Meninger

Margareth Thatcher – Liberalist eller kollektivist?

Dette er den første av to artikler om Margaret Thatcher. Her er den andre artikkelen som er kritisk til henne.

Det er i år 40 år siden Margareth Hilda Thatcher og de konservative vant det britiske parlamentsvalget, og Thatcher selv ble landets første kvinnelige statsminister. Hun var den gangen, og er fremdeles, en av britenes mest omtalte og kontroversielle figurer, elsket av sine tilhengere, hatet av mange motstandere. Men uansett hvilken side man står på, vil de aller fleste omtale henne med stor respekt, både for sine politiske egenskaper, og ikke minst for en enorm viljestyrke, prinsippfasthet og gjennomføringsevne. Sjelden har en politisk leder klart å gjennomføre så store endringer i samfunnet, og å få etterfølgere, uansett politisk farge, til å opprettholde, ja til og med videreutvikle disse endringene. Hennes år som britisk leder har preget det britiske samfunnet i alle tiårene som har gått etter at hun gikk av. Til og med alt som har skjedd i forbindelse med Brexit de siste 4 årene kan spores tilbake til Thatchers store påvirkning på det konservative partiet og samfunnet.

11/16/1988 President Reagan meeting with Prime Minister Margaret Thatcher of the United Kingdom in the oval office

Thatcher ble altså statsminister i 1979, men hadde før dette en vel 20 års karriere i politikken bak seg, både som parlamentsmedlem for Finchley fra 1959, og udanningsminister i Edward Heath`s regjering 1970-74. Etter denne regjeringens fall, utfordret hun Heath som leder av Conservative Party. Hun vant og tok deretter over som leder for opposisjonen mot Labour-regjeringen i 1975.

I løpet av disse årene tok hun til seg mye lærdom fra viktige begivenheter, som de store streikene i Storbritannia på 70-tallet, de konservatives redsel for å utfordre fagforeningenes makt, den ødeleggende økonomiske politikken utført av både sosialistiske og konservative regjeringer gjennom hele 60- og 70-tallet. Disse erfaringene, og hennes relativt beskjedne bakgrunn som datter av en kjøpmann, formet på mange måter hennes politiske meninger. Hun ble opptatt av balanserte budsjetter, privat eierskap og mindre statlig makt i samfunnet.

Hun ble opptatt av balanserte budsjetter, privat eierskap og mindre statlig makt i samfunnet

Thatcher tok over rett etter “The Winter of Discontent”, som var en periode med fullstendig stagnering av det britiske samfunnet, helt lammet av streiker, høy inflasjon og økonomisk nedgang. Nedgangen og stagnasjonen var så sterk at både sosialistiske og konservative politikere mer eller mindre hadde akseptert at de kun kunne forvente å “administrere en økonomisk nedgang for landet.” Dette ville Thatcher vekk fra. Hun aksepterte ikke at man skulle gi opp å skape et samfunn med vekst og bedre levestandard og frihet for alle. Derfor la hun umiddelbart frem et program for å bygge ned den britiske statsmakten, privatisere viktige deler av samfunnet og knekke fagforenngenes institusjonaliserte makt. Hun hadde her spesielt den kjente økonomen Milton Friedman som forbilde.

De store nedskjæringene i budsjetter, nedbygging av sosiale programmer og utfordring av fagforeningenes makt, spesielt konfliktene med fagforeningene for gruvearbeiderne, førte etterhvert til et høyt konfliktnivå og misnøye fra de som mistet sine statlige støtteordninger. Arbeidsledigheten økte raskt. I 1980-81 så situasjonen for de konservative så dårlig ut at sterke krefter i partiet mente hun måtte legge om politikken, i retning av forgjengernes politikk. Støtten i befolkningen gikk sterkt ned, og var på det laveste nede i 23 prosent. Dette var en alvorlig utfordring for Thatchers autoritet i regjeringen, og hun svarte med den berømte talen på den konservative partikonferansen i 1980: “To those waiting with bated breath for that favourite media catchphrase, the “U” turn, I have only one thing to say. You turn if you want to. The lady’s not for turning.”

Margaret Thatcher med en av sine mest kjente opptredener.

Hun snudde ikke, avviste alle forsøk på kompromisser, og ble etterhvert reddet av en klar forbedring av økonomien, der det viste seg at hennes økonomiske politikk faktisk begynte å bære frukter, økning av produksjonen, flere nye bedrifter og etterhvert nedgang i arbeidsledigheten. Inflasjonen gikk også drastisk ned som følge av hennes stramme økonomiske politikk. En annen faktor som sterkt bidro til at hun ble gjenvalgt i 1983 var hennes store suksess med å slå tilbake og gjenerobre Falklandsøyene, som i 1982 hadde blitt angrepet og tatt over av Argentina.

Thatchers lederstil og ønske om “en permanent konservativ revolusjon” ble etterhvert utmattende for mange av hennes ministre og partikolleger. Hver gang hun hadde vunnet en kamp, var hun igang med å planlegge neste kamp for omforming av det britiske samfunnet. Mange mente at hun burde være fornøyd med det hun hadde fått til, og være mer tålmodig. Dette passet ikke Thatchers natur, og når hun i 1989 la frem sin politikk for den såkalte “poll tax”, mer korrekt “Community Charge”, følte mange konservative at hun hadde gått for langt. “Community Charge” var kort fortalt en ny skatt som skulle være flat, ikke i prosent, men lik sum i pund for alle. Tanken var at denne skulle erstatte eksisterende progressiv beskatning, men den ville da uunngåelig føre til en økt skatt for de fattigste, og en sterk skattelette for de rikeste. Thatchers tanke var at siden de fleste offentlige tjenester koster like mye for alle, bør alle også betale den samme summen i pund. I bunn og grunn en helt logisk tankegang, men den brøt veldig med eksisterende tankegang om skattlegging. Flere ministere gikk av i striden om “Community Charge”, og i 1990 ble hun utfordret som partileder, først av Michael Hesseltine, som hun såvidt slo ut. Da det måtte til en andre valgomgang, og alle forstod hun ville tape denne, gikk hun av, og fikk valgt inn sin “protege” John Major som ny statsminister.

Var så Thatcher en liberalist/klassisk liberal i vår moderne forstand? Nei, helt klart ikke, hun stod på mange områder et stykke fra liberalismen i praksis, men hennes instinkter gikk alltid i retning mindre statlig makt, privatisering og liberalisering. Tre sitater som klart beskriver hennes holdninger:

  • “There is no such thing as society”
  • “We have done more to roll back the frontiers of socialism than any previous Conservative Government”
  • “The state has no source of money other than money which people earn themselves … There is no such thing as public money; there is only taxpayers’ money”

Disse viser helt klart en instinktiv forståelse for klassisk liberale ideer hos Thatcher, og at hun på mange måter hadde liberalistiske tendenser. I praksis viste hun også et sterkt ønske om å gjennomføre klassisk liberal politikk, men akkurat som Ronald Reagan i USA, sin ideologiske venn og “tvilling”, støtte hun på sterke motkrefter, både i samfunnet, og ikke minst i sitt eget parti. Jeg vil påstå at når det gjelder praktisk gjennomføring av liberalisering av samfunnet, er hun uovertruffen i vår del av verden de siste 100 år.

Mange ideologiske liberalister vil nok påstå at hun i praksis var en kollektivist, som alle andre politikere, men da tar de ikke hensyn til forutsetningene og tilstanden i det samfunnet hun hadde som utgangspunkt: Et gjennomført statisk sosialistisk britisk samfunn på 70-tallet ble forandret til et moderne, mye mer liberalt samfunn på 11 år, det er ikke en liten innsats fra hennes side. Det man kanskje kan lære mest av med hensyn til Thatcher, er nok hennes sterke tro på at hennes politikk ville gi gode resultater på sikt, og at en snuoperasjon når problemene uunngåelig oppstod, for enhver pris måtte unngås. Liberalisering vil gi resultater, men man vil nødvendigvis måtte gå igjennom en periode med problemer før man kommer til målet, man endrer ikke et sosialistisk samfunn til et frihetssamfunn uten en overgangsperiode hvor man vil få mange utfordringer.

Til slutt en digresjon som griper inn i dagens britiske politikk. Thatcher var en sterk skeptiker til alt som hadde med EF/EU å gjøre. Hun var i konstant konflikt med flere av sine egne ministre angående europeisk integrasjon og økt makt til EU. Det er vel mer eller mindre hennes intervensjon som tilslutt stoppet Storbritannia å innføre Euro som valuta, og hun var en uhyre sterk kritiker av Maastricht-avtalen. Spesielt etter at hun hadde gått av, var hun en konstant kattepine for senere ledere av de konservative angående EU. Da David Cameron arrangerte folkeavstemningen om EU i 2016, var en av hovedgrunnene å ta knekken på “thacheristene” i det konservative partiet, en gang for alle. Resultatet ble ikke helt som Cameron hadde tenkt seg, og idag er det igjen de euroskeptiske “thatcheristene” som styrer det konservative partiet, etter at de EU vennlige hadde styrt partiet i 10-15 år. Thatchers skygge er lang i britisk politikk, selv flere år etter hennes død.

Kommentarer

Please Login to comment

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.