Kommentar

Bråstoppens kostnad

Et barn står ensomt og forlatt i en port. Foto: C00.
Et barn står ensomt og forlatt i en port. Foto: C00.

Mars kom, og myndighetene stoppet hele verden. Folk ble sperret inne i sine egne hjem. Samtidig ble de også sperret ute fra arbeidsplasser, skoler, barnehager og institusjoner hvor pårørende bodde. Mer overraskende, de ble sperret ute fra private hjem hvor pårørende som ønsket besøk bor.

VG har denne uken publisert en hjerteskjærende sak, hvor en kvinne har blitt nektet å besøke sin søster. Søsteren har ikke språk, og har nedsatt syn og hørsel. Det var ingen underliggende sykdommer som gjorde at hun var spesielt utsatt for smitte. Vi andre kan bare forestille oss hvordan hun har opplevd å bli sperret inne i et hus, alene. Noen ganger kunne hun se søsteren utenfor, men forsto ikke hvorfor hun kom inn. I lange perioder fikk hun ikke det en gang.

Hun var ikke den eneste som ble overlatt til seg selv, mens det profesjonelle hjelpeapparatet rundt henne søkte tilflukt på gjemmekontor. De mest sårbare barna mistet oppfølging og støtte fra barnevern, barnehager og skoler. Allerede i april begynte barneombudet, Inga Bejer Engh, å møte opp på politisk kvarter for å kreve at politikerne skulle se konsekvensen av nedstengningen. En liten stund var hun der flere ganger i uken. Standhaftigheten var imponerende. Hvor var ombudspersonene til de andre svake gruppene som ble rammet?

Fortellingene fra vårens panikkstenging begynner å sive ut nå. Pasienter som hadde ventet i flere år på å komme inn på langvarige programmer på behandlingsanstalter som Modum bad ble lempet ut, uten forklaring. De hadde ikke noe hjelpeapparat å komme hjem til, for fastleger og andre spesialister de var avhengig av for å komme seg gjennom hverdagen hadde fått beskjed om at de var i gode hender de neste månedene.

Barna som skulle ha jevnlig oppfølging av barnevernet fikk kanskje en telefon i blant, dersom de var heldige. Mange fikk ikke det en gang.

Gamle mennesker døde på institusjon uten å få holde hånda til nærmeste pårørende.

Mennesker som trenger regelmessig oppfølging fra helsepersonale for å fungere i hverdagen har slitt med smerter og nedsatt funksjonalitet. I visse tilfeller har helsa tatt mange skritt tilbake fordi manglende trening og omsorg har gjort at de ikke en gang har klart å opprettholde funksjonsnivået de må jobbe for å beholde hver dag.

Folk som sliter med mental helse har blitt sperret ute fra dagtilbud og dermed havnet tilbake i akuttilbudet, etter drastisk nedgang i funksjonsevne og livskvalitet.

Vi vet ennå veldig lite om den personlige og sosiale kostnaden av alle disse nedstengingstiltakene. De som har blitt rammet hardest er de som har færrest talerør inn i offentligheten. Vi må leve med koronatiltak i mange måneder ennå, men vi må begynne å ta debatten om hvilke tiltak som kan rettferdiggjøres på lang sikt. Da er det kanskje lurt å begynne allerede nå å undersøke hva de tiltakene vi allerede har prøvd har kostet de svakeste i samfunnet vårt og hva vi kan lære av feilene som ble gjort. Den kunnskapen blir svært viktig for å finne veien videre.

Jeg foreslår at Inga Bejer Engh bør være med i det utvalget. Hun var den mest synlige offentlige tjenestepersonen som tok på seg disse brillene fra dag én. Vi trenger det kunnskapsgrunnlaget når vi skal bestemme veien videre gjennom de neste koronabefengte årene.

5 2 vurderinger
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments