Magasin

Anmeldelse: «Our Enemy, the State»

Nock skriver skarpt og formidler godt om hvorfor statlig intervensjon er et onde. Særlig begrepet sosial makt står sentralt i boken, og bør legges merke til. Boken har mye for seg, også for dem som ikke anser staten som en fiende.

«Our Enemy, the State», først publisert i 1935, er det mest kjente verket av den liberalistiske amerikanske forfatteren og redaktøren Albert Jay Nock. Nock ville ha fylt 150 år i dag, 13. oktober, og du kan lese min artikkel om ham her

“Our Enemy, the State” (Utgave fra 1992)

I «Our Enemy, the State» angriper Nock den utøvende makts legitimitet, og hevder at denne primært stjeler penger og makt fra samfunnet. Han definerer et direkte proporsjonalt motsetningsforhold mellom statlig og sosial makt, slik: 

«It is unfortunately none too well understood that, just as the State has no money of its own, so it has no power of its own. All the power it has is what society gives it, plus what it confiscates from time to time on one pretext or another; there is no other source from which State power can be drawn. Therefore every assumption of State power, whether by gift or seizure, leaves society with so much less power; there is never, nor can there be, any strengthening of State power without a corresponding and roughly equivalent depletion of social power.»

Bruken av begrepet sosial makt er svært interessant, og står sentralt i Nocks argumentasjon om et direkte proporsjonalt motsetningsforhold mellom stat og samfunn. Dette kommer særlig til syne i Nocks skarpe kritikk av Franklin D. Roosevelts (FDR) «New Deal» – en serie offentlige tiltak mellom 1933-1939 for å skape økonomisk vekst som følge av den store depresjonen. Nock var bekymret for statens ekspansjon under FDR og opplevde «the New Deal» som et påskudd for at staten kunne utvide sin sosiale makt til stadig nye områder. Nock selv eksemplifiserer det slik:

«When a beggar asks us for a quarter, our instinct is to say that the State has already confiscated our quarter for his benefit, and he should go to the State about it.»

Poenget om staten som subsidiært sosialt ansvarlig er svært godt, og tilbyr etter min mening betydningsfull innsikt for flere enn dem som er enig i at det eksisterer et direkte proporsjonalt motsetningsforhold mellom stat og samfunn. Det kan tenkes at vi som individer i et samfunn ville følt et større ansvar for eller ønske om å hjelpe hverandre, dersom ikke vi allerede hadde blitt tvunget til å betale for statlig hjelp. 

Nock har dessuten hatt stor innflytelse på blant andre Ayn Rand med sin argumentasjon om at individer i et samfunn kan kategoriseres enten som «økonomiske mennesker» som produserer det de trenger, eller som «politiske mennesker» som bruker sjarm eller tvang for å leve av andres produktivitet. Slik kategorisering og åpenbar antipati mot «politiske mennesker» danner et humanfilosofisk grunnlag for å anse staten som en fiende.

Jeg er negativ til at moderne liberalister skal omtale staten som en fiende eller kategorisere politikere, rådgivere eller deler av embetsverket som «politiske mennesker» etter Nocks utgangspunkt. For det første fordi jeg tror svært mange av dem hadde gjort det vel så bra i privat næringsliv i et liberalistisk samfunn, og for det andre fordi jeg tror en slik polariserende tilnærming først og fremst bidrar til mindre liberalisme. Dette til tross, tilbyr boken et glimrende forsvar for frihet og individuelle rettigheter i et samfunn, med svært mange gode liberalistiske eksempler – også for dem som ikke anser staten som en fiende. 

5 1 vurdering
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments