Meninger

Er Kristin Clemet liberalistenes egentlige leder?

I en artikkel på Liberaleren hevder Lene Johansen at Kristin Clemet er liberalistenes egentlige leder. Det er jeg uenig i. Bare fordi man har en etablert og innflytelsesrik talerstol, betyr ikke det at en sosialdemokrat med liberalt sinnelag er lederen for klassiske og konsekvente liberalister.

Partiet Liberalistene, som jeg er medlem av, har Arnt Rune Flekstad som vår reelle leder her i Norge. Som norske inspirasjonskilder har jeg personlig Vegard Martinsen, Bent Johan Mosfjell, Vegard Nøtnes og en rekke andre svært kloke norske liberalister. Disse kunne alle vært mine politiske ledere, men aldri i verden Kristin Clemet, så lenge hun har et helt annet syn enn oss.

Kristin Clemet. Foto: CF-Wesenberg / kolonihaven.no

Ny og klassisk liberalisme

Slik det er mange former for sosialdemokrati, er det også flere former for liberalisme. Forholdet folk har til liberalismen kan illustreres med temperaturforskjellene: kald, lunken og varm.

De som tilhører den første gruppen får frysninger bare av å tenke på det kalde samfunnet de forestiller seg de ville ha fått med liberalisme. Disse er sosialister og sosialdemokrater, samt andre mennesker som vandrer rundt på kloden med et autoritært sinnelag.

Den neste gruppen har et nokså lunkent forhold til liberalismen. De kaller seg selv liberalister, men de oppfatter den opprinnelige klassiske ideologien som en dogmatisk og urealistisk utopi, slik Johansen beskrev i sitt innlegg.

Som et resultat av denne lunkne holdningen overfor liberalismen, har de utformet en langt mer lunken og tilbaketrukken liberalisme. De som inntar denne posisjonen deler mange av de samme oppfatningene som konservative og sosialdemokrater.

Den siste gruppen består av brennende ildsjeler, som brenner for en mer konsekvent, prinsipiell liberalisme. Vi ønsker å fortære de dominerende ideene i samfunnet med et glødende, varmt alternativ, og erstatte dem med et liberalistisk fyrtårn av klassisk liberale ideer.

Nyliberalere kan være allierte og vi kan samarbeide i kampen om et friere samfunn. De representerer derimot ikke ideen om uforbeholden individuell frihet, og en nyliberal person kan derfor ikke være vår leder.

Kristin Clemet repressenterer for meg nyliberalismen, mens for eksempel Vegard Martinsen representerer den klassiske, “laissez-faire”, tradisjonen.

Nyliberalismens logikk synes jeg beskrives elegant på denne måten med Kristin Clemets egne ord:

– Men at økonomien er «fri», betyr ikke minst mulig reguleringer – det betyr best mulig reguleringer. Man kan for eksempel ikke score høyt på slike rangeringer hvis man ikke har en rettsstat, privat eiendomsrett, et effektivt byråkrati, et godt skattesystem og en god konkurranselovgivning.

Jeg velger å dele opp innlegget og kommentere hver enkelt del:

«(…) At økonomien er «fri», (…) betyr best mulig reguleringer.»

Dette kan nok gjenspeile enhver nyliberalist sine oppfatninger om hva ‘fri’ betyr. For en konsekvent liberalist betyr en fri økonomi, en økonomi fri fra nettopp reguleringer og politisk innblanding av fredelige, økonomiske aktiviteter. Denne negative friheten – friheten fra overformynderi og tvang – er mest i tråd med liberalismen.

«Man kan for eksempel ikke score høyt på slike rangeringer »

Målet med liberalismen er ikke å kontrollere og styre økonomien og menneskelig aktivitet for å kunne score høyt på ulike rangeringer. Målet – som av enkelte oppfattes som utopisk og dogmatisk – er full individuell frihet og beskyttelse av individets rettigheter.

Det innebærer også en sterk nedlsettelse av skatter og avgifter, gjerne ned til null som Bent Johan Mosfjell argumenterer for – ikke ubetydelige skattekutt slik lunkne nyliberalister fikler med når de får et grep rundt maktaparatet (og som sosialdemokrater i etterkant latterliggjør fordi de ikke kan se noen effekt på nye arbeidsplasser og vekst.)

«hvis man ikke har en rettsstat, privat eiendomsrett, et effektivt byråkrati, et godt skattesystem og en god konkurranselovgivning.»

De to siste var meg noen merkelige “liberaliteter“, mens de første er selvsagte. I et klassisk liberalistisk samfunn har man en rettstat, en privat eiendomsrett, et svært effektivt byråkrati, men man har ikke noe skattesystem, og ingen konkurranselovgivning.

Man har simpelthen laissez faire – og de som er tilhengere av dette er ikke tilhengere av det Clemet beskriver ovenfor. I motsetning til Clemet, mener tilhengerne av laissez faire liberalisme, at full individuell frihet også vil skape de beste resultatene på sikt.

Om det å ha et endelig mål

Jeg mener også at det er av stor betydning å beskrive det endelige målet man har, altså utopien. Veien dit kan vi samarbeide om. Om dette målet er urealistisk er da vel ikke opp til Lene Johansen å bestemme?

Forøvrig, har man ingen utopi, har man heller ingen klar retning. Og har man ingen klar retning, så går man seg gjerne bort i detaljene, og man vil ikke komme nærmere det samfunnet man egentlig ønsker.

Nyliberalismens ansikt

Lene Johansen skriver: «Det var da jeg oppdaget F.A.Hayek for fullt. Det var mulig å påvirke samfunnet i en mer liberalistisk retning, uten å kaste ut de gode sidene av det samfunnet vi allerede hadde bygget.»

Hvilke liberalister ønsker å kaste de gode sidene av det samfunnet vi allerede har bygget? Og hva er det de gode sidene hun sikter til helt konkret? Sosiale verdier og holdninger? Velferdsstaten? Skattesystemet?

Svaret finner vi nok i Clemets artikkel, som Lene inspireres av, og som hevder følgende:

«Vi bør ikke bytte ut det økonomiske systemet. Vi bør forbedre det. En velfungerende markedsøkonomi slik vi har i Norge, er et fellesgode som er gull verdt.»

Det hun omtaler er en blandingsøkonomi, slik som vi har i Norge. Som Clemet selv skriver, vil hun ikke bytte ut dette, men bare forbedre det. Liberalister arbeider derimot for å skape et tydeligere skille mellom stat og økonomi, og gradvis erstatte velferdsstaten med et velferdssamfunn der private aktører konkurrerer om å ivareta befolkningens interesser på en best mulig måte.

Jeg er overbevist om at ethvert medlem i Arbeiderpartiet ville vært helt enig med Clemets utsagn. Det er jo også på grunn av slike politiske floskler som gjør at hun favner bredt i et samfunn gjennomsyret av sosialdemokratisk tankegods.

Liberalister i ulike fasonger

Liberalister kommer i alle slags fasonger, og har alle ulike, personlige roller i den politiske virkeligheten. Noen skriver artikler, og noen diskuterer. Noen arrangerer ting, mens andre elsker å sitte på pub å diskutere endestasjonsliberalisme. Noen liker ananas på pizzaen, mens andre hater det.

Liberalister bør være tolerante overfor andre liberale menneskers holdninger og syn. Lenes artikkel viser en intoleranse overfor de som ikke deler det nyliberale, lunkne liberalistiske synet, og hun virker å mene at hun har funnet det endelige svaret på hvordan man «beveger verden».

Strategi

Klassiske liberalister har laget en togstasjonsmodell, hvor toget er tenkt å begynne i dette samfunnet, og så bevege oss mot den liberalistiske endestasjonen. Anarkistene vil ikke en gang stoppe der: de har tatt med seg sekk og proviant, og er klare for å ta turen ut i villmarken.

Folk kan hoppe av når de vil, men toget kan også følge skinnene helt til liberalismens endestasjon. Passasjerene bør få snakke om hvordan endestasjonen ser ut – og hva de vil møte på der – uten å få kjeft av nyliberalere som måtte befinne seg på samme toget, men som bare ønsker å bli med et lite stykke på veien.

Hvis du ønsker et friere samfunn, må du utfordre de dominerende ideene i samfunnet. Hvordan du velger å gjøre det, er opp til deg. Det beste er om vi gjør dette på mange forskjellige måter. Bruker mange forskjellige måter å nå ut til folk på. Det viktige er at vi aktivt går ut å markedsfører ideene våre. Clemets suksess med å spre sine nyliberale ideer, er at hun er svært aktiv i debatten, og er svært produktiv. Her har liberalister i alle fasonger mye å lære.

4.8 12 vurderinger
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments