Magasin

Uten rettferdig lønn faller produktiviteten

Janet Yellen
Public Domain, Link

Janet Yellen, tidligere sjef for Federal Reserve, er nominert som ny finansminister i USA av Joe Biden. Hun skrev i 1990 en artikkel kalt “The fair wage-effort hypothesis and unemployment”, som kan tjene som en introduksjon til henne som fagøkonom og tenker. Artikkelen, som hun forfattet sammen med sin ektemann George Akerlof, finnes i pdf-format. Herværende tekst er en kort sammenfatning av hovedidéene fra Akerlof/Yellen, og noen implikasjoner av dem.

Overblikk

Idéen bak teorien er følgende enkle intuisjon: den som ikke får som fortjent, vil kompensere for det på egen hånd. Det finnes i følge hypotesen et lønnsnivå for en gitt arbeidsoppgave som oppfattes rimelig og rettferdig. Ansatte vil tendere til å holde tilbake produktivitet når kompensasjonen ikke oppleves proporsjonal med oppgavene. Det gjelder, interessant nok, bare når lønnen er lavere en hva som oppleves rettferdig. Den som er overkompensert vil derimot tendere til å kompensere for avviket ved å oppjustere sin egen vurdering av verdien av egen innsats heller enn å faktisk øke innsatsen. Intuisjonen bak er at man griper til det balanserende tiltaket som koster minst.

In simple english, if people don’t get what they deserve, they get angry. It is this simple proposition that underlies our model.

-The fair wage-effort hypothesis

Dette kan virke banalt, men det har noen interessante implikasjoner.

Implikasjoner

I en undersøkelse fra 1975 fant man at mellom 68 og 86 pst av ansatte vurderte seg selv å høre til i den mest verdifulle fjerdedel av arbeidsstyrken. Det rimer litt med munnhellet om at ni av ti sjåfører anser egne kjøreferdigheter å tilhøre den mest kompetente halvdel av befolkningen.

Effekten av disse mekanismene til sammen blir gjerne en lønnskomprimering. Arbeidsgivere tenderer mot å avlønne ansatte med mindre variasjon enn forskjeller i produktivitet og faglig dyktighet skulle tilsi, for å unngå støy og berettiget (men altså i mange tilfeller svakt begrunnet) harme.

Sagt annerledes: en arbeidsgiver skyter seg selv i den ene foten om lønnen er objektivt rettferdig (etter produktivitet osv), ettersom så mange anser egen verdi for firmaet å være høyere enn den faktisk er. De skyter seg så i den andre foten om lønnen komprimeres rundt de minst produktive ansatte (de mest produktive vil da føle seg underkompensert).

Den eneste stabile løsningen er i følge modellen (subjektivt) rettferdig lønn til alle. Altså noe som ligner amerikansk venstresides idé om fair wage.

Denne lønnskomprimeringen kan også bidra til å forklare nivåforskjeller i hele yrkesgrupper/bransjer. Tanken her er at dersom man først benytter lønn som virkemiddel for å rekruttere bestemte ansatte, enten det skyldes markedssituasjonen eller behovet for enkeltansatte med spesielle kvalifikasjoner, vil disse fungere som målskive for kollegenes fremtidige lønnskrav. Over tid kan derfor lønnsnivået i hele bedriften, og til sist bransjen, normalisere seg etter dette nye, høyere nivået.

Man skulle gitt ovenstående tro det var klokt for bedrifter å holde ansattes lønn hemmelig selv om mange teoribøker om arbeidsliv har hevdet det motsatte. Dersom man trenger ansatte hvis innsats ikke kan kompensereres noenlunde likt (pga markedssituasjon, kvalifikasjoner, produktivitetsforsskjeller osv), sparer man seg en del støy dersom ansatte (som på generell basis overvurderer egen verdi) ikke blir gitt anledning til å sammenligne egen lønn med andres. Et objektivt rettferdig avlønningssystem vil jo ikke kunne skape ro uansett. Det vil alltid måtte være mer komprimert enn perfekt rettferdig, dersom det er kjent for alle.

Ellers hevder teorien at arbeidsledighet skyldes en tilstand der opplevd rettferdig lønn ligger høyere enn markedslønn. Det forårsaker en ond sirkel der ansatte i utgangspunktet ikke ønsker seg en gitt jobb for tilbudt lønn, samtidig som bedrifter i mindre grad vil være villig til å betale markedslønn for uvillige ansatte som holder tilbake produktivitet med bakgrunn i å oppleve å være underkompensert. Det vil si, det er ingen overlapp mellom bedriftenes og arbeidernes subjektive interesser.

Noen problemer med teorien

Yellen/Akerlof behandler sammenhengen mellom redusert produktivitet på avlønninger under det som oppfattes som rettferdig lønn som så stram at en arbeidsgiver kan anses å uansett betale rettferdig lønn for hver enhet produktivitet. De ansatte vil holde igjen produktivitet proporsjonalt med hvor mye de er underbetalt. Dermed blir implikasjonen til sist at man like gjerne bare kan betale subjektivt rettferdig lønn for arbeidet med det samme, siden en arbeidsgiver vil få like mye produktivitet per krone. Dette er åpenbart ikke strengt riktig, og bidrar til å svekke fundamentet for konklusjonene.

Den stramme sammenhengen mellom rettferdig lønn og produktivitet fremstår også som litt for matematisk bekvem. Dette er forfatterne naturligvis klar over, og bemerker flere ganger at modellen er en overforenkling. Likefullt opptrer denne sammenhengen som en funksjonell del av stiliserte formler og som fundament for konklusjoner i andre enden. En overfladisk leser kunne fort danne et inntrykk av at disse konklusjonene var sterkere fundert enn de faktisk er.

For egen del har jeg aldri forstått poenget med å matematisere kvalitative betraktninger, utover om det gir åpenbare pedagogiske fordeler i komplekse tankerekker. Man kan i stedet ofte ane et snev av fysikkmisunnelse, der man låner autoritet fra matematikkens presisjon og troverdighet uten at ens eget argument kan underbygge slik presisjon. Eller for å si det annerledes: et resonnement med enkelte antakelser på veien blir ikke mer robust av å bli del av et sirkulært argument som involverer en stilisert formel.

Jeg skal dog anføre at min kritikk her mer retter seg mot økonomifagets tendens til å matematisere der det ikke behøves. Yellen og Akerlof fremstår ikke å forsøke å dekke over svakheter i argumentet – de påpeker dem mange ganger. Men det er samtidig litt vanskelig å få øye på noen pedagogisk oppside.

Litt poesi fra verkstedsgulvet

Det sentrale, underliggende funnet er likevel at den som ikke føler seg rettferdig kompensert, vil sabotere egen arbeidsinnsats. Dette bør påvirke hvordan vi tenker rundt lønnsnivåer og produktivitet.

Akerlof og Yellen underbygger poenget med diktet nedenfor, som de forteller kommer fra et veggoppslag i et verkstedslokale:

I am working with the feeling
That the company is stealing
Fifty pennies from my pocket every day;
But for ever single pennie [sic]
They will lose ten times as many
By the speed that I’m producing, I dare say.

For it makes one so disgusted
That my speed shall be adjusted
So that nevermore my brow will drip with sweat;
When they’re in an awful hurry
Someone else can rush and worry
Till an increase in my wages do I get.

No malicious thoughts I harbor
For the butcher or the barber
Who get eighty cents an hour from the start.
Nearly three years I’ve been working
Like a fool, but now I’m shirking-
When I get what’s fair, I’ll always do my part.

Someone else can run their races
Till I’m on an equal basis
With the ones who learned the trade by mining coal.
Though I can do the work, it’s funny
New men can get the money
And I cannot get the same to save my soul

5 4 vurderinger
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments

Verdt å lese fra Liberalerens arkiv