#, Magasin

Tenk om det ikke fantes noen land

Etter hvert som det å reise utenlands har blitt mer vanlig de siste femti årene, har stadig flere av oss opplevd å stå i kø i grensekontrollen på et eller annet sted i verden og vente på å få vise frem et offisielt dokument til en offentlig tjenestemann og få det stemplet, slik at vi lovlig kan komme inn i landet det gjelder. Det siste tiåret har spørsmålet om forflytning over landegrenser blitt et av de mest sentrale politiske spørsmålene, og dette viser ingen tegn til å endre seg med det første. Vi opplever kanskje det å vente i grensekontrollen som irriterende og slitsomt, eller vi kan ha synspunkter på den ene eller den andre siden i de stadig mer opphetede debattene om innvandring og utvandring. De fleste av oss er imidlertid ikke klar over den lange historien med forsøk fra herskere på å kontrollere menneskers tendens til å forflytte seg, ei heller over det særegne perspektivet på denne saken som man får av å tenke på den fra et økonomisk ståsted.

På mange steder og til mange tider i menneskehetens historie eksisterte det ingen generell rett til å bevege seg fritt av yrkesmessige eller andre grunner, eller til å endre bosted. Dette var spesielt tilfelle for medlemmer av de lavere sosiale klassene, aller mest bøndene. Under klassisk føydalisme var livegne “bundet til jorden”, og kunne ikke forlate godset de var født på uten godseierens tillatelse, annet enn av veldig spesifikke grunner. Dette systemet brøt gradvis sammen, og hadde forsvunnet innen renessansen i Vest-Europa, men fikk et nytt liv øst for Elben, særlig i Polen-Litauen og Russland. Her ble det innført strenge restriksjoner på livegnes bevegelser fra det 15. århundre, og de opphørte ikke i Russland før i 1861. Det kanskje mest langvarige og mest kjente kontrollregimet er det som fantes i Kina, fra den tidlige perioden i kinesisk historie frem til nå (riktignok sterkt redusert i senere år). Det er Hukou-systemet, som innebærer at alle har en registrert adresse, og må få offisiell tillatelse for å endre den. Dette blir håndhevet gjennom et system med interne pass, som må bæres til enhver tid mens man reiser, og som kobler bæreren til sitt opprinnelige offisielle bosted. Lignende systemer har tidligere eksistert i andre østasiatiske samfunn, og det samme prinsippet gjelder fortsatt i Russland.

I Europa under l’ancien régime var et system med pass utbredt. Disse passene ble imidlertid ikke brukt slik de blir i dag, som en nødvendighet for å krysse en geopolitisk grense. I stedet var de dokumenter utstedt av en suveren hersker som ba andre herskere eller deres stedfortredere om å la bæreren bevege seg fritt innenfor de andre herskernes territorier. De var med andre ord dokumenter som ga generell bevegelsesfrihet, ikke kun adgang til et territorium. Faktisk var grensekontroll slik vi kjenner den et nesten ukjent fenomen, fordi stater på den tiden manglet den administrative kapasiteten til å håndheve den i mange tilfeller. Det de imidlertid gjorde, var å begrense bevegelsesfriheten til sine egne undersåtter, og passet var en måte å vise at du ikke var bundet av de reglene på.

Sent i det 18. og 19. århundre brøt dette systemet sammen. Industrialisering og forflytning av mennesker fra landet til byen gjorde de gamle reglene nesten umulige å håndheve. (Det samme har skjedd i senere år i Kina). Nyvinninger som jernbanen og dampskipet gjorde det mye enklere og billigere for vanlige folk å reise lange avstander og flytte, enten permanent eller i lange perioder. Samtidig var kravet om bevegelsesfrihet og avskaffelsen av innskrenkelser av den, uansett hvor marginale de hadde blitt i noen tilfeller, et sentralt krav fra de liberale bevegelsene som dukket opp overalt i Europa i løpet av det 18. århundre. Adam Smith hadde for eksempel kommet med en skarp kritikk av de britiske Laws of Settlement (som forbød folk å dra ut av sitt prestegjeld for å søke arbeid), som var et av hovedtemaene i The Wealth of Nations, og senere økonomer og klassisk liberale aktivister fulgte hans eksempel.

“I 1914 krevde bare to europeiske stater pass for å få adgang.”

Resultatet var at innen slutten av det 19. århundre hadde de fleste europeiske stater sluttet å utstede pass. I 1914 krevde bare to europeiske stater pass for å få adgang, det russiske keiserdømmet og det osmanske rike, og den generelle oppfatningen var at dette var et tegn på disse to statenes politiske og sosiale etterblevenhet. Århundret var en epoke med store folkevandringer, særlig etter 1870. Mellom 1840 og 1940 utvandret 56 millioner europeere til andre verdensdeler, de aller fleste av dem før 1920. (Av disse dro 37 millioner til Nord-Amerika og 10 millioner til Latin-Amerika, særlig til Brasil og Argentina.) Det foregikk også betydelige migrasjoner av indere (30 millioner) og kinesere (51 millioner), men disse var ikke relativt sett like store som den europeiske. Migrasjoner over lange avstander av denne typen skjedde parallelt med massiv forflytning over kortere avstander, for eksempel innad i Europa eller Kina. (Manning, 2015)

Alt dette tok slutt i 1914, og med første verdenskrig og perioden som fulgte kom det systemet vi kjenner i dag, hvor de fleste land har bevegelsesfrihet innenfor statens grenser, men streng regulering av ferdsel over grensene, fra en stat til en annen. (Kina og Russland er de to hovedeksemplene på fortsatte restriksjoner på intern forflytning, med Apartheid-tidens Sør-Afrika som et annet vesentlig eksempel). Vi tar dette for gitt, men faktisk er det historisk sett av nyere dato, og det er også under økende press, slik det forrige kontrollregimet var fra slutten av det 18. århundre.

Men hvorfor skjedde denne endringen, og hvorfor har det nåværende systemet så stor politisk støtte, med en sterk folkeopinion i mange land om at det burde strammes inn heller enn lettes på restriksjonene? Den opprinnelige drivkraften i 1914 hadde åpenbart å gjøre med nasjonal sikkerhet – Stater i krig ville ikke la utenlandske statsborgere vandre rundt i sine territorier og plukke opp sensitiv informasjon. I dag blir terrorisme ofte nevnt som et tema. Imidlertid vil vi etter en grundigere overveielse se at dette ikke kan være hovedgrunnen, hverken for overgangen til grensekontroll for å regulere migrasjon, eller til at den vedvarer, eller til dens fortsatte legitimitet. Hvorfor ble det overhodet ikke tatt steg for å gå tilbake til status quo ante etter at første verdenskrig tok slutt, eller i 1945? Hvorfor innførte også nøytrale og ikke-stridende stater som Sverige dette systemet? Terrorisme har faktisk sett eksistert i lang tid, men har bare blitt brukt til å rettferdiggjøre grensekontroller siden 2001.

Vår konklusjon er at i dette tilfellet (og i andre tilfeller, som restriksjoner på kjøp og bruk av narkotika og våpen), ga krigen politikerne en unnskyldning for å gjøre noe de uansett ønsket å gjøre av andre grunner. Disse andre grunnene kan også forklare systemets utbredte popularitet og legitimitet. Den mest åpenbare grunnen er fremveksten av den moderne regulatoriske stat og velferdsstaten. En slik stat må kunne ha et tydelig register over hvem som befinner seg i dens territorium, hvem som er skattebetalere og hvem som har rett til velferdsytelser. Alt dette, samt mer generell makroøkonomisk styring, er veldig vanskelig i en verden med relativt åpne grenser. Man kunne gå tilbake til systemet som fantes i Europa fra renessansen frem til det tidlige 19. århundre, hvor fri ferdsel over landegrensene ble kombinert med restriksjoner på ferdsel innenfor disse grensene for flertallet av befolkningen. Dette var imidlertid ikke forenlig med hverken hvor mye enklere det var blitt å reise sammenlignet med tidligere, eller med den moderne demokratiske statens natur, hvor retten til fri ferdsel innad i et land (men ikke mellom land) var en grunnleggende borgerrett.

“Begrensninger i bevegelsesfriheten hindrer folk i å forflytte seg dit hvor de vil være mest produktive, og reduserer dermed menneskelig velferd.”

Dette avslører hva som antakelig er den endelige årsaken til skiftet, nemlig ideologien nasjonalisme, og det reelle fenomenet (hvor det enn måtte stamme fra) nasjonalfølelse. Moderne stater i mange deler av verden begrunner sin legitimitet ved å sette likhetstegn mellom en subjektiv identitet (nasjonalfølelse) og politisk identitet (statsborgerskap), og dette betyr at folkevandringer i stor skala er politisk subversive. Det fører også til økende konkurranse om velferdsytelser, som medfører stadig mer konfliktfylt politikk.

Fra økonomenes ståsted gjelder fortsatt Adam Smiths argument. Begrensninger i bevegelsesfriheten hindrer folk i å forflytte seg dit hvor de vil være mest produktive, og reduserer dermed menneskelig velferd. I tillegg er det ingen forskjell, økonomisk sett, på forflytning innad i et land (f.eks. fra landsbygden i Kina til kystprovinsene) og forflytning som krysser en geopolitisk grense (fra Kina til USA, for eksempel). I begge tilfeller flytter folk fra et sted hvor de er mindre produktive til et hvor de er mer produktive. Begge former for forflytning fører til kulturelle endringer, så det er ingen forskjell på dette punktet heller.

Den reelle utfordringen er å finne en legitim kilde til politisk orden som ikke er knyttet til nasjonalitet. Vi bør også anerkjenne at innskrenkelser av bevegelsesfriheten, fra de amerikanske sørstatene til dagens Russland og Kina, alltid har handlet om å bevare privilegier og hindre vanlige mennesker i å forbedre sin tilværelse. Til syvende og sist kan du ikke kontrollere grenser i dagens verden uten å kontrollere livene og valgene til menneskene som til enhver tid bor innenfor disse grensene.

Artikkelen er oversatt av David Oftedal. Den er gjengitt med velvillig tillatelse fra forfatteren og John Locke Institute.

4.5 8 vurderinger
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments

Verdt å lese fra Liberalerens arkiv

  • Verdens mest berømte kvinneVerdens mest berømte kvinne
    Inger Merete Hobbelstad har skrevet en mangesidig biografi om den britanniske monarken med innblikk i historie, politikk og samfunnsliv.
  • Den gale kongen og hans lege – og en revolusjon ovenfraDen gale kongen og hans lege – og en revolusjon ovenfra
    Johann Friedrich Struensee gjennomførte en revolusjon i Danmark-Norge. Fra toppen av det dansk-norske eneveldet. Han ble henrettet 28.april 1772, for majestetsfornærmelse.
  • Subsidiert er ikke frittSubsidiert er ikke fritt
    Det er naivt å tro at subsidiert kunst ikke er politisk styrt. Kunstnere laller seg inn i en følelse av selvstendighet, men er kjøpt og betalt av staten.