#, Magasin

Jeg er krenket!

Den amerikanske, verdensberømte statsviter Francis Fukuyama kommer til Oslo i neste uke. I sin seneste bok Identity skriver han om identitetspolitikkens røtter. Jeg har lest boken og gjør meg noen refleksjoner.

Sentralt i den menneskelige psyke står behovet for anerkjennelse/verdighet. Dette var et kjernepunkt hos Fukuyama i hans gjennombrytende bok om historiens slutt. Han følger opp i Identity.

Fukuyama mener identitetspolitikken har røtter ihvertfall helt tilbake til den franske revolusjon. La oss se på noe av det han kommer med i boken, og litt utover det.

Stemmerett

Det er to former for anerkjennelse Fukuyama ser på, nemlig anerkjennelse som overlegen og anerkjennelse som likeverdig. Ifølge Fukuyama har sistnevnte vært en viktig drivkraft for overgangen fra de gamle regimenes orden fra før den franske revolusjon til almen stemmerett.

Dette kan være med på å forklare hvorfor folk nærmest klikker i vinkel når jeg foreslår å sette opp stemmerettsalderen. Det er nesten så man hører dem rope:

Jeg er krenket!

Friedrich August von Hayek, en av mottagerne av økonomiprisen til Nobels minne i 1974, har blant flere uttrykt at det moderne demokrati har gitt oss den nærmest uinnskrenkede staten. Kort fortalt går det ut på at vi senker vår motstandskraft mot statsmakten på grunn av oppfattelsen av at «Staten er oss».

Vi gir Staten rett til å sende oss til fronten og skattelegge oss mot vår enkeltvis nærmest infinitesimale andel av makten eller suverenen. Man kan argumentere for at det ikke henger på greip. Men når vi tenker over at det dreier seg om behovet for anerkjennelse kan man kanskje forstå det litt bedre. Skjønt man kan fortsatt undre seg over hvorfor dette behovet synes viktigere enn individuell frihet.

Monarki

La oss trekke det litt videre enn det Fukuyama selv gjør.

I statsformsdebatten går dette argumentet igjen: i et monarki har ikke alle lik mulighet til å bli statsoverhode. Det er forsåvidt en formell likhet det er snakk om. Man sier gjerne at monarki betyr at alle er underordnet én person.

Den norske kongekronen

Så kan man argumentere mot med at demokrati betyr at man er underordnet en masse eller dens representanter, noe som igjen kan argumenteres for at er verre. (Dette er noe vi eventuelt får komme tilbake til ved en senere anledning.)

Men dette betyr ikke noe for likeverd og anerkjennelse. Da kan man ha så mange fordeler man bare vil med monarki. Den statsformen står likefullt i motstrid til likeverdet.

Religionsnøytralitet

Liberale vil gjerne at staten skal være religionsnøytral. Det handler om likebehandling av borgerne. Stat og politikk på den ene siden og religion på den andre skal ikke blandes. Selv har jeg sympati med konfesjonsstater som et konsept for å holde begrensninger på statsmakten.

Når stat/politikk og religion blandes, ser man gjerne dette som en måte for staten enten å styre religionen eller å styre med religionen, men slik er/var det ikke nødvendigvis. Dette er et tema som kan utforskes nærmere blant annet i Tom Woods’ bok How the Catholic Church Built Western Civilization.

Igjen kan vi legge alle slike betraktninger bak oss hvis det er snakk om behovet for likeverd eller lik anerkjennelse. Da er det eneste som spiller noen rolle hvordan statens forhold til religion innvirker på denne anerkjennelsen av enkeltindividene. Og for å tilfredsstille dette behovet for lik anerkjennelse må det da være en likebehandling.

Feminisme

Vi kan diskutere opp og ned av vegger om forholdene mellom kjønnene er basert på det ene kjønns urettmessige dominans eller om det har vært noe balanse inni bildet. Uansett kommer vi ingen vei hvis man ser på mannens tradisjonelle posisjon som mer anerkjent enn kvinnens. Da kommer Fukuyamas teori om den opplevde likeverd inn og trumfer alt.

Marsj avsted, små barn, til dagbarnehjemmene – unnskyld, barnehavene. Identitetspolitikken krever det. Fra ettårsalderen.

Fukuyama mener til og med at #MeToo har med dette behovet for anerkjennelse og verdighet å gjøre.

Fordelingspolitikk

Ropet om alle de fattige i industrialiserte land er også noe Fukuyama er inne på. Man kan mase så mye man bare vil om at disse fattige er mer velstående enn fattige i fattige land. Det er ikke dette det handler om, sier statsviteren. Det dreier seg om likeverd.

Det er kanskje også dette det dreier seg om når venstresidens folk sitter i rikskringkastingens mange debattflater og maser om ulikhet. Og velgerne som liker det, gjør det kanskje fordi de setter pris på en politiker som «ser dem».

Ja, det handler om marxistisk materialisme når det økonomiske utbytte likestilles med menneskeverd. Men nå handler det om å forstå hvorfor forholdene er som de er, og da kan det kanskje allikevel være nyttig?

Trump

Jeg gir absolutt ingen blankofullmakt til den sittende amerikanske presidentens retorikk. Retorikken hans kan jeg ofte ikke bifalle. Det er også andre problematiske sider ved Donald Trump.

Allikevel synes jeg at retorikken hans blir blåst ut av proporsjoner. Det er da ting som er langt mer alvorlig enn presidentens retorikk. Man får reaksjoner på Trumps retorikk som tydelig overgår grusomme handlinger hos tidligere presidenter.

President Donald Trump

Men kanskje Fukuyamas identitetskonsept kan bidra til å forklare det? Her er jeg ganske usikker på at jeg har Fukuyama med meg, men la gå.

For amerikanere er det snakk om innehaveren av landets høyeste embede. For ikke-amerikanere er det snakk om innehaveren av det høyeste embede i verdens mest dominerende land. Hvordan han snakker om folk, har betydning for deres anerkjennelse. Den betydningen en slik anerkjennelse har for folks verdighet, medfører kanskje at disse talemåtene får jekket opp sin betydning til langt over det den ellers burde hatt?

Etablissementet

Vi kan ha lange diskusjoner om etablissementet gjør det rette for folk og samfunn. Kanskje gjør de det. Kanskje gjør de det ikke. Det er ikke poenget her. Poenget her med Francis Fukuyamas syn på verdighet og anerkjennelse er at dersom store grupper ikke blir sett, ikke føler at de er med på beslutningene, ikke føler at de betyr noe for det som besluttes, da vil de avsky systemet.

De vil ønske seg noe annet. Uavhengig av om det ellers er rasjonelt at det burde være noe annet.

Ekteskapet

Man kan argumentere frem og tilbake om at ekteskapet ikke handler om kjærlighet, men en trygg ramme rundt barna, og om at det er en eldgammel institusjon som ikke kan omdefineres ved et pennestrøk eller en folkeflertallsbeslutning. Det er ikke det identitetspolitikken handler om.

Det dreier seg om, ifølge Fukuyama, om at inkludering i ekteskapsinstitusjonen er en likeverdig anerkjennelse. Det partnerskapet som ble tilbudt, var ikke likeverdig.

Rettigheter

Ifølge Fukuyama gir behovet for anerkjennelse utslag både individuelt og kollektivt. Borgerne får sin anerkjennelse ved at Staten tildeler, slik Fukuyama tydeligvis ser det, individuelle rettigheter. Og jeg vil tilføye at disse rettighetene er litt av hvert.

Mennesker setter også pris på anerkjennelse som grupper. Det er her identitetspolitikken spesielt kommer inn.

Innvandring

Trodde du at spørsmålet om innvandring bare hadde med økonomi å gjøre? Vi kan la det økonomiske spørsmålet ligge. Spør vi Fukuyama, er det her også et spørsmål om hvordan den eksisterende befolkning opplever anerkjennelsen ved at andre slippes inn i landet.

Er ikke vi gode nok, vi som er her fra før, spør de seg kanskje. Det spør de seg kanskje spesielt hvis de sliter.

Nasjonsidentitet

Fukuyama forteller oss at nasjoner som mangler identitet, bryter sammen.

Ifølge ham forvitret Østerrike-Ungarn i årtier før første verdenskrig brøt ut. Akkurat dét er ikke helt uomstridt blant historikere, men dét får vi eventuelt komme tilbake til ved en senere anledning.

Tanken om Amerika som en idé er kjent. Fukuyama viser til at det ikke er eller har vært konsensus om at det er det eneste som utgjør USAs identitet. I tillegg til oppslutningen om det konstitusjonelle systemet viste grunnlovsfaren John Jay til både felles sprog, etnisitet og religion.

Frihetsgudinnen under bygging i Frankrike

Fukuyama tror at vellykkede nasjoner fremover både må omfatte oppslutning om liberalt demokrati og kulturelle normer og dyder. Det må være noe som binder nasjonen sammen.

Liberalister har kanskje en tendens til å tro på at alt man trenger for en statsdannelse, er beskyttelse av rettigheter. Så skal det fungere med et utall av statsdannelser akkurat slik, uten noe annet som holder samfunnene sammen. Fukuyama tror ikke det vil fungere. Jeg har også mine tvil.

Dr. Francis Fukuyama har skrevet en bok som gir et bidrag til en forståelse av identitetspolitikken. Vil du forstå hvorfor folk blir krenket, kan han gi en del av forklaringen. Selvsagt kan han ta feil. På meg virker det som han absolutt i hovedsak er inne på noe.

Boken er vesentlig kortere enn noen av Fukuyamas tidligere bøker. Den er forholdsvis tynn – fysisk altså. Hovedteksten med forord går over 190 sider. Boken er også utkommet i norsk oversettelse, som Identitet.

0 0 vurdering
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments