Liberalister bør være globalister skrev Theodor Barndon Helland her på Liberaleren på tirsdag. Helland brukte Goodharts bok «The Road to Somewhere» på å trekke en klar grensedragning mot nasjonalismen som har tatt et stadig sterkere halsgrep på deler av høyresiden. Den påfølgende diskusjonen om artikkelen på Facebook kan tyde på at globalisering er enda et begrep som den liberale rørsla har mistet eierskapet til.
Liberalere mener at staten skal beskytte individet mot overgrep, inkludert overgrep fra staten selv. Eiendomsrett er den viktigste rettigheten, de andre rettighetene er basert på eiendomsretten. Markedet er en god mekanisme til å fordele knapphetsgoder, fordi det tar hensyn til distribuert og underforstått kunnskap. Markedet kan ikke løse alt. Når markedet svikter som informasjons- og fordelingsmekanisme må vi se på løsninger i tredje sektor.
En av måtene staten kan krenke individets rettigheter på er å begrense individets evne til å handle i markedet, selge tjenestene sine og bevege seg. Det gjelder ikke bare innenfor grensen til nasjonalstaten, men også mellom nasjonalstater. Den første som satte ord på dette var Adam Smith i «The Wealth of Nations» (online). Merkantilismen var fortsatt den ledende økonomiske teorien i Storbritannia da Adam Smith presenterte ideen om at flere i samfunnet ville bli rikere dersom de fikk handle fritt over landegrensene og ikke være begrenset av utdaterte teorier om at handelsunderskuddet svekket nasjonens økonomiske evne.
Vi fikk en periode med frihandel og globalisering på slutten av 1800-tallet, før proteksjonisme og krig skulle stenge døren i nesten 80 år. På 90-tallet kom en ny bølge med frihandel og globalisering. Internasjonale institusjoner ble etablert for å legge til rette for å bygge ned tollbarrierer og andre reguleringshindringer som sto i veien for utviklingen. Konfliktløsningsorganer ble også etablert.
Det er legitimt å være kritisk til disse institusjonene, akkurat som man skal og bør være overfor alle institusjoner hvor det utøves makt. Maktkritikk på vegne av individet er grunnlaget for liberal samfunnsanalyse.
Det var ordet globalister som det var stor protest mot. Liberalere var for globalisering, men ikke for globalisme visstnok. Globalisme var noe helt annet enn globalisering. Når den kollektivistiske høyresiden bruker ordet globalisme kritiserer de globaliseringen fordi de er imot at nasjonen avstår suverenitet til et overnasjonalt organ. Når den kollektivistiske venstresiden bruker ordet globalisme kritiserer de globaliseringen fordi de er imot at arbeiderklassen må konkurrere i et marked med flere aktører. De har gjort globalisme til en stråmann som representerer en politisk utvikling de ikke ønsker, og nå kan det se ut som om en del liberalere har kjøpt fiendebildet disse stråmennene representerer uten helt å forstå at kollektivistisk maktkritikk av overnasjonale organer ikke er identisk med liberal maktkritikk av de samme organene.
Spørsmålet er ikke om nasjonalstaten eller de overnasjonale organene skal ha makt, spørsmålet er hvem av dem som gir størst handlefrihet. På slutten av det tyvende århundret begynte nasjonalstater å avgi begrenset suverenitet til overnasjonale organer. Det har gitt individer en handlefrihet som har begynt å løfte verdens fattigste ut av fattigdom, det har skapt en overflod av mat, forbruksvarer og opplevelser. I det øyeblikket disse overnasjonale organene begynner å begrense individers handlefrihet, så får vi ta en diskusjon om hvor makten bør ligge for å sikre at individer har størst mulig handlefrihet.
Innlegget til Helland var en god start for å ta en diskusjon om effekten av globaliseringen. Det er noen som har tapt på denne utviklingen. Den skandinaviske pro-globaliseringsbevegelsen, hvor liberalere var aktivt med, diskuterte de problemestillingene allerede på 90-tallet. Skal vi legge til rette for vi fortsatt skal leve i en globalisert verden må vi finne gode løsninger for at alle fortsatt er med i samfunnet, og ikke blir hengende etter slik vi har sett.
Da blir det litt meningsløst å diskutere om substantivet av ordet global er noe helt annet enn verbet av ordet global. Enten er man liberal og ser på dette som et verktøy for å øke individuell handlefrihet, eller så er man ikke liberal og mener at andre, kollektive hensyn som økning av nasjonens eller klassens handlefrihet. Globalisering i seg selv er ikke et mål, men de siste tretti årene har det vært et kraftfullt virkemiddel for å øke individuell handlefrihet. Så lenge det er det, kommer jeg til å være globalist.
