenfor? Ap har et stort såkalt homonettverk av aktivister for homofiles rettigheter. Men færre forkjempere for ensliges eller ufrivillig barnløses rettigheter. Har Aps homonettverk sørget for å ta standpunkt for hele Ap i denne saken? Ikke det at det gjør meg noe, men likevel: Av et parti som i praktisk politikk viser seg å være verdiliberale – og dermed ofte enige med Liberaleren – burde man forvente tydelighet i vanskelige verdispørsmål.

Kanskje er ikke disse sakene så vanskelige som motstanderne av surrogati skal ha det til?

Noen vil bestemme hva andre mennesker skal gjøre med kroppen sin
Jeg har fundert en stund på mine egne synspunkter og verdier i forbindelse med surrogati. Jeg har skrevet om temaet tidligere her på Liberaleren. Og for de som eventuelt skulle ønske å mistenkeliggjøre meg; jeg har barn. Det er ikke av egeninteresse jeg har landet på hva som er mitt standpunkt i saken. Men om så var? Er ikke egne erfaringer det vi bringer med oss inn i debatter og til vår stillingstagen i politiske saker og evt. i partifora eller folkevalgte fora?

Jeg mener det er et større problem om man lar egne erfaringer diktere standpunkter som bryter med ens eget verdigrunnlag. Dukker det opp en slik kollisjon må man vurdere hvorfor erfaringer og verdier kolliderer. Man må rett og slett forsøke å sette erfaringene inn i sin personlige verdiramme. Får man det ikke til, må man kanskje gå noen ekstra runder med seg selv.

Så la meg redegjøre for mine standpunkter:

For meg er det mest problematiske i surrogati-debatten at noen tror de kan bestemme hva andre mennesker både innenfor og utenfor landets grenser skal gjøre med kroppen sin, og hvorfor de skal gjøre det/ikke gjøre det. Mitt eget parti Venstre har landet på et synspunkt jeg anser problematisk; programkomiteen har foreslått at «altruistisk» surrogati innenfor landets grenser er greit, men å benytte kommersiell surrogati utenfor landets grenser skal fortsatt være forbudt.

Som liberalist mener jeg at mennesket er født fritt, og har eiendomsretten til seg selv. Det er derfor du som bestemmer hva du vil gjøre med kroppen din, og ikke. Og hvorfor. Noen vil selvfølgelig hevde at kvinner som leier ut livmoren sin, selger sine egg, eller prostituerer seg for den saks skyld er tvunget til det av omstendigheter i livet sitt som de ikke råder over selv. Det er naturligvis et legitimt standpunkt, men også et opportunt standpunkt for menenesker som vil presse sine verdier over på andres liv, og bestemme over andres liv.

Jeg har en enkel (naiv?) tilnærming; jeg kan ikke fortelle deg hva du bør gjøre i en gitt situasjon. Jeg kan si hva jeg ut fra eget verdigrunnlag ville gjort om jeg havnet i tilsvarende situasjon. Men det er en teoretisk øvelse, for jeg kan ikke vite det sikkert før jeg faktisk havner i den aktuelle situasjonen. Derfor får jeg meg ikke til å fordømme prostituerte, selv om jeg har tatt et (for meg) verdistandpunkt om ikke å kjøpe sex. Og jeg kan ikke fordømme ufrivillig barnløse, enslige eller homofile som betaler for at kvinner i India, USA eller andre steder vil leie ut sin livmor og bære frem andre menneskers barn. Og jeg vil heller ikke fordømme de kvinnene som bærer frem andre menneskers barn.

Om noen gjør dette på grunn av altruisme, som Venstre mener er det eneste rette motivet, er det vel å bra. Men skal vi virkelig fordømme dem som utsetter kroppen sin for de påkjenninger graviditet betyr, og skal vi forvente at de gjør dette uten å få noen kompensasjon for det?

Barnets beste?
Hanne Skartveit har skrevet flere kommentarer om surrogati. Og hun er opptatt av barnets beste. Er ikke alle det? Er det noen som tror at et homofilt par, en enslig eller et ufrivillig barnløst par som går gjennom en prosess med surrogati ikke er opptatt av sitt eget, ønskede barns, beste?

Skartveit skrev idag: «Når debatten handler om de voksne, blir det lett et spørsmål om hvem som er mest liberale, om hvem som ikke ønsker å diskriminere noen. Spørsmålet om surrogati blir koblet opp mot syn på hmofili. Som selvsagt er helt irrelevant. Men som like fullt ligger der som en skjult trussel; for hvem ønsker å bli oppfattet som intolerant og fordomsfull?»

Jeg klarer ikke å oppfatte det som noe negativt å være liberal. Det betyr nemlig ikke, om Skartveit og andre skulle tro det, å være holdningsløs. Men i sitatet ovenfor ligger den skjulte antydningen der som en tiltale på dommedag: Du er holdningsløs!

Vi som er liberale begrunner våre standpunkter i klare verdier og holdninger. Liberale verdier er like mye verdier som de verdikonservatives verdier. Det liker like grundige vurderinger og refleksjoner i bunnen for mine verdier og standpunkter som for dine, Hanne Skartveit. Kanskje enda grundigere. For når du utfordrer samfunnets konvensjoner og tradisjoner ved å gå inn for standpunkter som er nye, som kun et mindretall har, og som lett kan bli mistenkeliggjort – da gjør man det ikke efter en overfladisk surfing på jakt efter provokasjonens skumtopp. Å være liberal er ikke å være holdningsløs.

Du skal kjenne ditt opphav!
Skartveit skriver: «I min veden handler ikke surrogati om voksne. Det handle først og fremst om barns rettigheter. Barn har en fundamental rett til å kjenne sitt opphav, til å vite at de har en mor de kan kalle sin. FNs barnekonvensjon slår fast at barn, så langt det er mulig, har en rett til å kjenne sine foreldre.
Surrogatbarn har ingen mor de kan oppsøke, eller bli kjent med. Kvinnen som føder barnet, betrakter ikke seg selv som mor. Hun har kun tatt imot en annen kvinnes egg og båret frem barnet. Men heller ikke hun som donerte egget ser seg som mor. Hun ga bort et egg, det var alt. Ingen av dem mener at de ga bort sitt barn.»

Det ligger muligens både en biologisk «trang» i oss mennesker til å skaffe oss efterkommere – og til å ville vite hvor vi kommer fra. Og selv om verden biologisk sett var mye enklere før gen- og bioteknologien gav oss langt flere muligheter, så var ikke foreldre så interessert i å fortelle sine barn hvordan de ble til (annet enn de åpenbare; hvem som var barnets foreldre): Lettvintheter som at «du kom med storken», «du kom rekende på en fjøl» etc viser at de tekniske sidene ved reproduksjon er et ømtålig emne.

Min oppfordring er: Når teknologien gir muligheter til personer som tidligere ikke har hatt dem, hva er galt i å benytte dem? La ikke biologien bli en tvangsgtrøye der det blir et krav til den enkelte; du skal kjenne ditt opphav! Ikke alle adopterte ønsker å finne sine biologiske foreldre. 10% som blir født her til lands får oppgitt feil biologisk far. Før ble det ikke så lett oppdaget, men nå gjør organtransplantasjon, blodoverføringer etc at slikt lettere oppdages. Men går Skartveit og andre som mener det er en menneskerett å kjenne sitt opphav inn for at det skal gjennomføres obligatorisk blodprøve av alle barn født i Norge og den som oppgis som far, for å sikre at den oppgitte far er den egentlige biologiske far?

Hva med alle barn uten foreldre?
Det finnes foreldereløse barn i Norge, og ute i verden finnes det store mengder av dem. Hvorfor ikke adoptere fremfor å «tukle» med biologien? Igjen et moraliserende standpunkt; du kan skaffe deg andres barn, men ikke lage ditt eget – om det ikke skjer 100% naturlig og er 100% ditt eget. De som mener at den/de som ønsker seg barn bør adoptere, får aller først sørge for at det blir enklere å adoptere. Og samtidig ta inn over seg at ikke alle land lar f.eks homofile adoptere. Oppfatningen av hva en familie er, har endret seg mye i Norge, men ikke andre steder i verden.

Et av vår tids viktigste verdispørsmål
kaller Hanne Skartveit spørsmålet om surrogati i sin kommentar i dagens VG. Der er vi enige. Jeg er teknologioptimist. Det betyr ikke at jeg vil la teknologien bestemme over over mennesker, uten at det gjøres vurderinger. Det betyr heller ikke at man bare skal la være å bruke teknologien, hvis den kan gi folk et bedre liv. I spørsmålet om surrogati får homofile, enslige og ufrivillig barnløse oppfylt ønsket om å bli foreldre. Jeg er ikke i tvil om at barn som kommer til ved hjelp av surrogati er like ønsket, om ikke mer, som barn laget på den biologiske, naturlige måten. Jeg er liberal. Det betyr at jeg ikke vil sette meg til doms over andre menneskers frivillige valg gjort for eget liv. Og jeg vil ikke la mine verdier diktere andre menneskers liv og valg.

At det blir lovlig for nordmenn å benytte surrogati utenfor landets grenser betyr ikke at man må benytte seg av muligheten. Men det vil være en endring hos norske lovgivere; de siste årene har Stortingets flertall vært opptatt av ikke bare å bestemme hva nordmenn ikke skal gjøre i Norge, men også hva de ikke skal gjøre i utlandet. Om surrogati blir lovlig i utlandet vil lovgiverne altså gi nordmenn lov til å gjøre noe som loven i andre land allerede tillater dem. I USA har mange stater lovregulert surrogati.

Avslutningsvis er mitt ønske at Arbeiderpartiet er tydelige i debatten om surrogati, og ikke overlater den til Kristelig Folkeparti og Knut Arild Hareide. Hvis du er for surrogati, Jens, så fortell oss hvorfor!

Mest lest

Fra arkivet

Arrangementer