Kommentar

Georgia faller og ettpartistaten står for tur

Demokratenes seier i senatsvalget i Georgia endrer maktbalansen i D.C. Resultatet er nedslående for Trumps ettermæle. Det er også et tegn på at den republikanske sørstatsfestningen står for fall – og med det partiets sjanser til å forbli et nasjonalt styringsparti.

Kandidatene til Georgias senatsvalg. Foto: Wikimedia

I det som nesten ble like jevnt som presidentvalget, ligger demokratene Raphael Warnock og Jon Ossoff an til å vinne gjenvalget i Georgia med henholdsvis 50,6 og 50,2 prosent av stemmene mot de to republikanske senatorene David Perdue og Kelly Loeffler. Det gir demokratene flertall i Senatet med 50-50 seter og visepresident Kamala Harris som avgjørende vippestemme i sin rolle som senatspresident.

Demokratene har dermed kontroll over Det hvite hus og begge kamrene i Kongressen. Republikanerne står igjen som et splittet minoritetsparti. De kommer ikke til å enes om Trump har skylda for resultatet. Presidentens gnål om valgfusk, undergraving av Georgias valgsystem og demonisering av partiets delstatsledere svekket republikanernes vinnersjanser. Samtidig står Trump igjen som en martyr blant de fleste republikanske velgere, og er sånn sett partiets mest populære rikspolitiker i nyere tid.

Sistnevnte, den harde kjernen, vil hevde at Perdue og Loefflers lunkne støtte til Trumps kamp mot det angivelige valgjukset i delstaten var avgjørende for tapet deres. Loeffler ble utnevnt av Georgias republikanske guvernør Brian Kemp, mot Trumps ønske, til å fylle plassen til senator Johnny Isakson da han pensjonerte seg i fjor. Perdue sa i en samtale med den moderate GOP-strategen Karl Rove at Trump burde kaste inn håndkle, noe han delvis trakk tilbake etter intern velgermotstand. Tross alt mener 75 prosent av republikanske velgere at Trump tapte på grunn av valgsvindel og 2/3-deler vil at han skal stille igjen i 2024.

Trumps oppførsel – som kulminerte i en lekket telefonsamtale med valgansvarlig i Georgia, der presidenten ba han finne 11.780 stemmer – har trolig skremt moderate velgere over til demokratene. Republikanernes tap har derimot mindre å gjøre med Trump og mer å gjøre med massiv mobilisering blant demokratene, godt hjulpet av utvidet forhåndsstemming og poststemmer. Det gjør det enkelt for betalte demokratiske aktivister og gå dør-til-dør og få folk som ellers ville latt være til å sende inn en stemme. Den rekordstore valgoppslutningen i tirsdagens senatsvalg og i presidentvalget er som vanlig dårlig nytt for republikanerne.

Konspirasjonsteorier og en naiv høyreside

Mens høyresidens krangling fortsetter ved daggry minker partiets muligheter til å vinne valg. Jeg vil nok likevel ikke gå så langt som å si at Trump er den siste mohikan…, øh, republikaner. Nedgangen for republikanerne begynte ikke med Trump eller Georgia. I den grad nedturen begynte i sørstatene, er det kun fordi de henger etter midtvesten som henger etter vestkysten som igjen henger etter østkysten.

Det er bare vinden som blåser. Nå trenger selv ikke naive åttitalls-republikanere – som ikke fattet den eksistensielle angsten som drev frem Trumps valgseier – en værmann lenger. En gang fantes nemlig et land der Reagan entret den nasjonale scenen som guvernør i California. Reagan vant 48 av 50 stater i 1984; i dag ville han knapt kunne bli lokalpolitiker i Orange County.

En gang vil kanskje de samme folkene fortelle barnebarna sine om den gangen Texas, som Georgia, var en solid rød stat. Ikke minst når unge progressive folk flytter med bedriftene fra California til den næringsvennlige staten. Selv om bjellene ringer for Dixie-flagget er jeg usikker på om de vil si, som The Band, they’ve taken our very best om dagens republikanske karrierepolitikere.

Tre demografiske faktorer taler mot republikanernes fremtidige vinnersjanser: de fleste amerikanere under 30 år stemmer demokratisk, det samme gjør minoritetsbefolkningen og folk bosatt i byene. Dette er ikke skrevet i stein, men det er lite trolig at utviklingen vil snu. Realiteten er at få mennesker over en viss alder foretar store ideologiske forandringer. Urbaniseringen vil fortsette. Det samme vil det demografiske skifte, der europeisk-amerikanere blir en stadig mindre andel av befolkningen. En innvandringsskeptisk president kan ikke stanse denne utviklingen.

Millioner av amerikanere – de som var for opptatt av å jobbe og betale skatt til å få med seg forandringen – har konkludert med at de blir utsatt for en massiv konspirasjon. Om det ikke er en satanisk pedoelite som har overtatt USA har det hvert fall forekommet massivt valgjuks. Hvis bare denne eliten kan avsløres for hva de virkelig er – ond, manipulativ og hensynsløs – kan USA returnere til åttitallsoptimismen der hundene bjeffet og karavanen rullet videre. Den paranoide høyresiden er altså like naiv som never-Trumperne som tror at USA, i likhet med partiet, vil returnere til politics-as-usual etter at Trump forlater Det hvite hus.

Demokratene vil bruke flertallet til å befeste sin maktposisjon

En nasjonal ettpartistat, lignende California, har lenge vært en drøm for den amerikanske venstresiden. Det er grunn til å forvente at demokratene vil bruke flertallet til å forsøke å gjøre dette til en virkelighet. Selv om partiet har brukt fire år på å angripe valgmannskollegiet, vil det bli for komplisert og endog grunnlovstridig å endre dette. Partiet vil imidlertid arbeide for å gjøre D.C. og Puerto Rico til nye stater, slik at demokratene får fire nye, sikre senatorer.

Demokratene vil også raskt fremforhandle en amnestiavtale for udokumenterte innvandrere, slik at de kan innlemme millioner av nye velgere. Det er riktignok en nødvendighet å reformere innvandringssystemet og assimilere den udokumenterte befolkningen, men det er lite trolig at demokratene hadde vært fullt så ivrig dersom det var 15 millioner russiske Trump-sympatisører som befant seg ulovlig i landet.

Høyesterett er nå den eneste institusjonen som står mellom demokratenes dominans. Jeg tror ikke demokratene vil gjøre alvor av å forsøke å utvide Høyesterett, selv om de har truet med dette siden utnevnelsen av Amy Coney Barrett. Men det er ikke utenkelig at partiet på sikt vil forsøke på dette, avhengig av hvor sterk posisjon de har politisk. For øyeblikket mangler demokratene dette politiske spillerommet; til det fikk de ikke en stor nok seier mot Trump og republikanerne.

Deres innbitte forsøk på å diskreditere Trumpismen og delegitimere presidentvalget i 2016 ble svekket av et overraskende jevnt presidentvalg, der republikanerne styrket sin posisjon i Huset og beholdt utsatte senatsplasser. Seieren i Georgia til tross, demokratenes flertall er skjørt. Det påvirker deres gjennomslagskraft de neste fire årene. Så lenge vinden blåser deres vei har partiet, med unntak av den utålmodige venstresiden, derimot tid til å vente.

Med republikanernes tap i Georgia er uansett Trumps fremtidig innflytelse marginalisert. Republikanerne vil derimot ikke gå stille mot undergangen. Det bør de ikke heller.

5 4 vurderinger
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments

Fra arkivet