Debatt

Stemmerett fra fødsel til død

Venstre, og kanskje særlig ungdomspartiet Unge Venstre, karikeres ofte av meningsmotstandere og medier for “virkelighetsfjerne” debatter. Enten det gjelder avveiningene republikk/monarki, EU/EØS eller ja/nei til aktiv dødshjelp, kan debattene tidvis foregå nærmere prinsippenes enn realitetenes verden.

Bilde Tumisu fra Pixabay

Kroneksempelet i år var sannsynligvis diskusjonene om nettopp disse temaene på Venstres landsmøte. Slik måtte det nesten gå når partiet skulle revidere selveste prinsipprogrammet.

Men heller ikke ungdomspartiets landsmøte senere samme høst lot sjansen til prinsipielle diskusjoner gå ifra seg. I år var jeg den personen som bydde opp til en prinsipiell debatt på partidemokratiets dansegulv.

Denne teksten er en fortelling om mitt konkrete forslag, men i første rekke en diskusjon av tankene som ligger til grunn for stemmerett fra fødselen. Jeg håper den på en tilstrekkelig måte belyser hvilke betraktninger som ligger til grunn for mitt syn og ansporer leseren til kritisk refleksjon rundt sitt eget syn på stemmerettsalderen.

En radikal idé fra en liberal stjerne

Deutscher Bundestag - Dr. Hermann Otto Solms
Hermann Otto Solms

En sen septemberkveld, samtidig som fristen for endringsforslag til Unge Venstres nye politiske plattform nærmet seg, lette jeg etter politikk. Jeg forsøkte å la meg inspirere av andre europeiske liberalere, i håp om å finne en ny og spennende diskusjon som landsmøtet burde ta. Svaret fant jeg hos den 80 år gamle ærespartiformannen i tyske FDP, Hermann Otto Solms.

Med henvisning til generasjonsrettferdighet har Solms siden begynnelsen av 2000-tallet vært en våpendrager for å innføre stemmerett fra fødselen. Tanken bak er tilsynelatende enkel: politikk utformes med hensyn til de som avgir stemme, og favoriserer derfor eldre og middelaldrende. Slik fant jeg kampsaken jeg letter etter, og sendte inn følgende forslag til landsmøtet:

Nytt kulepunkt: “Unge Venstre ønsker stemmerett fra fødselen. Foreldre kan dele barnets stemme seg imellom til barnet selv gjør krav på den. Valgbarhet skal følge juridisk lavalder.”

Forslag 189 til LM-8 Politisk plattform (Unge Venstres landsmøte 2020)

Hvor ble det av prinsippene?

Mange norske partier, deriblant Venstre, SV og MDG, har over lengre tid ønsket å senke stemmerettsalderen til 16 år. Typiske argumenter kretser rundt “økt politisk engasjement“, “kan du skattelegges og dømmes bør du få stemmerett” eller lignende. Motstanderne fyrer som regel tilbake med mangel på kunnskap eller “modenhet”.

Min innvending mot begge disse standpunktene er at ingen av dem svarer på det prinsipielle spørsmålet om hvorfor den ene eller andre gruppen burde eller ikke burde ha stemmerett.

“The numbers Mason, what do they mean!?”

Ingenting knyttet til å fylle 16 år tilsier at man ansees mer skikket til å forvalte politisk makt enn en 15-åring. Førstnevnte kan ta mopedlappen eller samtykke til sex. Sistnevnte er allerede strafferettslig ansvarlig og kan dømmes for lovbrudd.

Argumentet som strafferettslig ansvar skulle altså tilsi at 15 år er en bedre avgrensning av stemmeretten. Men: alle disse grensene er også fastsatt arbitrært. De er tall, kokt opp til hvert sitt lovverk uten den hensikt at de skal tas til inntekt for en diskusjon om stemmerett.

På samme måte kan tilhengere av dagens stemmerett for 18-åringer peke på myndighetsalderen, slik den er fastsatt etter vergemålsloven. Men det er ingen selvfølge at stemmerett følger myndighet, og i likhet med de ovennevnte er også de kun tall i et lovverk fastsatt av et politisk organ.

Til alt overmål kan det jo argumenteres med at slike aldersgrenser på generelt grunnlag bør unngås, ettersom mennesker er unike individer som utvikles i ulikt tempo.

Stemmeseddelen som privilegium

Dermed når vi endelig de “konservative” (med hensyn til stemmerett) sin innvending om mangel på kunnskap og “modenhet”. Svaret på innvending er like innlysende som enkel: om kunnskap og “modenhet” skulle vært forutsetninger for å ha stemmerett burde retten være forbeholdt de som kan vise slike egenskaper.

Den observante leser vet at vi ikke har slike “stemmerettsprøver” i Norge, altså at dette ikke er et hensyn man virkelig tar hva gjelder stemmerett. Jeg har også til gode å se noen seriøse politikere foreslå en slik borgertentamen. Faktum er at den sinnsfriske studenten på 20 år har en stemmerett av like høy verdi som en dement 108-åring på dødsleiet, som Gerhardsen enda styrer landet.

Avvisningen av kunnskap eller “modenhet” som kriterium for stemmeretten er samtidig i aller høyeste grad en prinsipiell beslutning som samfunnet har tatt. Man har slått fast at det ikke er vår kunnskap om samfunnsfag eller geografi som gir oss stemmeretten, men snarere vår status som “norske borgere” slik Grunnlovens § 50 foreskriver (forbeholdt at man har fylt 18 år i løpet av valgåret så klart).

Folket, det er (noen av) oss

Vi står altså i en debatt mellom ulike tall, der det ene som regel er like lite prinsipielt som det andre. Dagens stemmerettsalder på 18 år inkludert. Hva taler for at stemmerett fra fødselen utgjør en bedre avgrensning av stemmeretten?

Grunnlaget springer ut fra grunnlovsparagrafen rett over den sistnevnte, der det slås fast at “Folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget”. Simpelt sagt burde også barn og unge inkluderes som en aktiv og demokratisk deltakende del av dette “Folket”.

På samme måte som man før i tiden lot rike styre samfunnet på vegnet av “Folket”, som inkluderte de fattige, eller vice versa med menn på vegne av kvinner, lar vi voksne styre dagens samfunn på vegne av unge.

I mine øyne er dette demokratiske overformynderiet unødvendig og i seg selv mer alvorlig enn de andre nevnte begrensningene. Forvaltningen av ressurser vil alltid ha størst konsekvens for de som må leve lengst med disse konsekvensene.

Dette generasjonsperspektivet i politikken belyser et svært asymmetrisk maktforhold i demokratiet vårt: de med størst egeninteresse i helheten av politikken som føres har samtidig minst makt over den.

Makta ligger hos deg som er 45-79 år

I tillegg til at “neste generasjon” ikke har direkte innflytelse på politikken gjennom stemmeseddelen, er demografien rigget til noen andres fordel: de eldre. Slik blir det når kjøttvekta i demokratiet rår.

SIkkerhetsmøte i FN

Vi tar for gitt at partier har som mål å få mest mulig gjennomslag. Følgelig trenger de høyest mulig oppslutning i valg for å i større grad kunne nå dette målet. Hva er isåfall den beste måten å oppnå dette på: (A) appellere til en størst mulig velgergruppe med saker de selv synes er populære, eller (B) appellere til en velgergruppe som ikke har stemmerett?

I møte med partidemokratiet kommer som oftest generasjonsidealismen til kort. Det er rett og slett mye enklere å gjøre et godt valg ved å pøse ut oljepenger for å tekkes velgere over pensjonsalderen, eller de som nærmer seg den med stormskritt.

I møte med partidemokratiet kommer som oftest generasjonsidealismen til kort.

Blant disse aldersgruppene finner vi nemlig den med avstand høyeste valgdeltakelsen i stortingsvalg, på godt over 80%. I samme aldersgrupper finner vi også flest stemmeberettigede: i underkant av 2 millioner av 3,7 millioner totalt ved forrige stortingsvalg. Her ligger altså kjøttvekta i det norske demokratiet.

Sykehjemsplasser eller klimakrise?

Når man ser dagens skjevfordeling av demokratisk makt som følge av valgdeltakelse og befolkningssammensetning, er det bare å tenke seg hva vi har i vente etter hvert som befolkningen lever enda lenger og velgerne blir enda eldre. Vi skaper i praksis en demokratisk avgrunn mellom de som innehar (mesteparten av) makta og de hvis liv er mest utsatt for konsekvensene av denne maktbruken.

Vi skaper i praksis en demokratisk avgrunn mellom de som innehar (mesteparten av) makta og de hvis liv er mest utsatt for konsekvensene av denne maktbruken.

Tanken om stemmerett fra fødselen er på den ene siden myntet på å tette denne avgrunnen. For at politikken i større grad skal hensynta ønskene og meningene til den fremvoksende generasjon, er den enkleste løsningen at partiene må forholde seg til dem som velgere. Slik kan man motvirke at politikken i større og større grad kun vender seg til den eldre generasjonen og deres ønsker og behov.

Dette argumentet dukker også opp i den jevne stemmerettsdiskusjonen som et argument for 16-årig stemmerett, hvilket jeg også mener at det er. Senking av stemmerettsalderen bidrar til å integrere barn og unges kampsaker inn som en akseptert del av den generelle politiske debatten.

Men nettopp dette hensynet til neste generasjon taler i mine øyne snarere for å utvide stemmeretten så mye nedover hva gjelder alder som overhode mulig. En 13-åring kan jo umulig forvente at 16-åringen taler hans sak like godt som 13-åringen selv ville gjort.

Noen praktiske innvendinger

Når alt dette er sagt krever diskusjonen om stemmerett fra fødselen at vi setter avgrensningen i en større sammenheng. Som man sikkert kan tenke seg dukker det nemlig opp en del relativt praktiske innvendinger, som samtidig er viktige i denne diskusjonen:

  • Hvordan skal barnet informeres om denne retten?
  • Hvordan sikrer man at den utøves genuint og uten press?
  • Hva hvis barna bestikkes, eller stemmer etter banale eller useriøse valgløfter?

Mitt svar er at disse innvendingene, om enn tilsynelatende gode, i praksis kun er intuisjonen som viser sin redsel for et radikalt forslag.

Tanken om en demokratisk oppvekst

Barna skal lære om denne retten gjennom hele livet. På samme måte som matematikkens undre ikke er ferdig utlært etter 1+1=2, er man heller ikke bevisstgjort implikasjonene av sin stemmerett i løpet av en samfunnsfagtime.

Bilde Gerd Altmann fra Pixabay

Selve prosessen, bevisstgjøringen av en demokratisk rettighet som denne og barnets plass i utvikligen av hele samfunnet er sentralt i diskusjonen om stemmerett fra fødselen. Tilgangen til politikk, kontakt med partier og politikere, men også opplevelsen av frie medier supplerer også den mer nøkterne skoleutdanningen.

Slik kan vi danne virkelig demokratiske borgere, som er sin rettighet og sitt ansvar for det øvrige samfunnet bevisst og vet hvilken frihet de nyter i kraft av den.

Tanken om perfekte velgere

Til de to siste innvendingene, om frihet fra press eller lureri av ymse slag, vil jeg påpeke den åpenbare parallellen til dagens valgsystem. Det er ikke mulig å sikre barn totalt mot ekstern påvirkning i deres stemmegivning. Like lite som det er mulig for enhver annen velger.

Vi kan ikke kreve at en velger er ubestikkelig. Vi kan ikke kreve at en velger ikke lar seg lure. Vi kan ikke kreve at en velger har perfekt kunnskap om sine preferanser og alternativer og stemmer deretter. Velgere er imperfekte mennesker på lik linje med alle andre mennesker.

Derfor er også disse innvendingene kun en naturlig del av stemmeretten disse barna får. De kan bli villedet og føle seg lurt. De kan bli kjøpt og betalt eller stemme etter en overbevisning som fremstår irrasjonell. Allikevel burde de ha retten til å stemme.

For hvem er egentlig vi, som forteller dem at deres overbevisning er irrasjonell? Er vår overbevisning bedre enn deres? Kan vi vurdere barns tilgang på retten til å stemme etter hvorvidt de ville delt våre oppfatninger i sin stemmegivning? Jeg mener svaret, iallefall på det siste, er nei.

Kan vi vurdere barns tilgang på retten til å stemme etter hvorvidt de ville delt våre oppfatninger i sin stemmegivning?

Et par beslektede tanker

Ved siden av debatten om stemmerett fra fødselen finner vi den beslektede tanken om å la foresatte “bruke” stemmen til sine barn såfremt barnet selv ikke gjør krav på den. Denne tanke nevnes også av Solms, men bærer så klart med seg sine egne utfordringer. Målsetningen er dog den samme: å vippe politikken i fremtidige generasjoners (og samtidig barnefamiliers) favør. Denne la jeg derfor også inn i mitt endringsforslag til landsmøtet.

Erfaringen var at denne tanke i all hovedsak skygget for den større ideologisk-prinsipielle diskusjonen om stemmerett fra fødselen. Sannsynligvis er det derfor mer fruktbart å legge denne diskusjonen på is inntil videre.

Til sist anmodet jeg i mitt forslag landsmøtet til å sammenstille stemmerettsalderen med det jeg feilaktig kalte “juridisk lavalder”, altså strafferettslig ansvar. Tanken bak dette forslaget var å anspore enda kraftigere til den prinsipielle diskusjonen ved fastsettelsen av stemmerettsalder. Naturlig nok mener jeg, i tråd med diskusjonen tidligere i denne teksten, at en slik tilnærming ikke er prinsipiell nok.

Med alt dette som bakteppe bar det altså inn i ungdomspartiets organer for dette forslaget.

Debatten som aldri kom

Behandlingen av slike endringsforslag i Unge Venstre foregår først i sentralstyret, deretter i landsstyret før forslaget endelig tas opp til debatt og endelig vedtak på selve landsmøtet. Med nederlag i begge de første organene var jeg likevel ved godt mot før landsmøtet. Det var tross alt selve debatten på landsmøtet jeg ønsket å kaste denne brannfakkelen inn i.

Jeg åpnet ballet rett som det var med sakens kjerne: dagens grense på 18 år er like lite prinsipiell som vår nåværende politikk på 16 år. De eneste argumentene jeg har hørt mot stemmerett fra fødselen kan oppsummeres i det særdeles lite prinsipielle “usj nei dette var useriøst”. Jeg oppfordret deretter landsmøtet til å tale imot mine argumenter og diskutere prinsippene, snarere enn å gi uttrykk for sitt negative førsteinntrykk.

Jeg kan avsløre at det ikke skjedde. Landsmøtet feide forslaget av banen uten et eneste argument mot det prinsipielle. Selv når jeg forsøkte å appellere til de mindre radiakel med en delt votering på hver enkelt setning i forslaget. Slik går no dagan.

Veien videre for stemmeretten

Det er så klart ikke dermed sagt at debatten om stemmerett står stille. På samme landsmøte gikk Unge Venstre inn for å senke stemmerettsalderen ved alle valg til 15 år. I justiskapittelet gikk vi samtidig inn for at strafferettslig ansvar skal følge stemmerettsalderen, og valgbarhetsalderen likeså. Til alt overmål gikk vi inn for forsøk med 14-årig stemmerett ved lokalvalg.

Jeg kan innrømme at jeg er pragmatisk nok til å hilse ethvert skritt på veien til en bredere og mer demokratisk stemmerett velkommen. Samtidig tror jeg ikke at Solms’ tanker kommer til å slippe taket på meg med det første, og jeg tror partiet bare har godt av at noen løfter slike prinsipielle diskusjoner en gang i blant.

Kjernen ligger fast

Jeg holder altså fast ved at stemmerett fra fødselen er en tanke det er verdt å diskutere.

Politikken henvender seg alltid dit, der det er flest stemmer å hente. Den demografiske utviklingen i Norge, med flere og flere eldre, favoriserer derfor en politikk som ignorerer ønskene og behovene til framtidige generasjoner.

Med stemmerett fra fødselen vil den demokratiske kjøttvekta forskyves, og politikerne vil også måtte henvende seg til de som må leve lengst med konsekvensene av dagens politikk.

Samtidig slår en på denne måten uttrykkelig fast en prinsipiell grense for hvem stemmeretten gjelder for, ved å stryke mer eller mindre tilfeldige alderskrav.

Jeg unner jo så klart alle gamle mennesker deres innflytelse på politikken. Jeg skulle bare ønske at vi ikke samtidig ekskluderte deres barnebarn.

3.7 6 vurderinger
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments

Fra arkivet