Kunnskap

Åpen verden på vippepunktet

I USA er det i øyeblikket bare én av de tre statsmaktene som fungerer slik grunnlovsfedrene så det for seg. Etter at Trump nå har nektet å delta i riksrettsetterforskningen er det brutt ut full konstitusjonell krig mellom de to statsmaktene som ikke fungerer.

Kuppet av partiledelsen

Portrett av Mitch McConnell
Lederen for Senatet, Mitch McConnell, har sterk kontroll på partigruppen sin. Foto: Gage Skidmore CC.BY.SA.

Kongressen har i stor grad overlatt mange av sine oppgaver på Det hvite hus og på det føderale byråkratiet. I tillegg har partiledelsen i begge partier tatt makten fra de andre folkevalgte. Det meste som foregår av politikkutvikling ligger hos partiledelsen, og ikke den folkevalgte forsamlingen. De folkevalgte får ikke lov til å ta opp egne forslag dersom partiledelsen mener at saken ikke bidrar til at partiet gjør det bedre ved neste valg.

Det forventes at de folkevalgte bruker det meste av sin tid på å be om donasjoner til partiet, og disse donasjonene sendes oppover i systemet i bytte for mer prestisjefylte komitteverv og posisjoner.

De to mektigste medlemmene av Kongressen, House speaker Nancy Pelosi og majoritetsleder Mitch McConnell sperrer aktivt alle forslag og debatter som de anser som uønsket. Strategien er så uttalt at McConnell måtte avkrefte at han kunne blokkere Senatets behandling av riksrettsaken dersom Huset sendte den over.

Egenmektige presidenter

Det hvite hus fungerer heller ikke. Det er ikke bare fordi husets nåværende innehaver har en av de mest kaotiske styreformene vi har sett på en stund, eller fordi han ikke prioriterer å utnevne folk til politiske verv. Den viktigste faktoren er kanskje at den utøvende makten har blitt stadig mer egenmektig over de tre siste presidentene.

Donald Trump ser ut over et menneskehav på vestsiden av kongressbygningen.
Donald Trump holder tale utenfor kongressbygningen i mai 2019. Foto: Shane T. McCoy/U.S. Marshals.

George W. Bush tok makt som tidligere presidenter ikke hadde kostet på seg. Demokratene var opprørte, mens republikanerne så en annen vei for han var jo deres president. Så kom Obama med sin telefon og sin penn, og gravde ut enda større fullmakter. Republikanerne var opprørte, mens demokratene så en annen vei fordi han var jo deres president. Så kom Trump, som ikke ser ut til å ha noen forståelse eller respekt for grunnloven. Hans største idoler er de mest glorete autokratene og han har fått det for seg at det ikke er noen forskjell på statsapparatet og The Trump Organization.

Det virker som om de folkevalgte i Kongressen aktivt har valgt å se en annen vei uten å tenke på at den neste som skal flytte inn i 1600 Pennsylvania Avenue ikke nødvendigvis er deres president.

Velgerne valgte president Barack Obama som en protest. Nancy Pelosi har like stor kontroll på sin partigruppe i Representantenes hus, som Mitch McConnel har på sin i Senatet. Foto: Chuck Kennedy.

Vi tenker gjerne at Obama var en fin president. Det var en president som vi nordmenn forsto. Jeg skal ikke bruke tid på den misforståelsen. Nordmenn skjønner like lite av det demokratiske partiet som de gjør av det republikanske, vi bare tror at demokratene er de snille. Det var veldig synlig i hvor mange deltagere som var på Washington-seminaret i den høsten Obama ble valgt, og det var pinlig synlig under hele prosessen med Jaglands personlige Nobelpris til Obama. Det viste bare hvor lite vi egentlig kan om amerikansk politikk, på tross av at det er vår viktigste allierte.  Obamas valgseier var en protestseier, like mye som Trump var det.

En global verden 1.0

Amerikanske velgere har nemlig begynt med en ny strategi de siste tjue åra. I hvert eneste valg stemmer de mot partiet som har makt. Strategien er den samme som de har brukt på de to siste presidentene, alt annet er bedre enn de som sitter med makta nå. Ingen av de to partiene har en stabil velgerkoalisjon bak seg, antallet velgere som identifiserer seg om uavhengige øker og ligger nå på rundt 1/3 av velgermassen. 

Vi har sett dette i amerikansk politikk før, på slutten av 1800-tallet. Dette var en globalisert periode i verdenshistorien, hvor man kunne sitte i Oslo og bestille varer fra Asia. Det tok noen måneder før de kom frem, men de kom frem. Mennesker reiste rundt uten pass. Vanlige mennesker følte på ustabiliteten i dette nye dynamiske systemet av global industriproduksjon og kapital, både i USA og i Europa. Dette var faktorer som bidro til det amerikanske velgerkaoset den gangen. Det skulle ta partiene 30 år etablere nye velgerkoalisjoner. Denne runden har som sagt vart i rundt 20 år alt

Dette åpne verdenssystemet fikk en brå slutt da første verdenskrig kom og det ble ikke åpnet igjen før på 90-tallet.

Uforutsigbarhet og avmakt

Og da er vi tilbake til årets valg her i Norge, hvor hva er det egentlig velgerne har stemt i år? Jo, de har valgt samme strategi som de amerikanske velgerne. Alt er bedre enn de som sitter med makten nå. De har stemt mot sentrum, både i politisk og geografisk forstand.

Høyre klarte seg relativt bra i denne sammenhengen, men regjeringspartnerne har fått en solid neve i trynet og Arbeiderpartiet har fått stryk fordi de hverken klarer å være ansvarlig styringsparti eller populistisk opposisjon. Likevel har Arbeiderpartiet klart å bli sittende i posisjon i alle de store byene fordi blokksystemet kollapset i dette kommunevalget. Er dette en ny trend i norsk politikk? Det vet jeg ikke, for jeg kan ikke nok om norsk politikk til å lese de lange linjene ennå.

Men det jeg vet er at proteststemmene handler om avmakt. Vi har åpnet opp verdensøkonomien igjen. Samfunnsutviklingen og teknologiutskiftingen går stadig raskere. Forkastningene i det økonomiske systemet har blitt smertelig synlige og det har ikke hatt store konsekvenser for de som forårsaket problemene i utgangspunktet. Destabiliseringen i Midtøsten har brakt krig og konflikt helt hjem på kjøkkentrappen.

Amerikansk grensevakt sjekker pasasjerer og pass i en bil.
Vi tar det for gitt at vi kan reise fritt rundt i verden, men det er ikke en selvfølge dersom vi begynner å stenge grensene igjen. Her er fra grensen mellom Mexico og USA ved San Lois. Foto: Scot Osborne.

Samtidig er fordelene med den åpne og dynamiske verdensordenen vi har etablert litt usynlige for folk flest. De tar det for gitt at de kan reise så fritt som det gjør. De tar det for gitt at pensjonen deres er sikret i internasjonale investeringer. De tar det for gitt at de kan kjøpe det de ser på amerikansk TV i en butikk på Karl Johan eller få det på døra fordi de fikk kjøpt det på internet. Norske velgere tar det for gitt at de kan proteststemme i et valg uten at den nye regjeringen er uforutsigbar og kaotisk som Donald Trump.

Styring i et åpent samfunn

Men åpne og dynamiske systemer legger mer ansvar på hver enkelt av oss, og det skremmer mange. Vi mennesker er sosiale flokkdyr og har ikke kapasitet til å kjenne mer enn 150 mennesker. Det er den biologiske grensen vi har, når vi ikke bruker felles fortellinger som religion og politikk til å organisere oss i større grupper.

NAV-reformen, kommunereformen, politireformen og alt det andre ansvarlige og riktige som Stortinget har vedtatt for å skape system og institusjoner som tåler de stormene som ligger foran oss, men effektivitet, perspektivrapporter og bedre tjenester er ikke fortellinger som samler mennesker om felles prosjekter. I dette valget er det fortellingene vern om likhet, felleskap og nærmiljøet som har samlet velgerne.

Det er lett å gruppere det som skjer her hjemme og det som har skjedd i USA under populismeparaplyen. Grønn bypopulisme fra MDG og grønn landbygdpopulisme fra Senterpartiet. Men det er et blindspor. Vi får et mye mer nyttig perspektiv hvis vi anerkjenner at disse store, åpne, dynamiske systemene vi har skapt de siste tiårene kan bli litt for store for hverdagsmennesket.

Utfordringen ligger altså i å gjennomføre de store reformene på en måte som oppleves nært og håndfast. Folk bryr seg ikke om politireformen, egentlig. De bryr seg om at de ikke kjenner den personen de skal ringe å be om hjelp, selv om han egentlig bare var på det lokale kontoret 3,5 time i uka. Folk bryr seg om at de ikke skjønner hva som står i brevet fra NAV, og at de ikke føler seg trygge på å få skikkelig behandling når de ringer og spør om hjelp. Folk bryr seg om at de jobber side om side med en polsk anleggsarbeider som har mye lavere lønn og mye dårligere arbeidsvern.

Vi er sosiale flokkdyr med velutviklet rettferdighetssans. Maksgrensen for antall mennesker vi kan kjenne godt nok til å vite om de er litt skurkete eller om vi kan be dem om hjelp er 150 personer. Vi har mange fortellinger som hjelper oss til å samarbeide med mange flere mennesker enn dette. Internett, EU og WTO er bare noen av disse fortellingene. Hvis vi vil beskytte de åpne samfunnsstrukterene og de viktige reformene må vi tilpasse reformene slik at vi får dynamisme, effektivitet og nærhet på en gang.

Kommentarer

Please Login to comment

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.