Ukategorisert

Kapitulerer om kommunesammenslåinger

De fire sonderingspartiene som kanskje skal lage regjering, er enige om noe de har programfestet; at det må endringer til i kommunestrukturen. Men klarer ikke å bli enige om hva de skal gjøre.

For virkelig å rote det til for seg inviterer de borgerlige partiene de avtroppende regjeringspartiene (også kalt Stortinget) til et bredt forlik om ny kommunestruktur. Snakk om å kapitulere for vanskelighetene. Det er ingen grunn til å være imponert over denne ikke-nyheten fra de borgerlige sonderingene om ny regjering.

Ap er sannsynligvis ikke mot endringer i kommunestrukturen, men ble bondefanget av SP og SV i valgkampen. De tre partiene gikk ut mot å slå sammen kommuner med tvang. At valget gav nederlag for den rødgrønne regjeringen har sannsynligvis fristilt Ap fra dette standpunktet.

De borgerlige har programfestet hver for seg at det skal bli endringer i kommunestrukturen. Norge skal bli enklere å administrere, sies det. Men de er jo ikke enige om hva som skal komme isteden. Og slett ikke om det skal være to eller tre nivåer i forvaltningen. Og hva med fylkesmannen?

Norge er en enhetsstat. Stortinget bestemmer kommunenes inntekter, utgifter og oppgaver. Kommunepolitikerne forvalter sin minimale handlingsfrihet så godt de kan. Norge er ingen føderalstat som f.eks Tyskland eller USA. Fylkene kan ha skiftet navn opp gjennom historien (Smålene og Christians Amt, f.eks), men grensene er eldgamle. Med færre kommuner og et regionalnivå med større enheter kunne kanskje Stortinget slippe lokaldemokratiet til i større grad. For å motvirke SPs påstand om at større enheter er mindre demokratiske – fordi de skaper større avstand mellom styrende og styrte. Hvis færre kommuner og større regioner (til erstatning for fylkene) gir større lokal styringsfrihet vil lokaldemokratiet vinne på reformen – ikke tape, slik SP (alltid) mener.

Størrelse lite relevant
Størrelsen teller er et velkjent munnhell. Og når det gjelder kommunene er det best med så liten størrelse som mulig, ifølge SP og SV. Men størrelsen er et bomskudd i denne sammenhengen. Å tallfeste at 5000 innbyggere er et minimum, eller at antallet kommuner ikke bør overstige f.eks 100, er å låse seg til irrelevante tall.

Rike og fattige kommuner
Det viktige er om kommunene klarer å løse oppgavene sine, og hvor det er hensiktsmessig å være store enheter, og hvor det er vanskelig å være det. Når man kan stå på en fotballbane nær Lillestrøm i Akershus og være innenfor fire kommuner ved å skyte ballen i fire retninger – men samtidig fortsatt være på banen – sier det noe om at kommunesammenslåinger er fullt mulig. Men når man må over fjell og fjorder for å komme til kommunesentrumet, som mange steder i Sogn og Fjordane, er det topografien og ikke antallet som bør være det mest tungtveiende i vurderingen av kommunestørrelse.

En kommune med få innbyggere kan være så velsignet fra naturens side at den er rik pga inntekter fra kraftverk. Dermed vil det være vann i bassengene, små klasser i skolene, og gode tider også på gamlehjemmet. Men kommunen kan fortsatt ha så få lærere at de faglige utviklingsmulighetene er små for denne yrkesgruppen. Eller et så smalt faglig miljø innenfor f.eks helsesektoren og det kommunale hjelpeapparatet at tilbudet til innbyggerne faktisk ikke holder mål. Selv om det ikke står på pengene. Derfor er det heller ikke slik at «smått er godt», som SP har som kronargument.

Naturligvis vil innbyggerne føle at de har det bra når de kjenner de folkevalgte, fordi det er naboene deres. Og når de ikke har behov for det kommunale hjelpeapparatet. Men er det følelsene til ressursterke innbyggere i jobb som skal si noe om gode kommunestørrelser – eller er det hvordan tilbudet til de som faktisk trenger hjelp, fungerer?

Innfør nøyrale, objektive kriterier!
SPs budskap om at smått er godt har vært mottoet for kommuneøkonomien i årtier her til lands. Man belønner kommuner som er små, over statsbudsjettet. Det har også vært et mål at det skulle bo folk over hele landet. Disse to prinsippene har styrt både kommuneøkonomien og distriktspolitikken. Konsekvensen er blitt et overadministrert land med stor variasjon i kommunenes innbyggertall, samt dyr og dårlig infrastruktur (som f.eks veier). Er det mulig å gjøre noe med dette, uten å bruke tvang for å få kommunene til å slå seg sammen? Erna Solberg forsøkte som kommunalminister i Bondevik II-regjeringen å belønne kommuner som slo seg sammen frivillig. Men virkemidlene var for smålåtne.

Mitt forslag, som har vært gjentatt her på Liberaleren tidligere er enkelt: Gjør overføringene nøytrale. Gi et likt kronebeløp pr innbygger, med høyere sats for personer under 18 og over 67 år, samt funksjonshemmede. Da vil kommunene stille likt når de skal finansiere sine oppgaver. Noen kommuner vil naturligvis ha bedre forutsetninger fordi de har skatteytere i form av næringsliv (f.eks kraftselskaper), mens andre kommuner må føre en politikk som tiltrekker seg innbyggere. Innbyggere og næringsliv = skatteinntekter og overføringer.

Det må bli slutt på en politikk som belønner små kommuner for å være små. Det avgjørende må være om de klarer å gi sine innbyggere et godt tilbud. De kommunene som efter en slik reform ser at de ikke klarer seg alene, vil søke samarbeid med nabokommuner. Dermed vil kommunene utvikle ordninger der de deler på regningen for tilbud på tvers av kommunegrensene – eller de vil slå seg sammen frivillig. Så slipper vi at hele landet skal gå av skaftet fordi noen har ideer om hvor mange innbyggere den ideelle kommune har.

Fra arkivet

Arrangementer

  • Mont Pelerin Society - Oslo 2022
    • 04/10/2022 - 08/10/2022
    • Oslo
  • LibertyCon 2022
    • 14/10/2022 - 15/10/2022
    • Miami