Kommentar

Hvem tar vare på barnevernet?

En barn står ensom og forlatt i en port. Foto: C00.
Tillitskrisen som skapes når en institusjon med så mye makt som barnevernet ikke tar ansvar går ut over hele samfunnet, og ikke bare det barnet som blir satt i en håpløs konflikt mellom de voksne. Foto: C00.

Forrige helg inneholdt A-magasinet en lang og vond artikkel om en omsorgsovertakelse fra Stavanger Aftenblad. (Artikkelen ligger bak betalingsmur.) Overtakelsen gikk galt, fryktelig galt. Det endte med at politiet slepte en ti år gammel gutt ut av barnevernets lokaler og kjørte ham bort i cellebil. Det er noe amerikansk over hele situasjonen.

Stavanger Aftenblad har brukt vaktjournaler og intervjuer for å forsøke å rekonstruere hendelsesforløpet som ledet opp mot denne hårreisende situasjonen. Jeg klarer ikke å stoppe å lese. På den ene siden forteller de om en tragedie, en familie som har bedt om hjelp, som ender opp med å få en helt annen hjelp enn de har bedt om eller har blitt forespeilet. På den annen side har staten ved barnevernet alle de riktige vedtakene, dommene og papirarbeidet på sin side.

Alle taper

Jeg er lei av å lese om barnevernssaker. Vi skal ta vare på barna og dette er institusjonen vi har laget for å ta vare på barn som ikke blir tatt vare på hjemme. Koret av konspirasjonsteoretikere som skriver om virkeligheten og fakta slik at akkurat deres fryktelige omsorgsovertakelse du jour får et skinn av legitimitet hjelper ikke å gjøre temaet lettere. Jeg har måttet faktasjekke noen barnevernssaker for gamle kollegaer i USA. De dropper som regel hele saken etter jeg er ferdig. Saken de fikk solgt inn har ingenting med virkeligheten å gjøre.

Alle involverte parter blir alltid sittende igjen med svarteper, enten det er barna, foreldrene eller de ansatte som blir mobbet og forfulgt for å gjøre jobben sin. Jeg er lei av barnevernssaker. Dritt lei.

Rent journalistfaglig sett er disse sakene også vanskelige. På den ene siden er det saker som inneholder drama og følelser. Alle elementene som får folk til å kjøpe abonnement. På den andre siden er det lett å ende opp som mikrofonstativ for en av partene. Det er som regel ikke barna som ber om hjelp fra mediene, men foreldrene. Det etiske minefeltet er grunnen til at seriøse medier ikke skriver om disse sakene uten å få full innsyn i saken. Alle saksdokumenter må gjennomgås med fin kam. 

Den saken som man ender opp med å trykke er ofte fortsatt ensidig. Barnevernet nekter som regel å uttale seg. Vi ser sakene bare fra den ene siden, selv om gode journalister vil bruke dokumentene de har fått tilgang til for å balansere saken. Det er måten vi får se saken fra flere sider, på tross av at representantene for barnevernet alltid sier at de “ikke uttaler seg om enkeltsaker”.

Makt og avmakt

Uansett hvor lei jeg er av barnevernssaker blir jeg sittende å lese hele denne vanskelige og lange saken på en lørdagskveld. Ektemannen min sender en utålmodig beskjed på Messenger.  “Hvor blir du av?” Den nyeste episoden av QI! har kommet, men jeg sitter og leser en barnevernssak og klarer ikke å legge den fra meg. Avsnitt etter avsnitt om denne familiens avmakt i møte med statens voldsmonopol er hjerteskjærende.

Jeg vet ikke hvorfor denne familien har problemer, eller hvorfor barnevernet har gått så langt som å be om omsorgsovertakelse. Det ser ut som om familien samarbeider for å sørge for at ungene skal få den omsorgen de trenger, når de ikke helt får det til selv. Det ser ut som om de har funnet en konstruktiv advokat og de har god kontakt med den barnevernskonsulenten som har vært besøkshjem i flere år. Den avtalte ordningen med fosterhjem i barnas eksisterende nettverk høres ut som en god løsning. De får hjelp, de holder kontakt med alt som er kjent og kjært og viktig. Journalisten trekker meg av gårde mot konklusjonen jeg vet kommer til å komme. Hun innledet jo reportasjen med den.

Nordmenns dype tillitsinstinkt

Og så merker jeg at det siger innover meg. Tryggheten om at barnevernet ikke har gjort noe galt. Fylkesnemda har jo vedtatt skriver Stavanger Aftenblad. Vedtaket ble stadfestet i Tingretten. Det er fælt at overtakelsen gikk så galt, men når alle disse instansene har gått igjennom saken, så må jo vedtaket om omsorgsovertakelse være til barnas beste. Tilliten til systemet sitter dypt i oss nordmenn.

Den norske staten er litt rar sånn. Vi eier den alle sammen. Den ble bygget av og for oss. Den ble ikke bygget av en liten gjeng med bøller som tok makt for egne vegne, men den ble bygget av oss. Av folket. Vi har ombud og organer som skal ha oversyn med hverandre. Vedtak etterprøves og gjennomgås. Jo, det var nok noe galt i denne familien, selv om journalisten ikke helt går inn i detaljene om hvorfor alt dette har skjedd med dem.

Så våkner hjernen min igjen. NAV-saken. Dette var jo problemet i NAV-saken også. Alle de offentlige myndighetene drev jo ikke etterprøving og gjennomgåelse. Retten aksepterte premissene som NAV la. Ordet til de som ble dømt hadde ikke samme vekt som stemmen til den offentlige etaten under rettsbehandlingen. Hva om det har skjedd her også? Hva om Stavanger tingrett bare har akseptert premissene fra barnevernet og ikke etterprøvet dem? Barnevernskonsulenten som har fungert som avlastningshjem virker som en ganske fornuftig dame. Hvorfor har ikke Tingretten hørt på henne?

Tillit verdig?

Det er ingen grunn til at staten automatisk skal ta over omsorgen for barn som ikke får den omsorgen de skal ha hjemme. En ting er om barnet blir utsatt for vold og mishandling. Da er det vår fordømte plikt å beskytte barnet fra det. Men om familien ikke helt får til å ta vare på barna slik de skal, er ikke omsorgsovertakelse det første vi som storsamfunn skal ty til.

At familien svikter betyr ikke at staten klarer å levere omsorgen foreldrene ikke får til. Staten har sviktet i denne saken. De lovet å finne omsorg i barnas nettverk. De lovet at barna skulle rett i fosterhjem. De har ikke funnet fosterhjem til disse barna ennå.

Den tiåringen som allerede hadde det vondt bor på institusjon med barn som er mye eldre. Han skal bli der helt til sommeren. Det er lenge til sommeren når man er liten og har det vondt. En som er liten og har det vondt er erfaringsmessig et målsøkingssignal for eldre barn.

Hvordan barnevernet fremstiller eget ansvar

I mellomtiden har Stavanger Aftenblad forsøkt å finne ut hvorfor overtagelsen gikk så galt. De har trykket tilsvaret fra barnevernet i sin helhet. Det er interessant lesning fra et maktperspektiv. 

Barnevernet omtales konsekvent som barnevernet eller vi. Nå er det ingen som har forventet at enkeltpersoner som arbeider i barnevernet skal identifiseres i en slik uttalelse. Det hadde vært uansvarlig, fordi ingen av de ansatte har utøvd makt på vegne av seg selv. De handler på vegne av den statlige institusjonen.

Det er også uansvarlig fordi barnevernsaktivistene har gått etter de som jobber i barnevernet som privatpersoner, truet dem, truet familiene deres. I sin avmakt i møte med statens makt har disse aktivistene gått etter privatpersoner, fordi den institusjonen de egentlig vil ramme er for beskyttet til at de klarer å ramme den effektivt. De hjelper ikke sin egen sak ved å angripe de ansatte.

Nei, jeg forventet ikke å vite om enkeltpersoner i tilsvaret fra barnevernet, men det er nå en gang sånn at en virksomhet ikke kan gjøre noe som helst. Enkeltpersoner i virksomheten handler, bedømmer og velger. Det ansvaret er helt borte i tilsvaret fra barnevernet.

Jeg sitter igjen med en opplevelse av at barnevernet er en svart boks. Jeg får ikke noe inntrykk av institusjonens ansvar opp til det punktet Alex på ti år blir dratt ut av kontorene deres av to uniformerte politimenn, satt i en bil som er utformet for å transportere voksne uten at de skal kunne lage noe trøbbel og kjørt bort fra mor og søsken.

Maktens ansvarsløse språk

Noen av svarene fra barnevernet er ikke løgner, men de er skrevet på en måte som endrer virkeligheten. Journalisten skriver at mor bestemte seg for å ta med barna tilbake til Norge. Mor hadde forberedt ungene på at barnevernet kanskje kom til å hente dem på Gardermoen. Advokaten hadde informert barnevernet om at mor og barn var på vei tilbake til Norge og bedt barnevernet om instruksjoner slik at barna var følelsesmessig forberedt på hva som kom til å skje. Barnevernet beskriver det slik: “Da mor en ukes tid seinere kom tilbake til Norge, ble det etablert ny kontakt.”

Ble det etablert ny kontakt…. Tygg litt på den setningen. Noe har skjedd. Kontakt er etablert. Hvem etablerte kontakten? Ingen. Ikke barnevernet. Ikke mor. Ikke mors advokat. Det ble etablert ny kontakt. Setninger uten et subjekt som gjør noe er et klassisk språklig virkemiddel for å fjerne ansvar fra den eller de som har begått en handling.

I motsetning til journalistens rapport om at mor, barnevernskonsulenten som fungerte som avlastningshjem og advokaten har tatt kontakt, har barnevernet nettopp usynliggjort at mor har forsøkt å samarbeide med barnevernet, at mor har forsøkt å forberede barna på omsorgsovertakelsen hun visste kom. Den statlige institusjonen som sitter med all makt i dette forholdet har usynliggjort at hun samarbeider, at hun forsøker å gjøre det beste for barna sine i denne jævlige situasjonen.

Det er også fascinerende å lese hvordan barnevernet konsekvent ansvarliggjør mor for hvordan hun burde ha reagert i en situasjon hvor barnevernet stiller henne i en situasjon hvor hun ikke har noe valg. Den avgåtte barnevernslederen sier at hun burde samtykket til det barnevernet ønsket, dersom hun skulle være en god mor og satt barnas behov først. Det er mye ansvar på en person som i praksis står alene i en situasjon uten valgmuligheter i møte med en statlig etat som har myndighet til å tvinge igjennom det de vil.

Institusjoner som trenger hjelp

Det er politiet som har ansvar for den fysiske makten som ble brukt mot Alex. Ikke barnevernet. Det sier den tidligere barnevernslederen. De har ikke notert at politiet ble informert at de fryktet en voldelig konfrontasjon. Politiet har notert at barnevernet informerte om det. Den tidligere barnevernslederen mener at det ikke er klokt å overprøve beslutningen om at det var bedre å holde barna tilbake med makt, enn å la dem gå ettersom etaten hadde mistet kontrollen over situasjonen de hadde skapt. 

I praksis sier han at etaten ikke vil identifisere hvor det gikk galt, fordi at det legger ansvaret på enkeltpersoner. Den tidligere barnevernslederen ser ikke ut til å forstå at skylden ikke er viktig i denne prosessen, men læringen. Hvordan forhindrer barnevernet i Stavanger at feilvurderinger kjører en barnevernssak helt av skinnene en gang til? Samfunnet har gitt de som jobber i barnevernet mye makt. Den makten skal forvaltes innenfor rammen av en institusjon som holder enkeltpersoner ansvarlige for makten de velger å bruke. Han som hadde det institusjonelle ansvaret sier at det ikke er klokt.

Når Stavanger Aftenblad spør om det hadde vært bedre å utsette omsorgsovertakelsen til barnas nye omsorgstilbud var på plass, svarer den tidligere barnevernslederen at det ville ha ført til for mange usikkerhetsmomenter. Usikkerhetsmomenter for hvem? De som jobber i barnevernet som måtte fortsette å håndtere denne situasjonen med tidsfrister og vedtak frem til barnevernet klarte å få på plass et ansvarlig omsorgstilbud? Eller de barna som trengte å ha trygge og kjente hverdagsrammer frem til den store endringen kom? Er det bedre at en tiåring med traumer og atferdsproblemer sitter på en institusjon sammen med mye eldre barn i seks måneder, enn å være hjemme med mor og søsken i kombinasjon med avlastningshjemmet som hadde fungert for alle parter, inkludert barnevernet, i flere år allerede?

Ikke vet jeg. Jeg sitter igjen med flere spørsmål enn svar etter å ha lest denne artikkelen. Det er store spørsmål om tilliten vi nordmenn har til forvaltningen egentlig er berettiget? Gjemmer etatene seg bak hverandre når enkeltsaker går over styr? Hvor mange NAV-saker og barnevernssaker tåler det norske samfunnet før den verdifulle tilliten som er mellom norske borgere og staten begynner å smuldre bort?

Hvem skal passe på at etaten får riktig omsorg?

Den tidligere barnevernslederen sa til Stavanger Aftenblad at han nå håpet barna fikk nødvendig hjelp, men jeg lurer på om det kanskje er etaten han har ledet som trenger hjelp. Hjelp til å ta ansvar, hjelp til å korrigere alle feilvurderingene som førte til at politiet slepte et ti år gammelt barn ut av et bygg i Stavanger sentrum, satte ham i cellebil og kjørte ham vekk fra familien sin. Denne hendelsen kommer til å påvirke etaten. Barnevernet i Stavanger trenger nye rammebetingelser slik at skadevirkningene for etaten og for samfunnet blir minst mulig. Vi får håpe at etaten får nødvendig hjelp.

0 0 vurdering
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments