Kommentar

Den store debatten om kultur (og penger)

Sløseriombudsmannens kritikk av offentlig pengebruk på kultur har skapt debatt. Kunstnere vil ha kulturministeren på banen. Raja skrev innlegg i Aftenposten, men presisjonsnivået kunne vært større.

Sløseriombudsmannen beskriver sin virksomhet slik på Facebook: «Jeg gransker hvordan byråkrater og politikere sløser bort dine skattepenger.» Det er altså offentlig pengebruk som kritiseres. Men det er spesielt måten han kritiserer tildeling av penger over offentlige budsjetter til kunst og kunstnere som skaper oppsikt og debatt .Hans fyndige programerklæring kan i denne sammenheng forstås på to måter; Sløseriombudsmannen kritiserer at det brukes skattepenger på kunst. Eller at skattepenger brukes på konkrete prosjekter. Kritikken hans av pengebruken har til og med nådd utlandet.

Kunstnerne som kritiseres har reagert. Både de (og andre) mener at han tar ting ut av sin sammenheng når han presenterer kunstneriske utrykk som har fått offentlig pengestøtte. Flere kunstnere mener deres ytringsfrihet innskrenkes, og at de trues på grunn av Sløseriombudsmannens omtale. Mette Edvardsen tok til motmæle. Direktør i Stiftelsen Fritt ord, Knut Olav Åmås skrev i Aftenposten (bak betalingsmur) at de som hetser kunstnere sparker nedover. Han understreker for sikkerhets skyld at det er legitimt å kritisere pengebruken.

Deep Cream Maradona av Sarah Lucas i Ekebergparken i Oslo er et eksempel på privat kunst i det offentlige rom. Foto: Andrew M. Butler CC.BY.NC.
Deep Cream Maradona av Sarah Lucas i Ekebergparken i Oslo er et eksempel på privat kunst i det offentlige rom. Foto: Andrew M. Butler CC.BY.NC.

Han har vært anonym, men 14.mars stod Sløseriombudsmannen frem i Aftenposten (bak betalingsmur). Han heter Are Søberg og er investor. Skribent og litteraturkritiker Ane Farsethås mente i Morgenbladet (bak betalingsmur) at Sløseriombudsmannens sivile yrke var relevant for kritikken han fremførte mot politikernes bruk av skattepenger på kunst.

Flere kunstnere har bedt kulturminister Abid Q. Raja om å forsvare dem, noe han gjorde i Aftenposten før påske.

Raja forsvarte pengebruken men blandet kortene

Egentlig handler dette om to ulike debatter. Den prinsipielle debatten handler om det skal brukes penger over offentlige budsjetter på kunst. Den andre handler om innholdet i kunst og kunstneriske uttrykk. Det er oppsiktsvekkende at ikke kulturministeren (og andre) klarer å holde disse to debattene fra hverandre.

I et innlegg i Aftenposten 31.mars (bak betalingsmur), «Pengestøtte til samtidskunst er ikke sløsing» skriver kulturministeren med henvisning til utfordringen han fikk fra Jon Refsdal Moe: «Det bør selvfølgelig være rom for å kritisere den statlige pengestøtten til norsk kultur. Men Sløseriombudsmannen, med tilhørende kommentarfelt, er dessverre ikke et sted for fruktbar debatt om temaet.»

Raja fremholder at Sløseriombudsmannen ikke kan holdes direkte ansvarlig for trusler og sjikane som andre retter mot enkeltkunstnere. Så skriver Raja: «Men han er skyldig i å fremme en til tider svært nedlatende kritikk mot kunst han ikke liker.»  Raja skriver at det virker som om Søberg ikke prøver å forstå kunsten – hverken innhold eller kontekst. Han avslutter innlegget slik: Jeg håper Søberg selv finner ut at det han driver med nå, ikke er bra. Samtidskunsten fortjener bedre.»

Raja blander altså debattene om offentlig pengebruk sammen med en debatt om kunst, i samme innlegg. Han mener at Sløseriombudsmannens form på kritikken ikke handler om offentlig pengebruk, men om pengebruk til kunst Søberg ikke liker. Det er to vidt forskjellige ting.

Mette Edvardsen (se over) fikk oppslag i Dagbladet om kritikken. I artikkelen er Sløseriombudsmannen intervjuet, og han er tydelig på at han ser forskjellen: “– Politikerne argumenterer for et stadig høyere skatte- og avgiftsnivå med bakgrunn i at de vil bruke mer penger på slikt. Sannheten er dessverre at veldig mye går til byråkrati, prestisjeprosjekter og andre oppgaver som det er uforståelig for meg at skattebetalerne skal tvinges til å betale for, skriver Slåseriombudsmannen.

Facebook-brukeren understreker også at dette ikke er noe kritikk av Mette Edvardsen og kunsten hennes, men at det er et godt eksempel på «hvordan det offentlige sløser bort våre skattepenger på prosjekter som ikke bør finansieres av pengene vi betaler i skatter og avgifter».

– Det mangler ikke eksempler på at politikerne sløser bort skattepengene på idiotiske prosjekter, samt unødvendige budsjettoverskridelser på grunn av dårlig planlegging eller bevisst underbudsjettering. Dette omtaler jeg daglig, skriver Sløseriombudsmannen videre.”

La oss se på den ideologiske debatten, og debatten om innholdet i kunsten.

Bør det brukes offentlige penger på kunst og kultur?

Liberalister vil i stor grad svare nei. De er opptatt av å begrense statens makt, og at skattepenger skal brukes til statens hovedoppgaver. Det er mulig at Sløseriombudsmannen har en ideologisk tilnærming for sitt prosjekt, og bruker eksempler på hva som får støtte for å skape oppslutning om at det ikke skal bevilges penger over offentlige budsjetter til kunst og kultur. Liberalister vil stort sett mene at om folk får beholde mer av inntekten sin, vil de kunne bruke egne penger på det de selv oppfatter som kunst og kultur.

Det er imidlertid stor enighet blant partiene om at det offentlige skal bruke penger på kunst og kultur. Også FrP vil bruke skattebetalernes penger på kultur. Så vidt jeg kan huske må man helt tilbake til 1990/91 for å finne en ordentlig ideologisk debatt om statens ansvar for å bruke skattepenger på kunst og kultur. Det burde således vært lett match for kulturministeren å forsvare prinsippet om at det offentlige skal bruke penger på kunst.

Bør det brukes penger på akkurat den kunsten?

I den store enigheten om det offentliges ansvar for å bruke penger på kunst, kan det likevel være uenighet om hvilke kunstnere, prosjekter og kunstuttrykk det skal brukes penger på. En klassisk prioriteringsdebatt. Men er det riktig at politikerne opptrer som smaksdommere over hva som er god kunst? Det bør de neppe, og de innser det også. Derfor er det ofte andre organer («byråkrater») som står for de konkrete vurderingene og tildelingene. Politikerne blir enige om økonomiske rammer og hovedretninger for kulturbudsjettet og den offentlige kulturpolitikken. Slik kan de å unngå å måtte svare på den kritikken som blant annet Sløseriombudsmannen retter mot konkrete tildelinger. For det kan jo være at det er det enkelte prosjekt han kritiserer tildelinger til. Det ligger innenfor tolkningen av hans egen programerklæring. Noen, som Senterpartiets Ola Borten Moe har latt seg lokke til å mene noe om konkret kunst i sammenheng med offentlig pengebruk. Det er dristig som politiker å være smaksdommer. Man kan komme opp i vanskelige debatter om hva det skal brukes skattepenger på. Man må forklare hvorfor noe er kunst som fortjener økonomisk støtte over offentlige budsjetter, mens andre må fri til det private marked eller mesener. De som har et prinsipielt, liberalistisk syn på hva det skal brukes skattepenger på, slipper å havne i slike vanskelige debatter.

Eksempel på offentlig innkjøpt kunst fra åpning av utstillingen Mare Nostrum av Torunn Skjelland og Vigdis Fjellheim utenfor Nobels Fredssenter. Foto Kulturbyrået Mesén CC.BY.NC.SA.
Eksempel på offentlig innkjøpt kunst fra åpning av utstillingen Mare Nostrum av Torunn Skjelland og Vigdis Fjellheim utenfor Nobels Fredssenter. Foto Kulturbyrået Mesén CC.BY.NC.SA.

Blant dem som forsvarer pengebruken, og mener at det er stor støtte blant folk flest til “tung statlig finansiering av ikke-lønnsom kunst og kultur i Norge” er Vårt Land i en lederartikkel 24.mars i år. Blant dem som mener at kunstnerne må tåle at folk blir provosert, er Erik Stephansen i Nettavisen 26.mars. Han skriver: “Mitt poeng er at det er få områder som skjermer seg fra folkelig kritikk i større grad enn den «seriøse» kunsten – ofte gjennom hersketeknikker fra kulturforskere som gjerne forteller oss hvilke kvalifikasjoner de har, som vi andre ikke har.”

Hvem fortjener kritikken; politikere, byråkrater – eller kunstnere?

De som (for eksempel i Sløseriombudsmannens kommentarfelt) kritiserer enkeltkunstnere blander kanskje sammen ulike forhold. Hvis man mener at det offentlige ikke skal bruke penger på kunst er det politikerne som er rette adressat for kritikken. Hvis man kritiserer tildeling til enkeltkunstnere og enkeltprosjekter er det i første omgang den/de som har stått for tildelingen som skal kritiseres, men også den kritikken kan gå til politikerne. Det er jo de som bevilger pengene til de institusjoner som står for tildeling, og har bestemt hvem rollefordelingen.

Kunstnere bør naturligvis ikke kritiseres for at de har benyttet seg av finansieringsordninger som finnes. Det er forståelig at kunstnere blir opprørte over trusler de får på grunn av sin jobb.

Hvis kritikken handler om kunsten i seg selv, er det en helt annen sak. Da er vi inne i en debatt om hva som er kunst, og en slik debatt må kunstnere kunne stå i. De må være forberedt på at folk ikke forstår et kunstverk uten få det forklart. Hva er den kunstneriske verdien? Det gir både kunstnere og andre en gylden mulighet til å sette kunsten inn i en sammenheng og forklare for kritikerne hvorfor dette er kunst, og hva hensikten er. Utfordringen kunstnerne møter når de gir seg inn i debatt med vanlige folk, er at det som er kunst for en, ikke er det for en annen.

La meg avslutningsvis si noe om kultursynet som leder til konklusjonen at man ikke skal bevilge penger til kunst og kultur over offentlige budsjetter, og hvorfor politikere (og offentlige byråkrater) ikke skal opptre som smaksdommere og sette seg over oss andre i hva som er å anse som kunst og derfor fortjener pengestøtte.

Kan man ha en liberalistisk kulturpolitikk?

Naturligvis. Den kan handle om at kultur ikke er en offentlig kjerneoppgave, og derfor bør det ikke bevilges penger til kunst og kultur over offentlige budsjetter. Men det handler om mer enn synet på statens oppgaver. Det handler om synet på hva som er kultur, og at det hører inn under den enkeltes frihet selv å prioritere sine midler til å støtte opp om det man anser som kunst og de som lager denne kunsten.

På Oppviglerbloggen hos Dagbladet i valgkampen 2009 oppsummerte jeg mitt liberalistiske syn på kulturpolitikk slik:

“Mitt kultursyn bygger på prinsippet om toleranse og ytringsfrihet. Kultur er ikke et spesifikt mål, men et åpent begrep som uttrykker de verdier og kvaliteter hvert enkelt menneske tillegger høy egenverdi. Det som er kultur for den ene behøver ikke nødvendigvis være det for en annen.

Min grunnholdning er at kulturen skal være fri for politisk styring. Den må være basert på frivillighet og personlig engasjement.

Pumpkin av Yayoi Kusama fra Benesse Art Site, Naoshima, Japan. Foto: Todd Lappin CC.BY.NC.
Pumpkin av Yayoi Kusama fra Benesse Art Site, Naoshima, Japan. Foto: Todd Lappin CC.BY.NC.

Politikerstyrte kulturgoder ødelegger kulturens grensesprengende vesen. Jeg vil ha et åpent marked for kultur, hvor folk selv kan bruke sine midler på de kulturgoder de ønsker å benytte seg av eller støtte opp om. Dette vil i større grad enn offentlig styrt kultur, sikre at midler tilflyter kulturlivet og dets aktører.

Intensjonene bak en liberalistisk kulturpolitikk er ikke å frigjøre offentlige midler slik at disse kan benyttes til andre formål i regi av det offentlige. En liberalistisk kulturpolitikk er veien mot ett mål – et fritt og selvstendig kulturliv. Således er besparelser på offentlige budsjetter kun en konsekvens av dette, og innsparingen bør i sin helhet gis ut i form av skattelette. På denne måten senkes skattetrykket og det enkelte menneskes evne til å etterspørre kunst og kultur øker tilsvarende.”

La meg for sikkerhets skyld gjenta definisjonen av et liberalistisk kultursyn: “Kultur er ikke et spesifikt mål, men et åpent begrep som uttrykker de verdier og kvaliteter hvert enkelt menneske tillegger høy egenverdi. Det som er kultur for den ene behøver ikke nødvendigvis være det for en annen.”

Ut fra et slikt kultursyn bør det ikke være vanskelig å forstå at dette ikke skal være en offentlig oppgave, der politikere tar mine skattepenger for å bruke på det de – eller offentlig ansatte kulturbyråkrater – anser som kunst og kultur.

Om dette synet deles av Sløseriombudsmannen – Are Søberg, må han nesten svare på selv.

Sløseriombudsmannen har i Minerva svart på kritikk fra Kulturrådets leder Lars Petter Hagen

Han fikk svar i Minerva av kritiker, dansekunstner og tidligere medlem av Kulturrådet, Lisa Nøttseter

Om Liberaleren og kultur

For ti år siden opplevet jeg at en omviser på en kulturutstilling i Moss forstod kjernen i et liberalistisk kultursyn. Da Liberaleren i 2009 feiret tiårsjubileum fikk vi en utfordring om skrive mer om samfunnet bortenfor stat og marked. Derfor hadde vi sommeren 2010 en serie intervjuer under vignetten  “Om bøker, markedskultur og sånt.” Oppsummeringen kan du lese her.

4.7 6 vurderinger
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

1 Comment
Inline Feedbacks
View all comments
Roald Ribe
6 months ago

Den etterspurte liberalistiske kulturpolitikken: Fritt og selvstendig kulturliv Liberalistenes grunnholdning er at kulturen skal være fri for politisk styring. Den må være basert på økonomisk frivillighet og personlig engasjement. Liberalistene vil ha et åpent marked for kultur, hvor folk selv kan bruke sine midler på de kulturgoder de ønsker å benytte seg av eller støtte opp om. Vi erkjenner likevel at det er kulturinstitusjoner som ikke kan overtas av det sivile samfunn i løpet av kun fire år og ser derfor behovet for å skille ut deler av oljefondet til ulike stiftelser som kan eie operaen, nasjonale museer og teatre.… Read more »

Last edited 6 months ago by Roald Ribe

Fra arkivet