Meninger

Jeg hater rasisme

Den liberale kampen for individuell frihet er også en kamp mot rasisme. Antirasismen trenger våre liberale argumenter.

Det finnes få ting som er så motbydelig som rasisme. Jeg må innrømme at jeg reagerer sterkt og rent følelsesmessig på mennesker som ser på mennesker med en annen etnisk bakgrunn som mindreverdig. Dette er et av få punkter der det er uaktuelt å kompromisse. Uansett.

Vi som driver med politisk og ideologisk virksomhet vet jo at de politiske prosessene naturlig er preget av å samle mennesker med ulike synspunkter i samme telt for å få gjennomslag. De politiske tyngdelovene er sterke, og det er ikke mye som ikke kan kompromisses vekk i en hestehandel. Selv om jeg driver med idékamp, så forstår jeg verdien av å få ett av to ønsker istedenfor ingen.

Det er likevel en stor barriere mot å legitimere rasisme for å få gjennomslag. Heldigvis. Dette er grunnen til at det tidligere nazistpartiet Sverigedemokratene holdes utenfor det gode selskap. Det er grunnen til at de få jeg har fjernet av tidligere venner på Facebook, er rasister alle sammen. Rasister er nederst på rangstigen

Utdrag fra Martin Luther Kings “I have a Dream”-tale.

Jeg er ikke rasist, men…

Det er derfor svært få i dag innrømmer at de er rasister, selv om de åpenbart er det. Som jeg skrev i artikkel I møte med fienden: “Så, sorry, mange av dere som bare er rasebevisste eller opptatt av å beskytte Europa mot “de andre”. Dere er rasister. Og jeg forakter det dere står for.”

Rasisme er ikke bare å dele inn i ulike raser og rangere disse ulikt. Det handler om diskriminering basert på kriterier slik som hudfarge, avstamning, nasjonalitet eller etnisk opphav. I tillegg finnes det mye fordommer knyttet til kultur og religion. Selv om slike holdninger er forkastelige, så er det ikke rasisme, selv om disse sine tilhengere finner et fellesskap med rene rasister i sin diskriminering mot utlendinger. Mot de andre som ikke er slik som “oss”.

Fellesnevneren for disse tankene er kollektivisme. Tanken om at gruppen er overordnet individet. Ayn Rand kalte rasisme den mest lavtstående og primitive formen for kollektivisme. Liberalere er tilhenger av individuelle rettigheter og bør derfor aldri akseptere fordømmelse og diskriminering av mennesker ut fra deres opphav. Individer bør vurderes ut fra sine egne handlinger, ikke tilfeldige gruppetilhørigheter.

Ja til et fargerikt fellesskap

De liberale idéene handler ikke bare om å være mot rasisme. Det handler om en positiv visjon om hvilket fantastisk samfunn som er mulig når ulike mennesker får lov til å være seg selv. Med sine ulike bakgrunner, interesser og evner.

La meg ta et eksempel. Innvandrere fra ulike steder i verden har gjort Oslo til en bedre by. Skapt et herlig fargerikt fellesskap. Dette er viktigere enn man tror. “Ahmed starter sin egen restaurant” eller “Pjotr driver sin unike butikk” havner ikke i nyhetene. Alle de fantastiske menneskene som lever gode liv og gjør byen mer spennende, er ikke noe som har nyhetens interesse. Det er så vanlig at vi ofte tar det for gitt.

Det må vi slutte med. Hver gang en rasist eller halvrasist (det hender at verden ikke er sort-hvit) har sett en nyhet som viser hva én eller noen få innvandrere har gjort galt, så bør vi antirasister stolt fremheve at nesten alle innvandrere er fredelige og gode individer som vi skal være glade for at er flyttet til Norge.

Færre og flere rasister enn vi tror

Det er mindre rasisme enn tidligere. Mens rasister tidligere var tydelige på sin støtte til raseskille, både for eksempel i USAs sørstater og i Sør-Afrikas apartheid, er ikke dette noe vi opplever på samme måte som tidligere. Mennesker gifter seg på tvers av ulike raser og religioner og de svarer i stadig større grad at det er helt greit hvis barna sine gifter seg med partnere som er annerledes enn dem selv. Vi har selvsagt hendelser som den med George Floyd, og det er selvsagt forferdelig, men reaksjonene viser at motstanden mot rasisme er større enn noensinne.

Det er imidlertid vokst frem en ny rasisme som en motreaksjon mot den tradisjonelle rasismen der hvite mennesker helt klart har diskriminert mot sorte. Denne har flere stygge utslag. Det ene er at det nå for mange er helt greit å snakke om hvite (menn spesielt) som en egen gruppe som man ikke kan ta på alvor i endel saker siden de ikke har de riktige perspektivene på grunn av sin hudfarge, sitt kjønn (og gjerne også sin alder).

La meg være helt tydelig. Det å avvise mine meninger på grunn av at jeg er hvit, det er rasisme.

For et par år siden var jeg på et studiebesøk på University of York. En av foreleserne snakket så tydelig om viktigheten av egne særordninger og egen kultur for svarte, at jeg oppfattet hennes innlegg som rasistisk. Det sa jeg også i fra om, på mitt langt fra perfekte engelsk.

Jeg sa at det var galt å vurdere mennesker ut fra rase. Jeg ønsket “colorblind justice”. Jeg glemmer aldri svaret hennes. “That’s the worst viewpoint of all.”

Jeg avviste nemlig hennes kollektive tankegang. De hvite rasistene har i det minste felles syn på rase med henne, de bare holder med “den andre siden”. Venstreorienterte og høyreorienterte identitære deler felles ideologisk kollektivisme. De er den nye rasismen, og man bør ikke velge mellom dem, men avvise begge.

Det liberale alternativet er en individidualistisk antirasisme som tar avstand fra alle former for rasetenkning. Din hudarage, avstamning, nasjonalitet eller etnisitet er irrelevant. Du er et individ som bør vurderes ut fra “the content of your character”.

4.5 13 vurderinger
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments