Det er skremmende hvor mange oppegående mennesker som lar seg styre av tanken om at «Min fiendes fiende er min venn». Det skyldes nok at det er så lett å bli fanget inn av det bildet man opplever i media hele tiden. I gårsdagens utgave av Bent Johans hjørne diskuterte jo til og med Nicolai Buzatu og jeg ut fra tanken om at valget står mellom to kandidater.
Jeg har tidligere skrevet om at Det er farlig å dele verden i kun to. Denne advarselen er blitt enda mer aktuell siden den gang. Da Trump stilte til valg i 2016, var det med rette slik at de fleste anstendige mennesker, enten de var sosialdemokrater, konservative eller liberalister, reagerte med avsky på hele hans fremferd. Løgnene, tilnavnene og hetsen mot utvalgte grupper var nok for de aller fleste av oss. Slikt støtter vi ikke. Vi ante en katastrofe.
Så er 4 år gått og ingen revolusjon har skjedd. Trumps politikk er standard utgiftsøkninger og business as usual som vi forventer fra amerikanske presidenter, uavhengig av om de er en elefant eller et esel. Språket og fremferden er dessverre som før, uten den forbedringen enkelte håpet på.
Men noe har skjedd. Mange er blitt trumpifisert. Man er blitt vant til Donald Trump, og da skjer noe med mennesker. Mange amerikanere falt inn i folden allerede i 2016. Demokrater stemmer på demokratene. Republikanere stemmer på republikanerne. Trump prater trumpsk. For de norske tok det lenger tid.
Det politiske landskapet
Vi er alle vokst opp med venstre-høyreaksen. Venstresiden mot høyresiden. Sosialistene mot de borgerlige som det også heter i Norge. Dem mot oss. En akse som alt kan måles på, som en pH-skala der det levelige er på midten mens man etser opp av sterke syrer og baser på kantene.
Liberalister passer ikke inn på denne skalaen. Det merkelige har skjedd at libertarianere i USA ofte plasseres som moderate i midten mellom demokrater og republikanere. Jeg er vant til at det anses ekstremt å mene at bevæpnede, homofilt gifte par skal få ta med seg adoptivbarna for å kjøpe marihuana på dagligvarebutikken midt i kirketiden på en søndag. Andre skillelinjer slik som synet på miljø og på globalisering passer heller ikke inn. Disse unntakene er imidlertid ofte for dem som har tenkt over hva de mener, og har havnet ned på et standpunkt som ikke passer inn i den vanlige todelingen.
For de fleste andre så passer det utmerket med en forenklet todeling. Det må være en virkelig våt drøm for sosialister på venstresiden i USA å få Trump som fiende. Hvis han er alternativet, så vil mange gå til motsatte ytterlighet, og der tas de imot med åpne armer.
Begge sider er avhengige av å mobilisere for å vinne, og de har dermed også all verdens incentiver for å stemple den andre siden som mest mulig ekstreme.
«Min fiendes fiende er min venn»
De siste årene har jeg merket hvordan mange mennesker er blitt sugd inn i ekkokamrene. De følger den ene siden og kjøper budskapet rått. Dette gjelder selvsagt folk på begge sider i dette valget. Folk på ytre venstre i demokratene er ikke nødvendigvis noe særlig bedre enn folk som er hektet på Trump. Grunnen til at jeg i denne artikkelen skriver om sistnevnte er at de fleste liberalister i Norge har sitt politiske utspring fra konservative på høyresiden og ikke fra venstresiden, noe som nok er historisk betinget og litt kulturelt. (Et tema for en annen artikkel.)
De har derfor beholdt sitt gamle fiendebilde inntakt: Sosialismen. Uansett hva de har endret av synspunkter, så har de beholdt idéen om at kommunisme og sosialisme er fienden. Selve fienden. Det merkes for eksempel når mange argumenterer mot nazisme. De argumenterer ikke mot selve nazismen og dens innhold, men forenkler det til at nazisme er en form for sosialisme. Problem løst.
Og det er lett å mislike store deler av den amerikanske venstresiden. Jeg har sett mange taler av Bernie Sanders og det er mye usmakelig der, for å si det forsiktig. Den voldelige eller woke venstresiden er ikke særlig sympatisk. Jeg tror på pennen og ikke sverdet og på argumentets kraft, inkludert det å bli utfordret der det gjør litt vondt.
Dette er tanker som jeg deler med mange liberalere. Det er de færreste liberalister som støtter Trump. De aller fleste ville stemt på Jo Jorgensen. Men når de pushes litt på det, og de tvinges til å velge mellom Biden og Trump, så faller overraskende mange ned på Trump som sitt andrevalg.
Han er jo tross alt fienden til venstresiden, og da må han jo være vår venn? Det er få som kjøper denne fullt ut. Men det er en god del av dem og de forventer at Trump vil vinne med et landslide. De er fanget inn i ekkokammerne, ser det samme som trumpistene og sluker alt rått. De mener at Biden er korrupt og senil, og vil bli fjernet av kommunistene som vil ta makten i det hvite hus hvis Biden blir valgt. For dem er Trump for frihandel og det er Trump som beskytter demokratiet hvis han ikke anerkjenner valgresultatet. Og siden han egentlig bør vinne klart, så er det jo bare juks hvis han ikke gjør det. Når det gjelder disse menneskene, så snakker vi om alvorlig manglende dømmekraft. De mer moderate er imidlertid mer interessante.
Du fanges inn
De kjøper ikke hele pakken, men de tviler seg frem til at siden Trump er en del av høyresiden så må han jo være bedre enn Biden, tross alt. Og siden norske medier ikke behandler Trump nøytralt, og det gjør de jo heller ikke, så er han sikkert bedre enn man skulle tro.
Så du tar en bit av eplet. Velger å tro at Trump tross alt er et mindre onde. Hans økonomiske politikk må da i hvert fall være bedre enn venstresidens. Og så er det selvsagt en eller annen, for eksempel jeg, som kritiserer dette. Normale menneskelige instinkter tilsier da at du bør forsvare ditt valg. Så du finner noe bra med Trump eller tolker noe som bra. Eller finner noe galt med Biden eller tolker noe som galere enn det er.
Du er så litt styrket i din sak. Det er jo tross alt det minste ondet. Likevel kritiseres du fortsatt. Så du må finne enda bedre argumenter. Trump blir litt bedre. Han er jo egentlig ikke så proteksjonistisk. Det er jo kineserne som er verst. Biden blir litt verre. Han har jo solgt seg til venstresiden. Kamala Harris er jo i hvert fall skikkelig ille. Og for å finne argumentene, så vender du deg mot kilder som støtter Trump. Det er jo varmt og godt i ekkokamrene. Så du blir sittende og se på Trump rallies. Og får plutselig følelsen av at han kommer til å vinne. Men det viser jo ikke meningsmålingene. De må da være gale.
Og plutselig er du kanskje en av gærningene, du også?
Denne tendensen gjelder forresten i de fleste politiske sammenhenger. Det er derfor aktive i politiske partier, helt generelt, overvurderer hvor bra eget parti er, og overvurderer hvor dårlige de andre er. Spesielt de på den andre siden av skalaen, selvsagt.
Tolke i beste mening
Det finnes et alternativ. Du kan si nei til å støtte det minste ondet. Du kan avvise tanken på at min fiendes fiende er min venn. Du kan sørge for venner og samtalepartnere som mener noe helt annet enn deg selv politisk.
Noen har kanskje lagt merke til at jeg ikke uttalt meg om Trumps skyld i riksrettsprosessen eller om den nye høyesterettsdommeren er bra eller ikke. Jeg har ikke satt meg skikkelig inn i dette, og da er det viktig å ikke konkludere. Det er faktisk i mange sammenhenger viktig å ikke ha en sterk mening. Å sette seg inn i noe betyr forresten ikke å se flest mulig YouTube-videoer fra mennesker som du allerede er enige med.
Noen har kanskje lagt merke til at jeg ikke har kalt Trump rasist og at jeg heller aldri har kalt Hagen en rasist. Jeg mener at de appellerer til fremmedfrykt og til dels også rasisme. Det er imidlertid en grov påstand å kalle folk for rasister, og det skal man være svært forsiktig med. Det handler om intellektuell ærlighet, men også om noe mer.
Det er omtrent som når noen kaller Jens Stoltenberg for kommunist. Man gjør ikke bare Stoltenberg verre enn han er, man gjør samtidig kommunistene bedre enn de er.
Jeg vet hvem jeg håper at ikke vinner presidentvalget, og har begrunnet det i artikkelen Det er viktig at Trump taper. Men uansett: Selv om Joe Biden er det klart minste ondet, så stemmer jeg ikke på onder.
Jeg ville stemt på Jo Jorgensen hvis jeg bodde i USA.
