Bakgrunn

Problemer med å få den ned?

Når man forsøker å få en dypere forståelse for hvorfor global oppvarming blir sett på som en kompleks problemstilling – en som mange økonomer mener staten bør ha en stor rolle i å løse –, er det hensiktsmessig å spørre seg hvorfor de tror det private markedet ikke alene klarer å løse problemstillingen. Alle økonomiske spørsmål har noe med insentiver og det som driver oss mennesker å gjøre.

Spørsmålet er med andre ord: Hva er det som driver oss mennesker til å gjøre så lite for å få den globale oppvarmingen av planeten ned? Hvorfor insentiveres vi ikke til å senke våre utslipp?

Svaret på det er todelt. Det ene har å gjøre med at global oppvarming er et allmenningsproblem. Mens det andre har å gjøre med at global oppvarming er et kollektivt gode. Resultatet er et tredje problem, som heter gratispassasjerproblemet.

Global oppvarming som et allmenningsproblem

Allmenningens problem, eller allmenningens tragedie, er et kjent økonomisk begrep, som beskriver den situasjonen som oppstår når en eiendom deles av alle. Det klassiske skolebok-eksemplet på et allmenningsproblem, er en beitemark hvor alle bøndene i området har fri tilgang til beitemarka. Beitemarka er altså en allmenning. Det er bøndenes kollektivt eide mark.

Eiendom har begrenset størrelse og kapasitet, slik at den kan overforbrukes. I tilfellet med bøndene, oppstår problemene når den kollektive eiendommen deres overbeites. Det igjen gjør at gresset gror mindre effektivt og gir mindre næring til færre dyr. Derfor er det i bøndenes gruppeinteresse å ikke overgå kapasiteten til eiendommen ved å ha for mange dyr på den.

Imidlertid er det i én enkelt bondes interesse å la dyrene sine beite, selv om det reduserer gruppas samlede nytte ut av eiendommen totalt sett. Sagt på en annen måte: Lar bonden enda et dyr beite på sin eiendom går det utover gruppa, fordi beitemarka blir overbeita. I tillegg er det lite sannsynlig at allmenningen blir overbeitet av at bare én bonde sender for mange dyr dit.

Derimot gir det bonden, som individ, en større fordel å la dyra sine beite der. Denne fordelen er det bonden selv som får alene, og ikke en fordel hen trenger dele med de andre. Når alle bøndene gjør det samme, resulterer det i for mange dyr, og allmenningen blir overbeitet. Hvis bonden derimot ofrer seg for gruppa og velger å ikke la dyra sine gå på beitet, går de som individ glipp av denne fordelen.

Allmenningsproblem referer til konflikten mellom gruppa og individets interesse, og hvordan individets interesser av og til går på bekostning av gruppas. Hadde ingen av bøndene latt flere dyr enn beitemarka kunne holde, så hadde det jo ikke ført til noe overbeite. Det beste hadde vært om alle bøndene hadde handlet slik som gruppa ville handlet om gruppa var én enkelt bonde.

Adam Smith sa at det beste resultatet skjer når alle i gruppa gjør hva som er best for seg selv. Det var det han sa, ikke sant? Ufullstendig. Ufullstendig, okei? For det beste resultatet skjer når alle i gruppa gjør hva som er best for seg selv og gruppa. Mine herrer, Adam Smith tok feil.

John Nash, Et vakkert sinn (2002)

Hva har så dette med global oppvarming å gjøre? Jo, for jordkloden kan også bli sett på som eneste stor felles eiendom. Havet er et ganske godt eksempel på et stort område ingen egentlig eier. Når ingen eier noe, er det i praksis som om alle skulle eie det, fordi ingen beskytter noen fra å ikke bruke det. Det samme gjelder atmosfæren, som fungerer som et digert globalt felleseid område alle kan ta i bruk til å slippe ut drivhusgasser opp i.

Da får vi allmenningsproblemet: Alle gjør det de er best tjent med, med lite til ingen motivasjon til å bry seg om gruppa. Til sammen er vi alle med på å øke den globale oppvarmingen betydelig. Hva jeg eller du som individ gjør har tilnærmet ingen betydning. Insentivene for å redusere sitt karbonavtrykk er forbløffende svake, sett fra perspektivet til hvert enkelt individ.

Allmenningsproblemet gjelder på nasjonalt nivå også. Fortsetter vi å se på verden som en eneste stor felleseid eiendom, der hvert enkelt land er ansvarlig for eiendommen, har det omtrent ingen betydning hva hvert enkelt land gjør.

Lille Norge, eksempelvis, står for mindre enn én promille av drivhusgassutslippene. Det gir neppe et sterkt insentiv for Norges regjering til å ta store grep, som vil koste masse penger, i håp om å gamble på at dette har noe å si, med mindre Norge klarer å koordinere resten av verdens land til å gjøre det samme.

Global oppvarming som et kollektivt gode (individuelt nivå)

Det andre innsiktsfulle økonomiske perspektivet, er å se på global oppvarming som et kollektivt gode. “Kollektivt gode” skal her ikke forveksles med det samme som “hva som er det beste for kollektivet eller gruppa”, et lignende.

Et kollektivt gode, for en økonom, kjennetegnes av dets ikke-eksklusivitet overfor brukerne. Hvis et kollektivt gode gjøres tilgjengelig for én person, så kan man ikke utelukke eller ekskludere andres tilgang på godet. Med andre ord vil generelt ikke de som tar kostnadene av å produsere et kollektivt gode klare å kontrollere hvem som får det. Dette betyr som oftest at det vil være ulønnsomt å produsere det kollektive godet.

Det klassiske skolebok-eksemplet på et kollektivt gode, er fyrtårn. Sett at noen skulle ta seg bryet med å betale for eller bygge et fyrtårn for sin egen del, så vil de ikke klare hindre andre båter fra å dra nytte av fyrtårnet. Siden de heller ikke kan ta betalt, blir det veldig ofte argumentert for at det er opp til myndighetene å sørge for produksjonen av kollektive goder.

Andre typiske eksempler på kollektive goder, er fortau, gatelys og et nasjonalt forsvar, i tillegg har man radiosignaler, fyrverkeri, et vakkert hus, å lage lover, kjernefysisk avskrekking, å holde på en hemmelighet, å spørre om hjelp i klasserommet når det er pinlig, og – ikke minst – redusere den globale oppvarmingen, som mindre kjente og mer hverdagslige eller absurde eksempler på kollektive goder.

For å forstå hvorfor begrensning av global oppvarming er et kollektivt gode, er det lettest å tenke på global oppvarming som et kollektivt gode på et individuelt nivå først.

Hvis global oppvarming er negativt for meg som et individ, er det en grunn for meg å minske karbonavtrykket mitt for å forsøke eller i det minste bidra å forhindre den. Imidlertid vil jeg som individ bære alle kostnadene av å redusere karbonavtrykket mitt.

Endrer jeg adferden min slik at jeg slipper ut mindre utslipp ved å for eksempel kjøre mindre bil, reise mindre, ikke bruker vaskemaskin, bruke mindre vann, har termostaten på litt lavere om vinteren, betale litt ekstra i strøm for å bruke alternative energikilder, kjøpe brukte klær i stedet for nye, går litt mindre på restaurant, og så videre – tiltak en kan gjøre for å redusere sitt karbonavtrykk –, er det slik at fordelene ved disse deles ut på alle som blir påvirket av global oppvarming.

Med andre ord deles fordelene av min individuelle handling ut på alle som tilhører denne planeten. Den bittelille umålbare reduksjonen i den globale oppvarmingen gir enkeltpersoner et veldig svakt insentiv til å i noe betraktelig grad redusere sitt karbonavtrykk.

Resultatet er ansvarspulverisering til 5,3 millioner mennesker bare her i Norge og 7,53 milliarder mennesker på jorda. Ansvaret for kloden blir gitt til alle, og siden alle blir gitt ansvaret, får ingen ansvaret. Likt som med eiendom: Når alle eier noe, er det likt som om ingen skulle eie det. Det har ikke noe å si for individet at de tar ansvar, dersom de ikke har noe å tjene på det.

Global oppvarming som et kollektivt gode (nasjonalt nivå)

Å redusere global oppvarming er ikke bare et kollektivt gode på individnivå, men også på nasjonalt nivå. Hvis Norge gjør drastiske tiltak for å holde nede sitt karbonavtrykk, er de positive effekten av disse tiltakene noe som deles med resten av verden. Hadde Norges regjering handlet til det beste for verdens befolkning, er ikke dette noe som gjør noe med global oppvarming på en nevneverdig skala. Dette gir Norge en veldig svak grunn til å føre den klimapolitikken som er den beste for verden.

Dessuten varierer fordelene ved å redusere sitt karbonavtrykk fra land til land. For enkelte land kommer ulempene til å veie tyngre enn fordelene. Mens for de aktuelle landene kommer det ikke til å være i deres interesse å redusere sitt karbonavtrykk eller gjennomføre en eventuell avtale mellom land for å gjøre dette, rett og slett fordi kostnadene for å gjøre det blir for høye. Det kan også tenkes at det for noen land til og med er et netto negativt.

Global oppvarming og gratispassasjerproblemet

Gratispassasjerproblemet beskriver, slik navnet antyder, situasjoner hvor man brukerne av en gode, får det godet gratis. Det betyr at noen kan høste fordelene av å bruke et gode uten å betale for det. Dette problemet oppstår når man har et kollektivt gode. For eksempel er det slik at de båtene som benytter seg av et fyrtårn betalt for eller bygget av noen andre, regnes som en gratispassasjer. Nytten til fyrtårnet, mer spesifikt lyset som guider båtene, er da det kollektive godet båtene er gratispassasjerer av.

Siden reduksjon i den globale oppvarminger er et kollektivt gode, oppstår gratispassasjerproblemet også her, både på individuelt og nasjonalt nivå. Individer eller lands regjeringer kan velge å gjøre noe for å redusere sitt karbonavtrykk og de kan velge å ikke bidra til å redusere sitt karbonavtrykk. Bestemmer de seg for å redusere sitt karbonavtrykk, er det ikke sikkert de får produsert godet uansett, altså får forhindret global oppvarming. Velger man derimot å ikke gjøre noe, vet de at de likevel får godet, hvis det blir produsert.

Uavhengig hva de velger har det veldig lite å si for dem om de får godet eller ei. Derfor velger de fleste å ikke gjøre noe. Folk har veldig svake insentiver til å endre adferd, og et lands stat har veldig svake insentiver til å gjøre drastiske endringer i klimapolitikk.

Det er enda mer usannsynlig at enkelte land blir å drastisk forandre sin klimapolitikk, med tanke på at fordelene veid opp mot kostnadene med å gjøre det, er svært ujevnt fordelt, som vi var inne på ovenfor. Selv om man antar at kostnadene til global oppvarming totalt sett er større, er kostnadene til enkelte land større enn for andre.

I enkelte land, oppveier trolig fordelene kanskje til og med kostnadene. Det vil for eksempel bli sett på som høyst dyrt for enkelte land å slutte å bruke fossilt brennstoff i bytte mot dyrere grønn energi. Dette gjelder stort sett utviklingsland, der en majoritet av befolkningen nå er i ferd med å klatre opp av fattigdom og ta i bruk mopeder eller andre billige kjøretøy daglig til jobb, elektrisitet til teknologiske duppeditter, og hvitevarer, eksempelvis vaskemaskinen, i mye større grad enn før.

Etterhvert som de forhåpentligvis blir rikere, kommer de til å få råd til å bruke biler og annet motorisert transport, som lar dem dra på flyreiser, og øke sitt konsum på samme nivå som den vestlige verden. Det generelle forbruket kommer til å øke, inkludert energiforbruket. Etterspørselen etter fossilt brennstoff med det.

Når jeg foreleser for klimabevisste ungdommer, forteller de meg at ikke alle bør ha biler og vaskemaskiner. Skal vi fortelle kvinner at vi nekter dem å bruke oppvaskmaskin da?”

Hans Rosling

Det er vanskelig å argumentere for noe så tilsynelatende empatiløst som å nekte mennesker rikdom og fordelene ved å ta del i globaliseringen, som vi i resten av den vestlige verden nyter godt av.

0 0 vurdering
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments