Ukategorisert

SV-landsmøte: Er partiet overflødig?

SV åpner sitt landsmøte i dag med en gallup som kun gir 3% oppslutning. Blant partikadrene er det nok vondt å stille samme spørsmål som alle andre gjør: Er SV blitt overflødig?

Som i alle partier er det mange sympatiske folk i SV. Personer som brenner for et bedre miljø, for økonomisk utjevning, fred og internasjonal solidaritet. Idealister som står på både i SV og i ideelle organisasjoner der de får utløp for sitt brennende engasjement. Noen klarer også å gjøre engasjementet til et profesjonelt levebrød. Sakene SV’ere er opptatt av er det mange andre som også bryr seg om. Virkemidlene er det mange som kan være enige i. SV får sjelden spørsmålet fløypartiet på motsatt side får: – Er ikke løsningene deres urealistiske?

Likevel sliter partiet. Forklaringen er naturligvis åtte år i regjering med “erkefienden” Ap og Senterpartiet. SVs forløper SF (Sosialistisk Folkeparti) ble i 1961 stiftet i direkte opposisjon til Ap utenriks- , sikkerhets- og forsvarspolitikk. Midt under Gerhardsens glansdager. Og de fleste vil nok gi partiets stiftere rett i at det var usedvanlig lavt under taket i Ap i de dager. Rom for uenighet (spesielt når beslutninger var tatt) var det ikke. SF’erne var tidlig miljøbevisste, de var antiautoritære og de mente arbeidet med økonomisk utjevning gikk for sakte. De kunne jobbet internt for sitt syn, men valgte å bryte ut. Det bidro til at Gerhardsen mistet makten for noen få uker i 1961, og for seks år ved valget i 1965. Jeg skal komme tilbake til SF/SVs forhold til Ap i partiets tidlige fase.

Men først: Den rødgrønne regjeringen holdt på å bli SVs bane. Det var så vidt partiet klarte sperregrensen i 2013 – efter åtte år med makt og plass rundt kongens bord. Velgerne var ikke fornøyde med SVs gjennomslag i regjering. Det var ikke SV’erne selv, heller. Noen av partiets fremste folkevalgte demonstrerte mot sin egen regjering. Partiet gav løfter det er lett å se at ikke ble holdt – og Ap tok æren for saker SV kjempet gjennom. Det kan hende at 40 år i opposisjon til Ap fikk velgerne til å mistro samarbeidet i regjering. Det hadde de all grunn til. Det er forskjell på retorikk og praktisk politikk. På løfter i valgkamp og daglig maktkamp i regjeringen. Ap kan male seg selv både rød og grønn i en valgkamp, men i det daglige teller samarbeidet med LO mer enn en plagsom konkurrent på venstresiden. Valget i 2001 viser at Ap ikke klarer seg uten LO.

Partileder Audun Lysbakken har skrevet bok (Frihet sammen), som ble publisert rett før landsmøtet. Sannsynligvis for sent til å påvirke delegatene på årets landsmøte. Men på sikt kan boken gi noen indikasjoner. Sannsynligvis får vi et konsentrat av partilederens svar presentert allerede i landsmøtetalen.

Medlemmer, tillitsvalgte og folkevalgte i et parti vil sannsynligvis være de siste til å svare ja på spørsmålet i overskriften: Er partiet overflødig? Men velgere, kommentatorer og konkurrenter vil nok langt raskere svare ja på dette spørsmålet.

Da Audun Lysbakken ble partileder skrev jeg kommentaren Behov for SV? Der pekte jeg på SVs røtter – og bindinger til organisasjoner utenfor partipolitikken: “SF, senere SV har omfavnet både nye og gamle folkebevegelser; fredsbevegelsen, miljøbevegelsen, og kvinnebevegelsen. Man har forsøkt å alliere seg med fagbevegelsen.” Disse bevegelsene (organisasjonene) har gitt mange av de politiske løsningene SV har lansert og programfestet. Naturligvis så lenge løsningene harmonerer med SVs ideologi – sosialismen.

I dag er SV i praksis et sosialdemokratisk parti – litt rødere enn Ap. Da er det ikke rart at velgerne har problemer med å se forskjell. Spesielt når Ap legger seg til venstre i sin retorikk. Men hva med røttene? De bevegelsene SV har fått både velgere og medlemmer fra?

Alle partier er opptatt av miljø. Miljøpartiet De Grønne er blitt en lei konkurrent til SV. Venstre har vært den tradisjonelle konkurrenten. Nå kan MDG ta plasser fra SV i kommunestyrer landet over. Men uten de sakene som gjør SV til et parti med et helhetlig politisk budskap og en sammenhengende politikk. Miljøbudskapet spisses. Men vil MDG klare å sette miljøpolitikken inn i en helhetlig sammenheng – eller må SV gjøre det for venstresidens velgere?

Det sikkerhets- , forsvars- og utenrikspolitiske verdensbildet der SV representerte et alternativ er borte. Med en ny kald krig i emning i Europa, fundamentalistiske terrorister med bakgrunn fra islamskdominerte land skaper utrygghet over hele verden. “Ansvarlige diktaturer” som Sovjetunionen og China er ikke lenger de eneste utenfor Vesten som har atomvåpen. Uberegnelige land som Pakistan, Nord-Korea og Iran har disse våpnene – eller er iferd med å skaffe seg dem. Fredsbevegelsen har neppe hatt dårligere kår – eller stått svakere – enn idag. SV i regjering var med på krigen i Afghanistan, og sa ja til bombingen av Libya. Før de kom i regjering sa SV også ja til å bombe Serbia (1999). Fredspartiet SV er borte.

Hva med likestilling? Lønnsforskjeller som ikke kan forklares med annet enn kjønn eksisterer fortsatt. Mye er vunnet når det gjelder formell likestilling, men kvinner voldtas og mishandles daglig. Trafficking, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse er en ny type saker som bør vekke engasjementet hos dem som er opptatt av likestilling og av kvinners rettigheter. Norges samarbeid med regimer der kvinner ikke har noen rettigheter likeså. På 1980-tallet hadde SU og SV mange aksjoner mot bedrifter som samarbeidet med apartheid-regimet i Sør-Afrika. De burde kunne gjøre det samme i dag både når det gjelder offentlige og private bedrifter så vel som norske myndigheter når det gjelder samarbeid med og engasjement i diktaturer og autoritære regimer. Kvinner mobbes på nett. Reklamen utsetter kvinner for sterk påvirkning når det gjelder utseende, vekt og mote. Dette burde være midt i gaten for SV. Men kanskje føles faren for å bli slått hartkorn med den humørløse gjengen i Kvinnegruppen Ottar hemmende på SV’ernes engasjement?

Hva med sosialismen? Kan SV skape større engasjement for økonomisk utjevning? Kanskje. Hvis SV klarer å overbevise velgerne om at miljøet, likestillingen, kampen mot diktaturer og militarisme, og kampen mot utbytting av fattige verden over fordrer mer og ikke mindre sosialisme vil SV kanskje klare å gjøre seg relevant igjen. Men da må SV overbevise velgerne om at sosialisme ikke er en forgangen ideologi som forbindes med mislykkede samfunnseksperimenter i DDR, Sovjetunionen, Cuba, Venezuela og Nord-Korea.

Audun Lysbakken må overbevise sine medlemmer og velgere om at sosialismen er relevant også i et nytt årtusen. En demokratisk sosialisme, vel å merke. Som lar folk leve sine liv som de vil, men samtidig styrer såpass mye at det bidrar til utjevning av økonomiske forskjeller og en jevnere fordeling av goder og byrder i samfunnet. Uten at det fremstår som en påtvungen likhet. Det må være en likhet der folk får lov til å være seg selv – men der de kan stole på at kommunen, staten og nærmiljøet har omtanke for og tar vare på dem som faller utenfor og også dem som føler seg utenfor.

En gedigen utfordring for Audun Lysbakken og hans folk – når det nær dødelige banesåret Europas mest venstrevridde regjering (før Syriza kom til makten i Hellas tidligere i år) på langt nær er leget.

Andre om SV-landsmøtet:

VG: Derfor er det SV-krise
Aftenposten: Miljørommet er overbefolket
Dagbladet: Skjebnevalget
Dagsavisen: Gjennomslag og nederlag
Bergens Tidende: Slapt Venstreparti

0 0 vurdering
Vurdering
1 Comment
Inline Feedbacks
View all comments
Kari Sundby
5 years ago

SV og sosialisme? – solidaritet? Kanskje SV kunne satse på singelpolitikk? Og da mener jeg ikke bare småbarnsforeldre og ensligere forsørgere!!
F. eks. Jobbe for at single får særfradag på skatten siden de faktisk skal dekke alle boligutgifter på egen hånd. Er jo litt rart da; at familier med to inntekter kan trekke fra mer på skatten enn single og at forslag om formuesskatt dobles for ektefeller mens single da bare vil kunne trekke fra for en inntekt?

Bare et forslag til markering og mulighet for å nå en stor velgergruppe kanskje?