Bakgrunn

Hjelp, det er statlige løsninger!

I min forrige artikkel snakket jeg mer utdypende om global oppvarming og hvorfor vi mennesker sliter med å få til vesentlige kutt i drivhusgassutslippene våre. Kort fortalt har det med å gjøre at mindre global oppvarming er et kollektivt gode. Det betyr at ingen av oss, individuelt, får noen direkte belønning fra å skape det kollektive godet, altså mindre global oppvarming. Bedre blir det ikke av at planeten er kollektivt eid, som fører til allmenningsproblemet. Det betyr at vi ikke får noen straff for å overforbruke eiendommen, over dets kapasitet.

For å redusere den globale oppvarmingen spiller det forsvinnende liten rolle hva du gjør. Det har fint lite å si hva du som enkeltperson gjør, dersom alle andre fortsetter i samme sporet. I stedet gjør alle det de er best tjent, og har svært få insentiver til å skifte adferd. Men folk har forstått alvoret. Dette handler derimot ikke om vond vilje fra folks side, men er rett og slett et insentivproblem.

Det spiller imidlertid en rolle hva vi gjør. Alle individers akkumulerte  handlinger bidrar til å øke den globale oppvarming. Til sammen har vi betydning. Dersom vi kollektivt hadde gått inn for å gjennomføre strukturelle tiltak som skal til for å nå krevende utslippsmål, hadde vi hatt svaret på hvordan vi bør redusere våre globale utslipp.

Ofte argumenteres det for at staten klarer å hjelpe til med dette. Staten kan på ulike måter regulere økonomien slik at befolkningen får de riktige insentivene til å reduse sitt karbonavtrykk, og i forlengelse av det, redusere den globale oppvarmingen. Staten kan for eksempel holde nede CO2-utslippene ved å legge på avgifter på fossilt brennstoff, innføre en et kvoteringssystem på karbonutslipp, subsidiere utviklingen av teknologi for fornybar energi, og vedta andre lignende lover, for å redusere drivhusgassutslippene.

I tillegg argumenteres det for at stater verden over bør finne måter å regulere de herreløse utslippene på i internasjonal sjøfart og luftfart.

Det er to ganske kritiske økonomiske problemer med en slik løsning.

De selvoppofrende gudene blant oss

Vårt politiske system suksess er også et kollektivt gode. I versjonen av hvordan et representativt demokrati fungerer, den de fleste av oss lærer om på skolen – der staten eller regjeringen gjerne blir beskrevet som “oss” eller “folkets tjenere” –, så stemmer det at den alltid vil prøve å gjøre hva som er best for folket. Realiteten er derimot en helt annen. Det nøkterne synet å se på staten som, er å se på den som en samling av uavhengige individer, som ikke er løsrevet fra egne interesser.

Selv om det finnes en og annen politikere der ute med gode løsninger på vanskelige problemer, møter man på problemet der individets interesser – i dette tilfellet politikernes interesser – står i konflikt med gruppas interesser. Vi har ei noen grunn til å tro at politikere som vet hva som bør gjøres, vil gjøre det, hvis det som bør gjøres står i konflikt med deres egne interesser. Gjennomføringspotensialet for gode politiske løsninger er lave, dersom politikere som kommer opp med dem, ikke tjener på å foreslå dem.

Ta atomkraftverk som et eksempel. Atomkraft er muligens den eneste alternative energikilden man har, som ikke produserer CO2, for å erstatte fossilt brennstoff. Det er argumenterbart en av de få realistiske og økonomisk forsvarlige måtene å kutte utslippene på. Ved dagens teknologi kan atomkraft ekspandere til å erstatte det aller meste av fossil energi til kostnader som ikke er veldig mye høyere enn dagens strømkostnader. Slik Frankrike demonstrerte da de gjorde et skifte fra fossilt energi til atomkraft i større skala. Med ganske beskjedne forbedringer i teknologien for syntetisering av flytende hydrokarboner, kan atomkraft i teorien erstatte all bruk av fossil energi.

Dersom man ikke har en god grunn til å tro at samlingen av enkeltpersoner kalt “regjeringen” med overveiende sannsynlighet ikke både har gode løsninger og insentivene til å implementere dem, bør man kanskje ikke gamble på at de kommer til å gjøre det. Det er å føre en naiv klimapolitikk, hvor taperen er oss og vår felles planet.

Staten under vår kontroll

Man kan hevde at det ikke er mennesker i maktposisjon som bør avgjøre et lands klimapolitikk, men folket gjennom direkte demokrati og andre demokratiske metoder. Det avgjørende for en god klimapolitikk er derfor politisk aktivisme for å få folket til å stemme på best mulig klimapolitikk.

Dette får det til å høres ut som om en stat er, for å bruke et mattebegrep, fri variabel. Et verktøy som man klarer å kontrollere slik man ønsker, for å den løsningen man vil. En stat er tross ikke en person med mål i noe større grad enn den er en person med hender eller føtter. Staten en samling av enkeltpersoner kalt politikere, som er like menneskelige og feilbarlige som resten av oss, og som bruker regjeringen som et middel for å oppnå sine egne ulike individuelle mål.

Realiteten er at å demokratisk kontrollere en stat også er et kollektivt gode. Det du og jeg kan gjøre for å få regjeringen til å føre god klimapolitikk, er å finne ut hva som er de beste klimaforslagene, stemme på disse, skrive avisinnlegg og føre kampanjer for å overbevise andre til å stemme på disse, kritisere dårlige forslag og så videre, og håpe på at forslagene går gjennom. Altså politisk aktivisme.

Dersom min politiske aktivisme førte til at forslaget vedtas, så har alle fordelene ved mine handlinger blitt spredt ut til resten av befolkningen, også til de som ikke bidro i kampanjen for å få forslaget vedtatt. Hadde forslaget tapt, hadde jeg likevel tatt alle kostnadene ved å føre en politisk kampanje uten en gevinst for det. Det betyr at min politiske aktivisme ikke hadde noe å si.

Denne tankegangen lar seg også gjelde for politikere man stemmer på: Dersom jeg bruker mye tid og ressurser for å få de riktige personene i maktposisjon, så er dette et kollektivt gode, fordi fordelene med å få den beste politikeren valgt blir fordelt på alle i landet.

Når man ikke har en pålitelig metode å få en stat til føre en klimapolitikk i samsvar med befolkningens interesser, kanskje man ikke bør regne med at den skal føre en klimapolitikk som er det beste for verdens befolkning heller. Tross alt, befolkningen i et land har vanligvis stemmerett, som gir politikere et visst insentiv til å handle i samsvar med deres interesser, mens verdens befolkning har ikke det.

0 0 vurdering
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments