Bakgrunn

Hva er valgmannskollegiet?

Det er straks valgdag i USA. Mediene har allerede i noe tid bragt nyheter om folk som forhåndsstemmer og står i lange køer med munnbind på. I 2016 var det mye bråk rundt det faktum at Hillary Clinton fikk flere stemmer fra velgerne enn Donald Trump. Men er det egentlig noe helhetlig amerikansk folk? Og hva er nå dette valgmannskollegiet?

Valg av den amerikanske presidenten er selvsagt regulert av den amerikanske grunnloven. Da det på grunn av kravet om ratifikasjon fra 3/4 av delstatene er vanskelig å endre grunnloven og dermed har vært få endringer, og grunnloven er modulær (se faktaboks), er det enkelt å følge historikken.

faktaboks: konstitusjonstyper
type enhetlig modulær akkumulativ
hva skjer ved endringer? eksisterende tekst endres direkte endringer legges til fortløpende som grunnlovstillegg (moduler), slik at det er en slags løpende versjonskontroll i dokumentet stadig nye dokumenter legges til i konstitusjonen, slik at konstitusjonen består av en rekke dokumenter som ikke nødvendigvis er systematisert; disse dokumentene er gjerne supplert med uskrevne konstitusjonelle regler
eksempler Norge; flere amerikanske delstatsgrunnlover; Sverige (har fire grunnlover, men det er fire faste grunnlover) den amerikanske føderalkonstitusjonen unionen av Storbritannia og Nord-Irland; San Marino

USA er en føderal union, ikke en enhetsstat slik som Norge. Det er delstatene som velger president, ikke noe helhetlig amerikansk folk. At det er delstatene som velger president, er siden valget av Lyndon B. Johnson i 1964 en sannhet med en liten modifikasjon. Siden da har det 23. grunnlovstillegg gitt føderalhovedstaden valgmenn som om den var en delstat, men allikevel aldri flere valgmenn enn den delstaten med færrest valgmenn.

Kollegiets sammensetning og funksjon

Kongressen har 435 representanter og 100 senatorer. I utgangspunktet har valgmannskollegiet like mange valgmenn som det er kongressrepresentanter og føderale senatorer. Dette blir 535. Valgmannsstemmene er fordelt mellom delstatene på samme måte som i Kongressen. Med tillegg av føderalhovedstadens tre valgmenn blir det 538 valgmenn.

Valgmannskollegiet er ikke en forsamling som samles ett sted for å velge president, slik som kardinalene samles i Vatikanet for å velge pave. Valgmennene kommer sammen i de 51 hovedstedene og avgir sine stemmer der. De avgis én gang, og valgmannsstemmene telles av Kongressen. Iår stemmer valgmennene 14. desember.

Dersom valgmannskollegiet ikke med absolutt flertall velger president og/eller vicepresident, går presidentvalget til Representantenes hus med en valgprosedyre der hver delstatsdelegasjon har én stemme, mens vicepresidentvalget går til Senatet, som velger med vanlig prosedyre. Vicepresidenten er i alle tilfeller også Senatets president og har stemme kun ved stemmelikhet, en modifisert form for dobbeltstemme. Som president i Senatet sitter vicepresidenten sammen med presidenten («Speaker») i Representantenes hus i felles kongressesjoner når f.eks. unionens president holder tale om unionens tilstand.

Illustrasjon ved Jorge Guillen (Pixabay).

Dersom det blir behov for ny vicepresident midt i en periode, er det imidlertid hele Kongressen som godkjenner presidentens kandidat, i motsetning til for andre embeder, der det kun godkjennes i Senatet, slik som for høyesterettsdommere.

Det er altså delstatene som velger president, og de har i utgangspunktet full frihet til å styre valget. Det er kun unntaksvis at føderale myndigheter kan blande seg inn. Dette gjelder f.eks. tidsrommet for valget, som konstitusjonen legger til Kongressen å fastsette. Delstatene trenger ikke å avholde valg på valgmenn. Delstatsforsamlingene kan velge valgmenn uten å utskrive valg. Dette ville vært fullstendig innenfor konstitusjonelt, men ville også vært i strid med lang demokratisk tradisjon, og det ville utvilsomt blitt bråk om én eller flere delstater gjorde noe slikt.

Ron Paul (lewrockwell.com): All Hail the Electoral College

Jon Margolis (vtdigger.org): On eliminating the Electoral College, be careful what you wish for

Når en delstat imidlertid først velger å avholde valg i folket om hvem som skal være valgmenn, må delstaten følge de føderalkonstitusjonelle regler for valg, herunder for stemmerett. Stemmerett var til å begynne med ikke regulert i føderalkonstitusjonen. Med tiden kom det fler og flere stemmerettsregler der. Fortsatt er spørsmålet om umyndiggjorte og straffedømte skal ha stemmerett et delstatsanliggende. Stemmerettsalderen kan delstater sette lavere enn 18 år, f.eks. 16 år, selv for føderale valg.

Føderaldistriktet Washington

Føderalhovedstaden fikk altså på 1960-tallet rett til representasjon i valgmannskollegiet. Det presses på for å få representasjon også i Kongressen. Det hevdes at det er selvsagt at i et demokrati at borgerne skal være representert i nasjonalforsamlingen. Det er mulig, det. Den amerikanske kongressen er altså en forsamling for en union av delstater. Det vil være i strid med prinsippet for unioner at ikke-medlemmer av unionen skal være representert.

Det er grunn til å minne om at de fem territoriene hverken er representert i Kongressen eller valgmannskollegiet.

Kanskje man burde gå motsatt vei, nemlig å oppheve det 23. grunnlovstillegg? Kanskje også føderalhovedstaden burde vært utvidet i tråd med utvidelsen av føderaladministrasjonen utenfor føderaldistriktets grenser? Litt av poenget med føderaldistriktet er at det skal tjene unionen, ikke være en del av den. Kanskje man også skulle opphevet det 16. grunnlovstillegg, som ga adgang til føderal inntektsskatt, slik at man går nærmere rotproblemet, den oppblåste føderalstaten?

En føderal union

Og så har vi det evinnelige maset om at flertallet i det amerikanske folk har valgt en annen kandidat enn den som har vunnet valget. Da kan det innvendes at det konstitusjonelt sett ikke er noe amerikansk folk, bortsett fra i forteksten.

Debatten om valgmannskollegiet kommer neppe til å dø med det første. Tilhengerne hevder blant annet at en avskaffelse (av ordningen slik den nå fungerer) vil føre til at presidentkandidater kun konsentrerer seg om folkerike områder for å sikre delstater med mange valgmenn. Motstandere svarer til dette at det er først og fremst store vippestater som nå blir prioritert.

Det er typisk for en amerikansk liberalist å hevde at grunnlovskonsepsjonen var for en desentral union. Virkeligheten er nok noe mer nyansert. På grunnlovsforsamlingen i Philadelphia i 1787 var det en blanding av litt av hvert, både sentraliserende krefter, krefter til støtte for delstatenes myndighet og ikke minst kompromiss – for å nevne noe. Det var til og med delegater som nektet å undertegne fordi konstitusjonen konstituerte en for sterk sentralmakt.

Presidentene Washington, Jefferson, Theodore Roosevelt og Lincoln hugget inn i Rushmorefjellet i Sør-Dakota. Illustrasjon ved Pete Linforth (Pixabay).

Det var noe med pølser og politikk og et påstått sitat fra Bismarck. Det gjelder også for grunnlovsforsamlingen med de angivelige halvguder.

Valgmannskollegiet var et kompromiss mellom dem som mente Kongressen burde velge president, og dem som mente at unionens folk i et felles valg skulle velge president («popular vote»). I praksis ble det slik at de enkelte delstaters folk fikk velge president hver for seg. Det er heller ingen nasjonale folkeavstemninger, mens det kryr av slikt i de enkelte delstatene.

Blant grunnlovsfedrene var det et håp om at valgmennene selv skulle velge den beste blant kandidatene. Slik ble det ikke, som vi har sett. Partiene vokste frem.

Ryan McMaken (lewrockwell.com): With Democracy, There is No Right Answer

Steve Farrell (Enter Stage Right): The Electoral College: A check on Socialism

Så det kan med rimelighet argumenteres for at det konstitusjonelt sett ikke eksisterer noe amerikansk folk. Samtidig har vi denne forteksten, og de som argumenterer for at det ikke finnes noe amerikansk folk konstitusjonelt sett, vifter ofte gjerne også med begrepet «We the people» fra nettopp forteksten fra samme konstitusjon. Og det er altså «We the people», ikke «We the peoples».

Men selvom valgmannskollegiet var et kompromiss, er det ikke til å komme fra at valgmannskollegiet er en del av den amerikanske konstitusjonelle orden. Det er også greiere å argumentere for en slik ordning når det er et valg i en delstatsunion det dreier seg om.

Valgmannskollegiet og arealfaktor

I enhetsstaten Norge har vi allikevel tilsvarende effekter som det forskjellen mellom valgmannskollegiets stemmetall og velgernes stemmetall gir ved presidentvalg.

Frem til midten av forrige århundre hadde vi i Norge en såkalt bondeparagraf, som ga byene høyere representasjon i Stortinget i forhold til folketallet enn landsbygden. Idag har vi arealfaktoren. Den er av valglovutvalget foreslått avskaffet, men en viss overrepresentasjon av mindre folkerike valgdistrikter er foreslått videreført.

Nyere eksempel på fordeling av stemmer i valgmannskollegiet, ordningen som avgjør hvem som de neste fire årene får ha som adresse nummer 1600 i Pennsylvania Avenue.

Med arealfaktoren har vi i Norge fått utslag ved stortingsvalg som har gjort at en annen blokk enn den som har oppnådd stortingsflertall, fikk flertall i folket ved valg. Man kan si at arealfaktoren er vårt «valgmannskollegium». Det er liksom greit, i en enhetsstat attpåtil, mens det amerikanske valgmannskollegiet tilsynelatende er noe av det verste man kan ha i et demokratisk system.

President Allende i Chile fikk noen få prosentpoeng over en tredjedel av stemmene ved presidentvalget i 1970. Han kom i konflikt med den chilenske kongressen, noe som endte tragisk for presidenten selv og for landet.

Vi har mange eksempler på at ikke alt stemmer helt med folkeflertallet. Den eneste måten å unngå det helt på, er å gjøre som Israel og Nederland, nemlig å ha hele landet som ett valgdistrikt.

Endre valgordningen?

Bør ordningen med valgmannskollegiet endres? Isåfall hvordan?

Kan man f.eks. beholde valgmannsstemmene, men gjøre tildelingen av stemmer automatisk i henhold til regler? Kanskje? Valgmennene er dog en sikkerhetsventil. Vi har noen sikkerhetsventiler i europeiske demokratier også, gjennom visse gallionsfigurer.

Det er argumenter i flere retninger, og det er ikke nødvendigvis slik at avskaffelsen av dem er det eneste rette for et moderne samfunn – hverken i Europa eller USA. Men det blir ganske så falskt hvis man retter pekefingeren mot USA for en institusjon som visstnok hører hjemme i en annen tid når tilsvarende retorikk lett kan rettes andre veien. Bumerangen kommer lett tilbake.

Sikkerhetsventilen har også en bakside: illojale valgmenn. I 2016 hadde Clinton over dobbelt så mange av disse som Trump (fem mot to), på tross av antydninger i samfunnsdebatten om det motsatte, blant annet grunnet «popular vote». Noen av føderaldistriktets valgmenn har opptrådt i protest mot manglende kongressrepresentasjon. Bill Greene fra Texas stemte i 2016 på Ron Paul istedenfor på Trump.

Valgmennene tildeles idag i føderaldistriktet og neste alle delstater til den presidentkandidaten med flest stemmer i delstaten. Maine og Nebraska er unntak. Her tildeles «senatorstemmene» til delstatens vinner, mens «kongressrepresentantstemmene» tildeles til det enkelt kongressdistrikts vinner.

Det finnes andre måter å gjøre det på. Man kan tildele «senatorstemmene» til den som har vunnet flest kongressdistrikter, mens kongressdistriktenes stemmer fortsatt tildeles iht. vinnerne der. Man kan ha en form for proporsjonal tildeling, ved at alle valgmannsstemmene tildeles proporsjonalt eller en blanding ved at f.eks. to stemmer går til delstatens vinner, mens resten fordeles proporsjonalt. Ved proporsjonal fordeling kan man f.eks. bruke Sainte-Laguës eller d’Hondts metode.

Det kanskje mest interessante er et initiativ som går ut på at delstatene skal tildele sine valgmannsstemmer til vinneren i hele det amerikanske folk dersom delstater tilsvarende minst 270 valgmannsstemmer forplikter seg til dette. Dette er en måte å avskaffe valgmannskollegiet de facto på.

Myles Kantor (lewrockwell.com): Abolish the Electoral College (It’s Not Federal Enough)

Ryan McMaken (mises.org): Electoral College: Why We Must Decentralize Democracy

Men la oss se på om man kan få innført en proporsjonal ordning. Hvorfor skulle f.eks. New York og California «gi bort» noen valgmannsstemmer til den republikanske kandidaten hvis ikke «republikanske» delstater gjør tilsvarende?

Dette er noe av den samme problemstillingen man hadde da KrFs fylkesårsmøter høsten 2018 i anledning veivalget skulle velge delegater til det ekstraordinære landsmøtet. Det kan f.eks. løses ved at man innfører det når et visst antall valgmenn er forpliktet til en slik ordning.

Så kommer problemet med at en proporsjonal fordeling øker sannsynligheten for at kandidater utenom de to store partiene oppnår valgmenn. Det øker igjen sannsynligheten for at det ikke blir absolutt flertall for en kandidat i valgmannskollegiet, og at dermed valgene går til Kongressen. Dette kan om ønskelig løses med ulike typer sperregrenseordninger. Sperregrenser har det negative ved seg at de hindrer mindre grupper i å slippe til med representasjon, men når det er snakk om indirekte valg til ett verv, kan det ha mer for seg enn ved direkte valg.

Er USA et demokrati?

Man hører fra tid til annen en påstand om at USA ikke er et demokrati, men en konstitusjonell republikk. Javel?

Det er riktig at ordet demokrati ikke finnes i den amerikanske grunnloven til den dag idag. Det fantes heller ikke i den norske før 2004.

Det er også riktig at det fantes en motvilje mot begrepet blant de amerikanske grunnlovsfedrene. Dette henger delvis sammen med at de ikke ønsket seg noe direkte demokrati. Noe slikt direkte demokrati fantes ikke på deres tid. Det finnes heller ikke i vår tid. Sveits er en hybrid mellom direkte og representativt demokrati. Nabolandet på grensen mot Østerrike er en hybrid mellom direkte demokrati, representativt demokrati og reelt monarki. Amerikanske delstater har også innslag av det direkte demokrati amerikanske grunnlovsfedre advarte mot.

Ryan McMaken (mises.org): Stop Saying “We’re a Republic, Not a Democracy”

Riktig er det også at USA på grunnleggelsestiden hadde stemmerettsregler som neppe idag ville kvalifisert unionen til betegnelsen demokrati. Men det er heller ikke slik USA er idag.

I argumentasjonen for at USA er en konstitusjonell republikk og ikke et demokrati, kommer det gjerne en sammenligning om at i en konstitusjonell republikk velger man representanter til å utføre begrensede oppgaver, mens i et demokrati utføres folkeflertallets vilje (mer eller mindre ubegrenset). De aller fleste demokratier i dagens verden er i varierende grad begrensede – om ikke alle. Spørsmålet er bare hvor grensene skal gå, og mye tilsier at de ikke er begrensende nok.

Gary M. Galles (fee.org): Why America’s Founders Didn’t Want a Democracy

Ryan McMaken (mises.org): Why “One Man, One Vote” Doesn’t Work

Dette konseptet om at USA er en konstitusjonell republikk istedenfor et demokrati bygger på en spesifikk definisjon av demokrati og en spesifikk definisjon av konstitusjonell republikk. Hvis man skal bruke slike slagord, blir det ofte lite effektivt hvis man nesten hver gang må forklare med lange utredninger hva man egentlig mener med det. Dessuten er hva USA var ment å være, og hva USA faktisk er, som regel to forskjellige ting.

Og så kommer diskusjonen om at USA ikke er et demokrati fordi det er pengemakten og ikke folkemakten som rår. Da blir det virkelig gøy.

Bør kollegiet fjernes?

USA er på et imperfekt vis et sett med institusjoner satt opp mot hverandre og i samspill. Det 9. og 10. grunnlovstillegg henviser henholdsvis til uspesifiserte rettigheter – og dermed implisitt til naturretten – og delstatenes myndighet som utgangspunktet, dvs. der føderalmyndigheten ikke er tillagt myndighet.

Delstater står mot føderal myndighet. Representantenes hus har flertall av kongressdistrikter med sine indre flertall. Senatet har flertall av delstater, opprinnelig valgt av delstatsforsamlingene, men nå valgt ved direkte valg. Presidenten velges av en annen type flertallssammensetning.

Motmakt og maktbalanse, såkalte «checks and balances» er viktig i USA. Det er nok også der forbedringspotensial, men det er viktig. Da USA etablerte sentralbank i 1913 gjorde skepsisen til sentralmakt at det ble etablert tolv regionale banker istedenfor én bank.

Illustrasjon ved Tumisu (Pixabay).

I denne mosaikken som det amerikanske demokratiet består av, er det intet amerikansk folk i sin helhet. Det er mange demokratier som er satt sammen. Det er ikke gitt at det eneste riktige er å innføre «popular vote» som det eneste rette i presidentvalget.

Endel tilhengere av kollegiet overdriver nok når de nærmest utroper den amerikanske republikkens (kfr. «konstitusjonell republikk, ikke demokrati» ovenfor) endelikt hvis valgmannskollegiet forsvinner. Den amerikanske republikken klarer seg nok nokså fint uten. På samme måte vil nok europeiske monarkier klar seg nokså fint uten fyrstehusene.

Men dette er rester av og deler av systemer der utviklingen er gått mer i retning av absolutt folkemakt. Det er ikke en selvfølge at det er den riktige retningen. Og jo mer man fjerner av det som er igjen av det som én gang var, desto vanskeligere kan det bli å gjøre noe med det hvis man våkner opp en dag med erkjennelsen av at det hele var feil.

5 3 vurderinger
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments