Kunnskap

Trumps metode

Donald Trump styrer en av de mest kaotiske administrasjonene i manns minne. I stedet for å få unnagjort lette politiske scoringer på saker som har stått høyt på valgløftelisten har han endt opp med selvmål etter selvmål. 

Donald Trump i rosehagen. Foto: Andrea Hanks.
Donald Trump i rosehagen. Foto: Andrea Hanks.

Nominasjoner er for mye arbeid

Hvert fjerde år, etter presidentvalget, utgir Office of Personnel Management den plommefargede boken. Boken er en liste over alle stillinger som krever politisk utnevnelse, hvor disse stillingene er basert, hvem som har stillingen i dag, lønnen, åremålstiden og når åremålet går ut. Over 4000 er politiske utnevnelser der presidenten kan plassere støttespillere som har bidrag under valgkampen.

Senatet har siste ordet for rundt 1250 av disse stillingene. Siden Trump ble valgt har Washington Post og stiftelsen Our Public Service valgt å overvåke utnevnelsesprosessen for 742 nøkkelstillinger. Per 25. november 2019 sto 140 nøkkelstillinger uten en nominert kandidat, presidenten har navngitt syv som Det hvite hus ikke har oversendt Kongressen ennå, 104 påventer votering i Senatet og 493 har blitt bekreftet i Senatet. 

Det rare er at justisdepartementet og sikkerhetsdepartementet er de to departementene hvor under 50 prosent av de politiske stillingene har blitt fulgt. Sikkerhetsdepartementet har flyktninger, innvandrere og grensekontroll som sine viktigste oppgaver, og disse sakene står høyt på presidentens saksliste. Det kunne kanskje vært lurt å fylle justisdepartementet med lojale følgespillere mens Mueller-etterforskningen foregikk.

Trump har sagt at han ønsker å sultefore den føderale administrasjonen som politisk strategi. Alle statlige virksomheter har fått et nullbudsjett på å gjennomføre nye reguleringer, for eksempel. Det betyr at kostnadsbyrden virksomheten påfører samfunnet ved å innføre nye regler må nulles ut ved at de må fjerne en tilsvarende kostnadsbyrde fra eksisterende regler. Intensjonen er god, men det har desverre ikke gjort noen betydelige kutt i overforbruket til den føderale staten som nesten var på 1000 milliarder dollar i 2019.  Ved å ikke utnevne kandidater til politisk besatte stillinger, sparer administrasjonen både lønnskostnader og kostnadsbyrden som arbeidet deres kan påføre etaten. Det er i hvert fall tanken, virkeligheten kan se ut til å være en annen.

Samtidig betyr det at de fast ansatte i disse virksomhetene står uten politisk lederskap. De har færre kommunikasjonslinjer til Det hvite hus. Det kan føre til at de uten å mene det kan motarbeide ønskene til den politiske ledelsen eller gjøre andre ting som skaper ineffektivitet, splid og konflikt. Vi har også sett at politisk utnevnte ansatte med lite erfaring gang på gang har handlet på en måte som har laget problemer for dem og for presidenten.

Slurv i overgangsperioden

Chris Cristie Foto: Michael Vadon CC.BY.

Administrasjonen har fått kritikk for at de ikke har tatt skikkelig tak i nominasjonsprosessen. En av de mest detaljerte reportasjene om Trump-administrasjonens forberedelser til å overta den føderale administrasjonen forteller at kampanjen ikke var fokusert på overtakelsen i det hele tatt, men at Chris Christie fikk overtalt Trump til å sette i gang med arbeidet. Betingelsen var at han måtte skaffe penger til prosjektet selv.

Noen måneder senere hadde Trump lest hvor mye Christie hadde klart å skaffe for å finansiere prosjektet. Han hadde innkalt Christie og Bannon til sitt kontor, hvor han anklaget Christie for å stjele pengene fra ham. Trump insisterte på at overtakelsesprosjektet skulle stenges umiddelbart. Christie og Bannon klarte å overtale presidenten ved å be ham tenke over hvordan dette kom til å se ut på TV når de liberale aktualitetsprogrammene skulle fortelle om utviklingen.

I følge nyhetsreportasjene ble arbeidet Christie hadde gjort fort lagt på hyllen etter valgdagen. Trump begynte å fylle nominasjonene med lojale bekjentskaper som ikke hadde vært igjennom en grundig bakgrunnssjekk. Mange av disse kandidatene overlevde aldri senatshøringen sin. Enten trakk de seg, slik som forsvarsministerkandidaten Patrick Shanahan, eller så måtte Mitch McConnell informere Det hvite hus om at kandidaten ikke hadde nok støtte blant senatorene, slik som arbeidsministerkandidat Andrew Puzder.

Andre har blitt utnevnt uten at de har blitt informert. Krigsveteranministeren, David J. Shulkin, fikk vite at han var nominert på jobben via en nyhetssending. Shulkins ministerperiode er også et godt eksempel på et annet problem som plager Trumps administrasjon, en utydelig kommandokjede.

Dobbel kommandostruktur

Shulkin ble sittende litt over ett år i ministerposten, før Donald Trump avskjediget ham i en melding på Twitter i mars i 2018. Krigsveterandepartementet leverer helsetjenester og andre velferdstjenester til hjemvendte soldater. Departementet har blitt anklaget for manglende kvalitet og lav effektivitet, og de har satt i gang en prosess med å gi veteranene større mulighet til å ta med seg pengestøtten til helsetjenester ut av systemet slik at de kan velge private tilbud.

David Shulkin Foto: Gene Russell.
David Shulkin Foto: Gene Russell.

Shulkin satte i gang den prosessen i henhold til instruksjoner han hadde fått fra presidenten og Det hvite hus. Samtidig arbeidet andre politisk utnevnte personer som skulle rapportere til Det hvite hus via Shulkin på et helt annet politisk prosjekt. De skulle privatisere mye fortere enn de planene som Shulkin hadde fått godkjent. Etterhvert begynte de å sverte Shulkin for å tvinge ham ut av stillingen.

Shulkin opplevde dette som sabotering og ba Det hvite hus om støtte, men endte altså med å bli sparket. Han trodde han forholdt seg til offisielle instrukser, mens et annet sett med ansatte trodde det var de som forholdt seg til offisielle instrukser. Dette har skapt mye usikkerhet i hele det føderale byråkratiske systemet. Folk er ikke sikre på hva de faktisk skal arbeide med og om de har sjefens støtte.

Dette har blitt svært synlig i riksrettshøringene om Trumps forsøk på å presse Ukraina til å etterforske en politisk motstander ved å holde tilbake penger som Kongressen hadde bevilget til sikkerhetstiltak i landet. Ambassadør Bill Taylor snakket om “en høyst irregulær kanal” under riksrettssaken. Taylor mente at handlingene til personene i den irregulære kanalen motarbeidet den offisielle amerikanske sikkerhetspolitikken for Ukraina.

Sikkerhetsanalytikeren Fiona Hill beskrev hvordan hun opplevde at denne irregulære og uformelle kanalen motarbeidet henne og at det skapte irritasjon. I løpet av riksrettsaksshøringene hadde hun imidlertid forstått at de menneskene som arbeidet utenfor de vanlige kanalene i Utenriksdepartementet også arbeidet på presidentens instrukser. Igjen ser vi at Trumps ledelsesmetode skaper konflikter, ineffektivitet og kan ende opp i politiske blemmer for presidenten selv.

Rå makt er ikke effektivt eller smart

På tross av at sikkerhetsdepartementet er sentralt i viktige punkter på Trumps saksliste, har det vært høyt gjennomtrekk. Departementet har hatt ikke mindre enn fem ministre i løpet av den siste treårsperioden. Det er her et av de største av mange selvmål har skjedd fordi medhjelperne til Trump rett og slett ikke kan politisk håndverk.

I 2012 skrev president Obama under en presidentordre som er bedre kjent som DACA eller Dream Act. Ordren gir illegale innvandrere som kom til USA som barn mulighet til å få arbeidstillatelse i USA for to år om gangen, gitt at de ikke har begått ulovlige handlinger.

På tross av at Trump stadig uttrykker sympati for drømmerne, som er kallenavnet på de som kvalifiserer for programmet, passer ikke programmet inn i hans uttalte immigrasjonspolitikk. Velgerne hans vil oppfatte videreføring av DACA som et amnesti. Det burde være lett for Trump å avslutte programmet, siden det en presidentordre kan endres ved en ny presidentordre. Men så enkelt skulle det ikke være.

Noen av de mest innvandringskritiske personene i adminstrasjonen var bekymret for at presidenten ikke skulle gjøre noe med DACA. For å tvinge frem handling innkalte Steve Bannon, Stephen Miller og Jeff Sessions daværende konstituert sikkerhetsminister Elaine Duke til et møte. Målet med møte var å tvinge henne til å tilbakekalle programmet. I stedet for å utstede en politisk begrunnelse for hvorfor programmet skulle avsluttes, brukte Duke de juridiske argumentene som daværende justisminister Jeff Sessions brukte. Programmet ble derfor tilbakekalt fordi det skulle være ulovlig, i stedet for at det ble tilbakekalt fordi administrasjonen ønsket å endre politikk.

Elaine Duke. Foto: U.S. Dept. of Homeland Security
Elaine Duke. Foto: U.S. Dept. of Homeland Security

Denne hodepinen ble til fordi de tre herrene Miller, Bannon og Sessions tvang en byråkrat til å gjennomføre noe mot sin vilje. Hun valgte minste motstands vei og det har ført til at administrasjonen i rettsinnstans etter rettsinnstans har de måttet forsvare hvorfor programmet skulle være ulovlig. Det hadde de ikke behøvd dersom de hadde erklært at de tilbakekalte programmet fordi de ønsket å gjøre en politisk endring. Nå ligger saken hos den amerikanske Høyesteretten, som kommer med en avgjørelse i juni. I mellomtiden fortsetter programmet. Denne saken har blitt et symbol på hvor politisk udugelige mange av Trumps medarbeidere er.

PR er viktigere enn innflytelse

Selv de sterkeste kritikerne av Trump må innrømme at mannen vet hvordan underholdning fungerer og hvordan han skal manipulere følelsene til sitt publikum. Hans viktigste målsetning nå er å bli gjenvalgt. Kaoset og manglende politisk gjennomslag er ikke så viktig i det politiske klimaet som er i USA nå. Han satser på at stammelojaliteten som fikk ham valgt inn i første omgang skal holde i en runde til.

Hans viktigste budskap var at han skulle drenere myren som Washington, DC er. De uspiselige kreftene som bor der skulle møte motstand i Trump. Politiske selvmål og manglende gjennomslag er selvfølgelig ikke hans feil, i følge Trump selv. Han gir inntrykk av at han gjør det han har lovet gjennom symbolske handlinger som ofte er avmektige og overdrevne Twitter-meldinger. Det er myras skyld at han ikke lykkes. Ansiktsløse maktpolitikere og den dype staten sperrer veien på folkets mann. Slik blir mangelen på politisk håndverk til valgkampgull. Markedsføring har blitt viktigere enn reelt politisk gjennomslag.

Det er lett å se igjennom dette politiske spillet,  for den som ikke har latt seg forføre inn i Trumps forgylte verden. Dessverre ser det ut til at kjernevelgere hans foreløpig er trollbundet av Trumps metode. Spørsmålet er om han har trollbundet nok velgere til å vinne valget neste høst. Den forrige seieren ble vunnet med med veldig små marginer i de delstatene som avgjorde valget.

Kommentarer

Please Login to comment

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.