Meninger

Skakkjørt klimadebatt

Folkeopprøret kan tyde på at mange er lei av skråsikkerhet og unyansert fremstilling. Det har i lang tid vært et giftig debattklima mellom det man på forenklet vis kan kalle to leire, av dem som tror på FNs klimapanel (IPCC – Intergovernmental Panel on Climate Change), og dem som ikke tror på panelet.

De paneltro kaller ofte de ikke-paneltro for klimafornektere. Det er blitt hevdet at dette gir assosiasjoner til Holocaust-fornektelse. Jeg skal ikke spekulere i om dette er bevisst, men det er uansett en beleilig assosiasjon som kan oppstå. Det er også rimelig å tro at den ikke-paneltro leiren efterhvert er blitt ganske lei av fornektelse av nyanser og usikkerhet.

Nettavisen: Velkommen til kunnskap og fornuft

Folkeopprør

Nylig meldte norske myndigheter inn forsterkede mål – nærmest fra klar himmel. Og en utredning om tiltak for såkalt ikke-kvotepliktig sektor ble ferdigstilt, og Nettavisen meldte at man måtte kunne «flytende byråkratisk» for å forstå utredningen. Det er trolig disse to seneste hendelsene som har gjort utslaget, spesielt førstnevnte, men jeg tror neppe det ville skjedd uten et langvarig surt debattklima der den ene leiren blir forsøkt delegitimert, og der sannsynligvis mange lenge har vært lei av en annen type fornektelse, nemlig fornektelse av nyanser og usikkerhet.

Det store som skjedde, var oppblomstringen av folkeopprøret mot klimahysteriet, hvis leder møtte klimaminister Rotevatn til debatt i NRKs Politisk kvarter fredag morgen 21. februar.

Ropene kom, som forventet, om at det var feil å ta inn en såkalt klimafornekter i studio. Knut Amundsen var neppe den beste representant for den klimarealistiske siden, i og med at argumentasjonen var videnskapelig svak. Men da har vel NRK vist at de evner å ta inn folk fra den skeptiske siden, mens de fortsetter å undertrykke representasjon av videnskapelige motforestillinger.

Upresis ordbruk

I klimadebatten snakkes det i den paneltro leiren til støtt og stadighet om at «vi koker kloden». Hvis noen later som om de tar det bokstavelig, får de gjerne høre en presisering om at dette ikke er ment bokstavelig. Neida, det er bare ment for å gi assosiasjoner som lettere skaper panikk. Det er jo beleilig, men jeg skal ikke spekulere i om det er bevisst utformet for å skape panikk.

Et annet begrep som brukes upresist er «forsuring», mens det som egentlig beskrives, er at havet blir mindre basisk.

Men uansett gjelder andre regler for den andre siden. Kommer det derfra den minste antydning til upresise formuleringer eller overdrivelse, skal du vite at det blir brukt som bevis for kunnskapsløshet og det som verre er, over en lav sko.

Folk tolkes i verste mening, men det skjer begge veier, også fra de ikke-paneltro overfor de paneltro.

Hvilken side velger man?

De aller fleste har ikke kapasitet til å studere nøye flere tusen sider fra FNs klimapanel. De stoler på det som fremstilles i media. Kanskje de attpåtil stoler på det som sies av de grønne aktivister? Hvis de leser noe, blir det sannsynligvis sammendrag, ikke hele rapporter. Hvordan vet de da at nyanser og usikkerhet fremstilles på riktig måte i sammendragene?

Uansett er det tryggere å slutte seg til medstrømsoppfatningen. Slik er det i alle kontroversielle spørsmål. Det er tryggest å stå på den politisk korrekte siden, for da blir det lettere å forsvare standpunktet. Det er ikke dermed nødvendigvis sagt at det motsatte er det riktige. Det eneste jeg sier, er at en viktig grunn til at mange velger medstrømssynspunktet som sitt eget, kan være ren bekvemmelighet.

Syvognitti prosent?

Vi hører stadig om at de syvognitti prosentene av forskerne er enig i at klimaendringene er menneskeskapt. Men hvilket utvalg er de 97 prosentene av? Hva er det man er enig i når man er blant de 97 prosentene? Her er det mange muligheter for å skape statistikk som ligner bemerkelsesverdig på et østeuropeisk valgresultat. Hvis de 97 prosentene stemmer, er det sannsynligvis enighet om noe langt mer moderat enn de mest alarmistiske fremstillingene.

Du hører at det skal komme en skog med påbud, forbud og andre reguleringer. Og du må betale klimaavgifter i dyre dommer. Så hører du at det ikke skal stilles kritiske spørsmål ved grunnlaget for dette. Dette er levert av en organisasjon som har fått én-blank/A på eksamen én gang for alle. Denne organisasjonen får det ikke stilles spørsmål ved, og den trenger aldri gå opp til fornyet eksamen. Du skal betale, og du får innskrenket ditt handlingsrom. Hvis du protesterer, er du en fornekter. Er det ikke noe som skurrer her?

De pensjonerte riddere som oljeindustriens lakeier?

Man ser at videnskapsfolkene på den ikke-paneltro siden ofte er pensjonister. Er det fordi de plutselig mister grepet om faget sitt når de blir pensjonister? Eller er det fordi de har opplevet et gruppepress som de befries fra når de ikke lenger er avhengig av lønnen? Denne tendensen med at folk venter med å komme ut som skeptikere til de ikke lenger har karrièren foran seg, er selvsagt ikke et absolutt bevis på at noe er feil, men det er et dårlig tegn.

Klimaskeptikere blir ofte beskyldt for å finansieres av oljeindustrien. Hva er forskjellen på bevilgningene til de to sidene av saken? Er det virkelig klimaskeptikerne som får mest forskningsmidler? Er det ikke snarere IPCC-leiren som får mest bevilgninger? Påvirkes ikke deres forskning av forventninger til dem fra dem som bevilger?

Styrer pengene?
Illustrasjon ved PublicDomainPictures fra Pixabay.

Jeg har selv vært på et møte hvor det ble presentert forskning som i utgangspunktet ikke skulle ha stort med klima å gjøre, men som allikevel hadde det, sannsynligvis fordi det var enkelt å få forskningsmidler. I Norge styrer Norges forskningsråd foruroliggende mye av hva det forskes på.

Når klimaforskere blir møtt med at deres forskning også styres av dem som bevilger forskningsmidler, er det nesten så de blir krenket. Hvorfor skulle jeg forske på noe jeg ikke trodde på bare for å få penger, jeg kunne tjent mye mere penger andre steder, lyder ofte svaret.

Det er kanskje riktig, og det skal sies at det ikke nødvendigvis er de samme personene som dem som beskylder den andre leiren for å være lakeier for oljeindustrien, men det er litt tragikomisk når det virker som det er helt andre regler som gjelder for bevilgningene til IPCC-leiren enn for de påståtte bindingene for den andre leiren til oljeindustrien.

Massegruppetenkning og ydmykhet

Det kan hende at IPCC-leiren har rett. Men det er også ganske åpenbart at det er et sterkt press for å holde seg i IPCC-leiren. Da er terskelen høy for å komme med avvikende synspunkter. En viss terskel bør det være, for man skal ikke komme med avvikende synspunkter ubegrunnet. Men presset kan også gi en massegruppetenkning som ikke er sunn. Massegruppetenkning kan fort føre til at noe går galt.

Dommedagsprofetene har tatt feil før. Kanskje de ikke tar feil nå. Men at de har tatt feil før, burde tilsi en viss ydmykhet. Isteden florerer skråsikkerheten, en skråsikkerhet som det også dessverre er for mye av på klimaskeptisk side, spesielt i kommentarfeltgeriljaen.

Falsk dikotomi og skyttergravskrig

Jeg har hittil snakket om to leire, men det er som nevnt en forenkling. Klima er et komplekst spørsmål med mange fagområder, og klimasystemet på jordkloden er i seg selv komplekst. Det kan sies at inndelingen i to leire er en falsk dikotomi.

Men vi har allikevel i stor grad to leire, som dessverre i for stor grad fungerer som ekkokamre. De slenger dritt mot hverandre. Det ligner dessverre altfor ofte mer på en skyttergravskrig enn akademisk debatt. Noen kan ha noen aspekter å presentere, f.eks. dårlig skogforvaltning i Syd-Amerika som følge av at byråkrater tror de kan lage ordninger som bønder ikke kommer seg rundt. Det mener Klimarealistene er et viktig aspekt å få frem, men foredragsholder har ikke villet stille på et åpent møte som foredragsholder hos Klimarealistene.

Dersom det skulle være slik at klimaendringene i hovedsak er menneskeskapt, er det ikke dermed sagt at det er mulig å gjøre noe med det. Én ting er om menneskelig aktivitet har skylden. En annen ting er hva som blir involvert hvis vi skal forhindre eller reversere en utvikling. Problemer som følger av planøkonomi og slikt som den kinesiske klappingen for å hindre fugler i å lande, kommer inn i bildet. Klimasaken har mangfoldige aspekter.

Debatten er skakkjørt.

MIT-professor Richard Lindzen regnes for å være klimaskeptisk forsker. Han har vært tilknyttet IPCC. Noen regner ham som tulling fordi han insisterer på å skille mellom forurensning og drivhusgass. Selv skal han ha sagt at de som hevder karbondioksyd ikke er en drivhusgass, er tullinger.

FNs klimapanel har et intervall for klimafølsomheten for karbondioksyd, dvs. hvor mye temperaturen øker med ved en dobling av mengden. Sannsynlig intervall er 1,5-4,5 °C, mens den høyst sannsynlig ikke er lavere enn 1 °C eller høyere enn 6 °C. Hvor alvorlig det vil være med utslipp av CO2, vil da være avhengig av hvor i intervallet klimafølsomheten er. Forsterknings-/forsvakningseffekter (effekter som forsterker eller forsvaker effekten av den aktuelle gassen isolert sett) blir dermed viktige for konklusjonen. Er man en fornekter av videnskapen hvis man mener at klimafølsomheten ligger i lavere del av intervallet?

Den danske statistikeren Bjørn Lomborg sier han tror på menneskeskapte klimaendringer. Allikevel synes mange i IPCC-leiren å ville ha lite med ham å gjøre, for han er tydeligvis ikke troende nok.

Skepsis er bra

Man skal være skeptisk også til det som kommer fra egen side. Jeg har selv vært på foredrag der karbondioksyds virkning på klima har vært totalt benektet, og jeg har vært svært skeptisk. Det viste seg senere at foredragsholder lett trodde på konspirasjonsteorier. (Dette tilfellet var for ordens skyld ikke i regi av Klimarealistene.) Men det er altså ikke slik at det dermed er rimelig å slå alt av klimaskepsis i hartkorn med det man finner mest hårreisende.

Mediene og aktivistene liker å overdrive. I et intervju i Finansavisen onsdag 27. mars 2019 kunne CICEROs Bjørn Samset avkrefte et hollywoodsk dommedagsscenario. Han har også sagt at det er bra å være skeptisk, samtidig som han har sagt at man må akseptere svarene.

Føre-var-prinsippet kan være et godt prinsipp, det. Men det kan også misbrukes. Det er mulig å forsikre seg til konkurs. Det er mulig å sitte innendørs hele livet fordi man er redd for å forulykke utendørs.

Det er godt mulig at barnebarna spør om klima og hva du gjorde. Men her kommer spørsmål om skråsikkerheten inn igjen. Hvordan vet du at det er akkurat dét de vil spørre om, ikke noe annet?

Debatten er skakkjørt. Den vil ha veldig godt av å komme ut av skyttergravene og ekkokamrene, slik at vi snakker med hverandre.

Artikkelforfatteren er medlem av Klimarealistene.

0 0 vurdering
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments