Kunnskap

Hva kommer etter USA?

Postere produsert av Economic Cooperation Administration
Postere produsert av Economic Cooperation Administration

USA investerte betydelige midler i å bygge opp et amerikansk hegemonisk verdensorden etter andre verdenskrig. Bretton Woods-avtalen for å organisere internasjonal valuta og handel gav oss institusjoner som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. Etableringen av menneskerettighetserklæringen og FN skulle eksportere universelle politiske verdier i en postkolonial verden. NATO og SEATO var verktøy for militær bistand. Marshallhjelpen og senere økonomisk og teknologisk bistand til andre deler av verden skulle bidra til økonomisk vekst og velstand over hele verden.

Alle presidentene i det 21. århundre har hatt en isolasjonistisk utenrikspolitisk agenda. Så langt har alle snublet i ambisjonen og praktisert en ekspansjonistisk utenrikspolitikk. Trump har foreløpig holdt igjen litt, men han havner stadig lengre ut på dypt vann. Mer isolasjonisme er stadig mer populært blant velgerne også. Amerikanerne begynner å bli lei av evige kriger uten klare målsetninger. Trump har forsøkt å sette i gang politikk for å få troppene hjem, men så langt har resultatet blitt at han ender opp med å sende flere for å rydde opp i kaoset han skaper.

I løpet av tre måneder har begge de to viktigste allierte USA har hatt på bakken i Syria blitt dolket i ryggen av USA. Trump valgte å se en annen vei da Tyrkias statsminister Recep Erdoğan ville bruke muligheten til å prøve å ta knekken på kurderne. På tross av at det amerikanske militæret ikke har likt arbeidsmetoden til den iranske generalen Quassim Suleimani, var det altså han de gikk til da de trengte hjelp med å få bakkemannskaper i Syria. Dette er utenrikspolitiske handlinger som ikke kan reverseres.

Det amerikanske utenrikspolitiske embedsmannsverket har lenge vært preget av en intervensjonistisk konsensus. Det er kanskje derfor både Bush og Obama endte opp med å føre en mer ekspansiv utenrikspolitikk enn de gikk til valg på. Alle rådgiverne deres hadde et helt annet utenrikspolitisk syn enn de hadde stilt til valg på. Hilde Restad på Høyskolen Kristiania har nylig stilt spørsmål ved om ikke denne konsensusen står for fall. Den populistiske høyresiden og den populistiske venstresiden er begge kritisk til intervensjonisme.

Isolasjonisme har lenge vært populært blant liberalistene i USA. Det var mange av oss som falt for et utilitaristisk syn på dette med demokratieksport første halvdel av 2000-tallet. Heldigvis har barnelærdommen etter Hayek om institusjoners rolle i samfunnet gjort at de fleste av oss har besinnet seg siden. Det siste tiåret har det vært stor enighet om at det ikke er USAs ansvar å reise rundt i verden å avsette autokrater for at det spontant skal oppstå demokrati i kaoset som følger.

Hele den liberalistiske tankesmiebevegelsen rundt omkring i verden bygger på Hayeks forståelse av institusjoners rolle i samfunnet. Den filantropen som kanskje har tatt den lærdommen mest til brystet i moderne tid er Charles Koch. I fjor sommer gikk han sammen med George Soros for å finansiere en tankesmie som skal forske på og fremme en mindre intervensjonistisk utenrikspolitikk. Den nye tankesmien har blitt hetende The Quincy Institute for Responsible Statecraft etter John Quincy Adams. De har tatt utgangspunkt i hans sitat om at Amerika ikke drar til utlandet på leit etter monstre å tilintetgjøre. 

Boston Globe var den første avisen som skrev om den nye tankesmien, og artikkelen er et klassisk eksempel på reportasjer av den forslitne fortellermetoden “Herregud! Charles Koch gjør noe jeg aldri ville ha forventet av ham”. Denne fortellermetoden pleier gjerne å føre til oppgitt himling med øynene blant liberalister som vet at Koch deler deres verdenssyn og at de filantropiske valgene hans bare er rare dersom du har fått for deg at han er konservativ. Dannelsen av Quincy Institute er uansett ennå et tegn på at Restad kan ha rett når hun argumenterer for at den gamle amerikanske utenrikspolitiske konsensusen er på vei ut.

Det store spørsmålet er, hvor etterlater det oss som var allierte med USA og som bor i samfunn som er preget av den liberale verdensordenen som USA bygget i etterkrigstiden? Hvordan tror du verden vil se ut om et par tiår, dersom USA velger en mindre ekspansiv utenrikspolitisk strategi? 

Jeg stiller spørsmålet fordi jeg er nysgjerrig på hva norske liberalere tenker om dette. Bruk kommentarfeltet, så jeg kan lære!

2
Kommentarer

Vennligst Logg inn for å kommentere
1 Comment threads
1 Thread replies
0 Followers
 
Most reacted comment
Hottest comment thread

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Oddbjørn Sjursen
Medlem
Oddbjørn Sjursen

At Trump og amerikanere ikke vil avsette det iranske og Syriske regimene tyder IKKE på kaospolitikk er ønsket. Libya er i kaos. Der fikk ikke folket selv velge leder. Det har de selv muligheter til i Iran og syria. vil de avsette sitt regime så må de gjøre det selv. Trump gikk til valg på noen få utenrikspolitiske saker. Ingen krig. Knuse isis(som i praksis er gjort), og ordne opp i Iran og Nord Korea problemene, som basickly er atomvåpen spørsmål. Og det er igang. Kurdere og Tyrkere får ordne opp i sine egne saker. Er bra om land må… Les videre »